26. april 1986 forandret verden seg. Selv tilhører jeg dem som knapt var påtenkt da reaktor 4 ved Tsjernobyl atomkraftverk i Ukraina gikk i lufta. Men de siste 25 åra har store deler av verden måtte leve med konsekvensene av ulykka. Verden forandret seg i 1986 fordi vi så de enorme konsekvensene som kan følge av det eksperimentet som atomkraft er. 26. april døde om lag 100 mennesker i Tsjernobyl. Men i løpet av de 25 årene som har gått, har nærmere 100 000 dødd av krefttilfeller som kan spores direkte tilbake til ulykka og det radioaktive nedfallet. Innbyggerne i Tsjernobyl, og i noen av de aller hardest ramma områdene i blant annet Hviterussland, vil seint glemme 26. april 1986. Men har resten av verden glemt?
Utnytter klimakrisa
Siden 1986 har den internasjonale atomlobbyen kommet på offensiven igjen. Over store deler av verden bygges det ny atomkraft i stor stil. Dels skyldes dette at atomlobbyen har prøvd å iføre seg grønne klær, og utnytte klimakrisa til å mele sin egen kake. Påstanden er at atomkraft kan gi rikelig med trygg og utslippsfri energi til en verden som trenger stadig mer energi. Det hele kan virke som en strålende idé. Norge er med på lasset, både gjennom forskning som skjer i norske reaktorer og gjennom investeringer med Oljefondet. Men 25 år seinere ser vi nok en gang konsekvensene av atomeksperimentet, denne gangen i Japan. Fortsatt ligger reaktoren i Fukushima som et åpent sår. Nå øker skepsisen mot atomkraft nok en gang, både i Japan, i Europa og andre steder i verden. Det kan nesten synes som om verden trenger en tragisk atomulykke fra tid til annen for å minne oss på hva slags risiko eksperimentet involverer. Klarer vi denne gangen å huske, og å ta varig lærdom?
Kan ramme Norge
Japan kan synes langt borte, og atomkraft fjernt fra norsk virkelighet. Men konsekvensene av atomeksperimentet kan ramme også oss. Rett over norskegrensa til Russland ligger Kola atomkraftverk. Her finner vi gamle reaktorer som har fått nye konsesjoner langt utover det som er forsvarlig levetid, og som aldri kan oppgraderes til internasjonale sikkerhetsstandarder. Natur og Ungdoms samarbeidspartnere i Nordvest-Russland jobber for å få lagt ned reaktorene, til fordel for en satsning på de enorme mulighetene som finnes for vindkraft i regionen. Men vilkårene for slikt arbeid er fortsatt svært vanskelige i Russland, og russiske Natur og Ungdom trenger hjelp utenfra. Det trengs press mot russiske myndigheter fra andre land. I den grad Norge utøver et slikt press i dag, er det snakk om mumling til den store naboen i øst. Regjeringen syns ikke noe særlig om disse reaktorene, de heller. Når skal Jonas Gahr Større skjønne at han må bruke utestemmen overfor Putin og Medvedev? Norge må kreve at reaktorene på Kola legges ned så fort som mulig. Deretter må Norge stille opp og bistå til å få utløst de enorme mulighetene som finnes for fornybar energi i Nordvest-Russland.
Utrygt atomavfall
Atomkraft vil aldri bli trygt – aldri trygt nok. Det levnes liten tvil om at nye kraftverk stadig blir litt mindre utrygge, stadig litt bedre, men endrer likevel ikke på den kanskje største faren ved atomkraft: avfallet. Fortsatt har vi ingen endelig trygg løsning på stadig mer radioaktivt atomavfall som må lagres i titusener av år. Byrden vi skyver over på framtidige generasjoner er enorm. Kjøper vi løgnen fra atomlobbyen om at kjernekraft er nødvendig for å løse klimakrisa, risikerer vi å bli den generasjonen som overlater en klode herjet av klimaendringer, og med store mengder farlig atomavfall som ingen vet hva vi skal gjøre med. Klimakrisa kan fortsatt løses, og vi kan gjøre det uten økt satsing på atomkraft. De gode, smarte ideene for hvordan vi gjør det ligger alle sammen klare. La oss ligge unna atomlobbyens strålende ideer.