Jula er for lang! Ikke bare fordi det er for mange familiemiddager, for mye mat og for mange twist. Først og fremst fordi det tar så altfor lang tid før man kommer seg til Haugetun og til landsmøtet. Glem bursdag, gå og legg deg julaften: Årets høydepunkt er Natur og Ungdom sitt landsmøte. Det er deilig å se dere alle sammen, og jeg gleder meg masse til de neste dagene. Et nytt år byr som kjent på nye muligheter til å gi klimabøller bank og vinne store og små miljøseire. Disse dagene skal vi bruke på å planlegge og på å gjøre oss klar til kamp!
Klimatoppmøtene redder oss ikke alene
Før jeg dro hjem på juleferie, var jeg og Silje på klimatoppmøte i Cancún i Mexico. ”Klimamøte i Syden! Fett!”, tenker du kanskje hvis du var en av dem som sto og frøs utenfor Bella Center i København i fjor. Men for de av dere som ikke har vært på klimatoppmøter før, så er min anbefalning: Don’t go there. Det er seriøst deprimerende. Her sitter verdens land år etter år og flytter på kommaer og paranteser, mens klimagassutslippene øker og øker. Her sitter det enkelte land og gjør sitt ytterste for å hindre framgang, mens klimakrisa truer stadig flere mennesker på livet. Og det er de landene som aller mest har bidratt til problemet, som gjør aller minst for løse det.
I media har vi kunnet lese om Cancún-toppmøtet som en kjempesuksess. Og det er sant at en del framgang ble gjort i Cancún. En del byggesteiner er lagt ned til det som kan bli den avtalen som verden trenger. Men hvis noen tror at vi er i nærheten av å ha reddet verden, tar de dessverre feil. Vi har en lang vei å gå fortsatt. Kanskje kan vi få den avtalen på neste møte, i Durban i Sør-Afrika i desember i år? Da gjenstår mye arbeid, for rike land må legge langt tøffere planer for utslippskutt på bordet før vi får den avtalen vi trenger. Sikkert er det hvertfall at vi må vente et år til. Men klimaforhandlerne kan jo ikke vedta at moder jord må gi dem noen år til. Det er klimaet som setter premissene her, ikke klimaforhandlerne. Vi kan snart ikke vente stort lenger. Klokka tikker for mennesker over hele kloden. Det gjelder ikke bare øystater noen få meter over havet, som nå er i ferd med å planlegge for at landet deres skal forsvinne. Det gjelder sårbare samfunn på hele den sørlige halvkula. I Afrika kan matproduksjonen halveres som følge av klimaendringene. I sør ser man allerede nå at tørke, flom, ekstremvær og sykdomsspredning er i ferd med å slå beina under innsatsen for å øke velstandsnivået og bygge fungerende samfunn. Det er disse menneskene som rammes først og hardest av klimakrisa. Men la oss ikke lure oss selv: Rett bak dem i køa følger alle oss her i nord. En klode med ukontrollerte klimaendringer har ingen vinnere, bare tapere. Vi er på overtid. Ingen av oss kan vente lenger nå. Hvert land må ta sitt ansvar og i Durban i Sør-Afrika må verdens ledere lykkes!
Men: I tilfelle noen her skulle være i tvil: Uansett hvor bra avtale vi måtte få i Durban – klimatoppmøter aleine kommer aldri til å redde oss. Det kommer til å ta tid før vi har den ambisiøse, rettferdige og bindende klimaavtalen vi trenger. Og når vi har den, må likevel noen passe på at avtalen faktisk blir fulgt opp. For å si det sånn, hvis noen her har skrevet under en kontrakt med mora di om at du ikke skal røre tobakk eller alkohol før du er 30, så tipper jeg den avtalen trenger litt oppfølging for dere skal holde den. Klimakampen begynte ikke på et toppmøte, og den vil heller ikke slutte på et toppmøte. Toppmøter med dresskledde menn er rett og slett ikke nok. Til syvende og sist avhenger klodens framtid av folk som oss. Og at alle vi greier å nå ut med vårt budskap til kompisen vår, til mora vår, til onkelen vår og til naboen vår. Ta en titt på sidekameraten din her i salen. Eller ta en titt i speilet. Uten dere vil det aldri gå.
Så mens vi venter på den store avtalen, må vi gjøre jobben sjøl. Heldigvis har vi et fantastisk spennende år foran oss. Et år fylt med muligheter for store miljøseire, som kan gjøre en forskjell for Norge og for verden. Vi skal vinne oljekampen. Vi skal vinne kommunevalget. Vi skal vinne store og små miljøsaker hver dag over hele landet! Vi skal gjøre Jens Stoltenberg og Erik Solheim en tjeneste vi. I løpet av dette året skal vi gjøre tomme ord til handling. Vi skal sørge for at Norge, når vi kommer til klimatoppmøtet i Sør-Afrika i desember, ikke bare kan mene de rette tingene og være flinkeste eleven i klassen, men at Norge også kan si at ”Hei, se her! I Norge er vi i gang med å bygge et fornybart samfunn. Det rocker, og vi kan anbefale det!”
Lofoten, Vesterålen, Senja – nå står slaget
Jobb nummer èn på lista, der vi kan gjøre en enorm forskjell, det er fortsatt Lofoten, Vesterålen og Senja. Jeg både tror og håper jeg blir den siste NU-lederen som trenger å si det fra denne talerstolen på ei stund. Det har tatt lang tid. Men folkens: This is it. Avgjørelsen er noen måneder unna. På landsmøtet neste år skal vi feire. Men tida fram til da må vi bruke til å sikre at vi får noe å feire!
I løpet av våren skal avgjørelsen tas. Regjeringen skal legge fram en ny forvaltningsplan for Lofoten og Barentshavet – og bestemme om oljeindustrien skal slippe til eller ikke. Om vi skal gamble med et fantastisk naturområde, med verdens siste store torskestamme og et hav av unike naturtyper og mangfold – eller om vi skal sette grenser for oljeindustrien i de aller mest verdifulle og sårbare områdene vi har. Om vi skal legge til rette for mer klimaforurensing i tiår framover, eller om vi skal ta ansvar og la olja ligge.
Det blir umulig å løse klimakrisa hvis ikke land som Norge klarer å ta de riktige beslutningene i saker som denne. Vi vet at hvis vi skal unngå å koke denne kloden til det ugjenkjennelige, så må det aller meste av den olja som vi allerede har funnet, bli liggende i bakken. Men så jobber altså både Statoil-sjef Helge Lund, LO-leder Roar Flåthen og en hel gjeng med lokale ordførere for at vi skal bore enda mer. Når vi allerede har funnet for mye av djevelskapen…hvorfor leite etter mer?
Folkens, det har tatt tid. Vi har stått på i årevis nå, og vi har gjort oljesaken til en svær sak som diskuteres på Stortinget, på TV og over middagsbordene. Vi har spredt engasjement i hele landet. Vi har samla inn 53 000 underskrifter, vi har flytta sommerleiren til ytterst i Henningsvær, vi har reist på tokt og lenka oss til oljekonferanser, vi har stått på stand og vi har lagd konserter og vi har tatt kampen med oljelobbyen hvor enn de måtte finnes. Så mye faktisk, og så godt, at det har blitt stille fra den kanten i det siste.
Så det er stille for stormen. Men ikke tvil et sekund på at Gro Brækken, sjefen i Oljeindustriens Landsforening, og resten av oljelobbyen ruster til strid. Og ikke undervurder hva slags krefter de kan sette i sving. Hele budsjettet til Natur og Ungdom tilsvarer årslønna til èn oljedirektør. Denne bransjen har tilnærmet ubegrensa med penger, og de har noen veldig mektige folk med på laget. Stormløpet fra oljelobbyen vil komme.
Kampen er ikke vunnet. Kampen er ikke over. Men kjære landsmøte, vi er på oppløpssida nå. Det tøffeste gjenstår. Nå må det spurtes! Vi må ut og forklare for folk hva som står på spill. Vi må fotfølge statsrådene i regjeringa herfra til Nordkapp og tilbake igjen. Vi må knuse oljelobbyen hvor enn de måtte finnes. Når historiebøkene skal skrives, skal dette landsmøtet stå som da Natur og Ungdom bestemte seg for å sette nådestøtet til oljelobbyen. Gro Brækken, vi er klar!
Bring – it – on!
Vi er klar. Men: Det store spørsmålet er: Er Jens klar? Er statsministeren klar for å gjøre det som trengs i oljesaken? For til sjuende og sist er det han det står på. De to andre partiene i regjeringa sier nei. Fiskerne sier nei. Reiselivet sier nei. Miljøekspertene sier nei. Vi sier nei. Tusener av nordmenn over hele landet sier nei. Og mens det synes som at nesten alle i hvertfall har bestemt seg for hva de mener om saken, så syns fortsatt statsministeren det er fryktelig vanskelig å bestemme seg. Han har ventet på kunnskap. Man skulle kanskje tro det var nok å vite at klimakrisa krever at vi lar olja ligge, og at Lofoten, Vesterålen og Senja er noen av de mest sårbare havområdene vi har. Men Jens ville vite mer. Så kunnskapen, den kom i april i år. Et gigantisk stykke faglig arbeid, feitere enn pensumet til alle her i salen kombinert, som tydeligere enn noen gang før fraråder å åpne for oljeboring.
Alt ligger til rette for et historisk nei til oljeindustrien. Nå gjenstår det å se om statsministeren vil holde ord. Da han ble gjenvalgt som statsminister i 2009, var Jens svært tydelig på at de miljøfaglige rådene som skulle komme, skal lyttes til. Rådene er klinkende klare de. Og jeg tror Jens skjønner at vi har rett. Han skjønner hva han må gjøre. Men gamle vaner er vond å vende. Jens har brukt årevis på å måkke ut nye områder til oljeindustrien. Det har blitt som å slå plena, eller pusse tennene. Jens, vi lover at vi skal hjelpe deg gjennom dette. Vi skal holde deg i hånda hele veien. Og vi skal lage tidenes fest når vi vinner, Jens, du er invitert!
Men vi kommer ikke til å godta noe tull. Vi kommer ikke til å godta noen forsøk på delvis åpning eller noe sånt. Ingen falske kompromisser eller forsøk på å pakke inn et ja til oljeboring. Ingen kommer til å godta det. Altfor mye står på spill. Jeg husker ikke, men Jens husker nok, den store kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget. Året var 1979. Myndighetene ville rasere ei av de rikeste og viktigste elvene i landet. Det var den generasjonens store miljøkamp. Og det var en sak som fikk hele det norske samfunnet til å knake i sammenføyningene da utbygginga ble presset gjennom. Jens Stoltenberg: Du vil ikke skape de samme tilstandene igjen. Du er herved advart.
Noen år seinere innrømmet Gro Harlem Brundtland, som pusha gjennom prosjektet, at hun hadde gjort en tabbe, og at utbygginga var unødvendig. Men lite hjalp jo det. Elva var tapt. Jeg tror vi slipper det i denne saken. For jeg tror vi vinner. Det har tatt tid, men nå er jeg sulten på seier! Jeg håper dere er klare til å bli med og vise fram Natur og Ungdom på sitt beste. Og om noen år er det vår tur å bli skrevet inn i historiebøkene. Den generasjonen med NU-ere som endelig fikk satt ned ei grense for oljeindustrien, sør for Lofoten!
Jens Stoltenberg – Norges største miljøproblem
Jens vet at vi har rett. Og vi kommer til å tvinge han til å ta konsekvensen av det, og gi oss seier i oljesaken. Det endrer likevel ikke på at statsministeren fortsatt er det største miljøproblemet i Norge. Etter over fem år i statsministerstolen, må Jens tåle å bli stilt til ansvar for den kursen som miljøpolitikken har. Det har vært fem år med masse flere områder til oljeindustrien. Dagens regjering har delt ut flere nye leiteområder enn noen annen regjering har drømt om. Det har vært fem år med masse mer motorvei, mens jernbanenettet råtner på rot. Det har vært fem år med brutte renseløfter for gasskraft, mens utbygginga av fornybar energi står i stampe. Det har vært fem år som har leda fram til at vi i 2010 ikke nådde målet om å stoppe tapet av naturmangfold. Alt sammen har skjedd på Jens sin vakt.
Det fins ingen andre å skylde på. Jens har ledet ei regjering med flertall på Stortinget. Folk flest har vært klar til å støtte kraftige miljøtiltak. Alt har ligget til rette. Etter fem år som statsminister kunne Jens ha sørget for at vi allerede i dag var på god vei mot lavutslippssamfunnet. Det er vi ikke. Og vi vet at i sak etter sak så er det Jens som er proppen. Det er han som stopper de gode miljøtiltakene.
På klimaforhandlingene så går det rundt en del aktivister med ei t-skjorte som spør ”Hvor er du i 2050?”. Hvor er Jens Stoltenberg i 2050, lurer jeg på? Jens er da 91 år gammel, og i den fasen av livet da man ser tilbake på levd liv. Enten kan han se tilbake på den elendige innsatsen han gjorde for miljøet og se at det var folk som han, og beslutninger som de han tok, som gjorde det umulig å løse klimakrisa. Så kan han skrive boka ”Min kamp – for økte utslipp”, og ta seg en havremakron til. Eller så kan han se tilbake på en regjeringsperiode hvor han gjorde de modige grepene som trengtes. Han kan se ut vinduet og se vindmøller, elbiler, en levende natur og ikke en eneste oljeplattform; et lavutslippssamfunn og et velferdssamfunn, og vite at han var en virkelig leder, nasjonalt og internasjonalt, for å løse klimakrisa. Klokka tikker hvis Jens skal få se et klimavennlig Norge. Da må han komme i gang nå. Vi står klar til å legge til sides alt det vonde mellom oss og Jens så langt, og feire hvert et nytt klimatiltak som måtte komme.
I fjor på denne tida sto Ingeborg her og sa at vi har vunnet debatten om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, og om de er et problem eller ikke. Nå ser vi at den seieren er trua. Såkalte klimaskeptikere har kommet på offensiven. De anerkjenner ikke at vi har noe problem. De benekter hele klimakrisa. Disse folka skal vi ta på alvor. Disse folka skal vi sloss mot med nebb og klør. For det de gjør og det de står for, er kriminelt uansvarlig. Men hvis vi sammenlikner Jens og klimaskeptikerne. Hvem er egentlig verst? Er det de som benekter at problemet eksisterer, og derfor heller ikke gjør noe for å løse det? Eller han som er veldig bevisst på at problemet eksisterer, og systematisk foretar valg som gjør det verre? Når stadig flere nordmenn stiller seg tvilende til hvor alvorlig klimaproblemet egentlig er, så tror ikke jeg det handler først og fremst om vinterkulda. Men at det er vanskelig å tro på Jens Stoltenberg, som fortsetter å hamre inn hvor alvorlig klimakrisa er, når den samme mannen stopper ethvert klimatiltak som merkes litt her hjemme. Jens Stoltenberg er et levende klimaparadoks. Få er flinkere til å snakke beveget om klimakrisas alvor – få er mer motvillig til å gjøre noe meningsfylt med problemet her hjemme. Litt seinere i dag er det Terje Riis-Johansen fra regjeringa som vi skal grille. Men hver dag, hele året, fram til de store tiltakene begynner å komme, så er det Jens Stoltenberg, Norges største miljøproblem, som vi skal grille.
Naturmangfold – naturen er fortsatt trua
”Regjeringen vil stanse tapet av norsk naturmangfold innen 2010.” Jeg leser fra regjeringa sin egen Soria Moria-erklæring fra 2005. Det var et heftig mål. Det var et viktig og riktig mål. Men det gikk ikke. I år kom det ei ny rødliste over trua norske planter og dyr. Her finner vi alle de skapningene som ligger tynt an, og de som vi mennesker er i ferd med å ta kverken på for godt. Og på den lista er det flere enn før, ikke færre. Politikerne har ikke klart å gjøre de tingene som skal til for å stoppe tapet av mangfoldet i naturen.
Vi kjemper en tofrontskrig. Samtidig som vi har en klimakamp å vinne, må vi også løse det andre store miljøproblemet: tapet av naturmangfold. Planter og dyr forsvinner fra jordas overflate i et tempo vi ikke har sett maken til siden Lillefot og vennene hans ble utrydda for om lag 65 millioner år siden. Men det spesielle denne gangen er at det er èn art, menneskene, som er i ferd med å utslette resten av gjengen.
Det vi driver med, er å skjære over greina som vi mennesker sitter på. Rein luft, reint vann, trygg mat, livsviktige medisiner…alt dette kommer fra naturen. Alt dette står på spill. Alt dette kan gå tapt hvis vi fortsetter å bygge veier, boliger, industri og så videre på feil måter og på feil områder. Og der man med klima alltid kan prøve å late som om norske utslipp ikke teller, og heller kjøpe seg fri med kvoter, så er vi med naturmangfoldet helt avhengig av at alle land, alle regioner, alle kommuner tar vare på sine planter og dyr. Fordelen med det gode gamle naturvernet, det er at vi vet hvordan vi gjør det. ”Vi vet hvordan vi ikke hogger ned et tre”, som statsministeren pleier å si. Og det er helt sant. Vi vet hvordan vi skal ta vare på norsk natur. Så det er bare å sette i gang!
Og i 2011 så skal vi hjelpe regjeringa med å sette i gang. I Sogn og Fjordane vil Nordic Mining sprenge vekk Engebøfjellet for å jakte på mineraler. Steinmassene som blir til overs skal dumpes rett ut i Førdefjorden. 500 tonn steinstøv i timen i 50 år. Førdefjorden er en såkalt nasjonal laksefjord – her kryr det av laks vi må ta vare på. I en annen nasjonal laksefjord, Bøkfjorden i Finnmark, gjør Sydvaranger Gruver sitt beste for å forgifte og ta livet av fjorden. Vi som trodde giftdumping i fjorder var litt sånn 80-talls Pelle og Proffen-greie. Dessverre tok vi feil. Heldigvis er Sogn og Fjordane NU og Finnmark NU på saken. Og alle vi skal gi dem den støtta og hjelpa de trenger for å vinne!
Klimavalget 2011
Vi skal tenke globalt og handle lokalt. Det har rukket å bli en klisjé, men det er ikke mindre viktig av den grunn. Og når vi har banka gørra ut av oljelobbyen rundt påsketider, da begynner virkelig jobben med å vinne kommunevalget. Norske klimagassutslipp kommer ikke fra ei stor pipe på Stortinget. Hadde det bare vært så vel…Nei, de fleste utslipp er lokale. Det er der bilene og oljefyrene finnes, og det er der vindparkene og kollektivfeltene kan bygges. Lokalpolitikere har mer makt enn mange tror. Antakelig mer enn de selv tror også.
Hvis Natur og Ungdom bestemmer at årets kommunevalg skal bli et klimavalg. Da blir det også sånn! Denne muligheten kommer bare hvert fjerde år. Og det er lett å påvirke en lokalpolitiker. De er faktisk helt vanlige mennesker, de også. Vår store styrke er at vi er overalt, i hele landet. Hver dag pusher vi allerede lokalpolitikerne for å ta miljøet på alvor. I år skal vi sørge for at ingen ordfører blir valgt uten å ha klare planer for hvordan han eller hun skal kutte i kommunens klimagassutslipp. Vi ser at klimaforhandlingene går sakte. Vi ser at statsministeren på ingen måte greier jobben aleine. Det blir umulig å nå klimamålene, hvis ikke kommunene er med på laget. Vi vet at vi er på overtid, men at klimagassutslippene må begynne å gå ned seinest fra 2015. Lokalpolitikerne som velges nå sitter fra 2011 til 2015 – det er de som får jobben med å sørge for at utslippskuttene i kommunene begynner tidsnok. Og tidsnok, det betyr nå!
Natur og Ungdom skal rocke kommunevalget – og da er vi avhengig av at alle dere er med og rocker! Så når Stortinget seint på året i år skal starte arbeidet med et nytt klimaforlik, så kan de se til kommunene og se at der er de allerede i gang med kraftige tiltak – alt takket være Natur og Ungdom!
Hvor er du i 2050?
Jeg nevnte tidligere de t-skjortene man ser blant aktivister på klimaforhandlingene som spør ”Hvor er du i 2050?”. 2050 er et år mye brukt i klimamodeller og klimaforskning. I 2050 må så å si alle utslipp i rike land være borte. I 2050 må globale utslipp være redusert med opp mot 85 prosent. I 2050 må det aller meste av klimadugnaden være unnagjort. Hvor er du i 2050? Det lukter liksom science fiction, men i 2050 er altså vi som sitter her i salen fra slutten av 50-åra eller starten av 60-åra. Vi har nok mange gode år igjen, som man sier, men ærlig talt: vi har vært gjennom det morsomste. Gamle mennesker sier gjerne at det de angrer på når de ser tilbake, er ikke ting de har gjort, men de tingene de ikke gjorde.
Jeg håper jeg slipper det. Jeg håper jeg slipper å tenke tilbake på det leserbrevet jeg ikke skreiv, den aksjonen vi avlyste, den timen ekstra på stand som jeg ikke orka. Jeg vil ikke måtte tenke på om det var den lille ekstra som jeg ikke ga, som gjorde at vi tapte oljekampen, eller ikke fikk kasta ut den oljefyren, ikke fikk verna det området. Enten vi løser eller ikke løser klimaproblemet…i 2050 håper jeg alle vi kan samles til tidenes reunion, høre på gamle Lady Gaga-låter, og vite at vi ga alt vi hadde.
Se rundt dere i salen. Og ser dere noen som har sovna i løpet av talen min, så vekk dem nå. For jeg vil fortelle dere at vi som sitter her, og andre ungdom verden over som kjemper den samme kampen som oss…vi er antakelig den mektigste generasjonen ungdom noensinne. Det er de voksne som har skapt klimaproblemet, men det er vi som avgjør om vi greier å løse det eller ikke. Det er vi som avgjør hva slags klima denne kloden har i 2050, eller ved utgangen av dette århundret. De voksne klarer det ikke sjøl. Politikerne klarer det hvertfall ikke sjøl. ”With great power comes great responsibility.” De som har sett Spiderman skjønner hva jeg snakker om. Innimellom alle sakspapirer og stemmeskilt og ullsokker og kaffe i denne salen, sitter det fantastisk mye makt.
I løpet av disse dagene skal vi sammen legge planer, og sammen styrke det verktøyet som Natur og Ungdom er til å bruke denne makta. Jeg gleder meg som et barn på julaften. Disse dagene er det dere som er hovedpersonene. Godt landsmøte!