Forurensningen fra Sellafield kan spores i miljøet fra Irskesjøen, nordover langs kysten av Norge til Barentshavet så langt nord som til Svalbard. De økte utslippene av fisjonsproduktet technetium-99 fra Sellafield siden 1994 har ført til økt konsentrasjon av denne isotopen i det marine miljøet langs norskekysten.
I Halden-reaktoren testes brensel og reaktormateriale. Her blir også MOX-brensel testet. Dette gir MOX-brenselet et �godkjent-stempel� som gjør det aktuelt for andre reaktorer å bruke denne type brensel. Gjennom denne forskningen bidrar Norge til å forurense sitt eget matfat.
Sellafield-anlegget drives og eies av det britiske selskapet British Nuclear Fuels Ltd. (BNFL) som er et statlig selskap. BNFL forsøker å markedsføre reprosessering som en måte å resirkulere uran og plutonium, og bruke det på nytt i Mixes Oxide Fuel.
Med dagens teknologi er det umulig å rense ut alle de radioaktive stoffene som skapes gjennom reprosessering. Det er imidlertid mulig å lagre forurensningen på land, så det ikke slippes ut enda mer i havet.
En ny rapport fra WISE-Amsterdam har regnet ut at den samlete radioaktive dosen fra ti års drift ved gjenvinningsanleggene i Sellafield og La Hague tilsvarer 1/7 av utslippene fra Tsjernobyl-ulykken, spredd over hele verden.
Ordforklaringer:
Reprosessering: gjenvinning av brukt atombrensel, brenselet løses opp i syre og uran og plutonium hentes ut og brukes i nytt brensel (MOX-brensel). I tillegg kommer en rekke avfallsprodukter. Mye kan renses ut av det flytende avfallet og lagres på land.