Energi og Ungdom

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

På slutten av 1970-tallet dominerte konfliktene om norsk energipolitikk Natur og Ungdoms virksomhet, og «Energi og Ungdom» var ingen ukjent betegnelse på organisasjonen. De mest sentrale sakene var kontroversielle vannkraftprosjekter, spørsmålet om utvinningstempo, oljeboring nord for den 62. breddegrad og alternative energikilder. I tillegg fortsatte motstanden mot norsk tilknytning til det internasjonale energibyrået, IEA, og mot atomkraft i Norge og Norden. Både Natur og Ungdoms hovedkontor og svært mange lokallagene var engasjert i dette.

Norsk energipolitikk var basert på prognoser som viste at kraftbehovet ville øke med 3,5 prosent hvert år fra 1975 til 1985. Med slike prognoser ble det et enormt press på de gjenværende vassdragene. Hovedtyngden av de vassdrag som ikke allerede var med i verneplanen var planlagt utbygd, i tillegg til at regjeringa så for seg både atomkraftverk og gasskraftverk.

Prognosene var laget av Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE), og både Naturvernforbundet og Natur og Ungdom kritiserte disse for å være kunstig høye. Gang på gang fikk miljøvernere rett. Allerede i 1976 måtte NVE nedjustere sine anslag kraftig, og forskjellen tilsvarte omlag 25 Alta-utbyggninger. Fortsatt mente miljøorganisasjonene at prognosene var alt for høye. To år senere lagde NVE nye anslag som viste at det ikke ville være behov for kraft verken fr Orkla/Grana- eller Altavassdragene, men de nye prognosene ble unndratt offentligheten til etter at Stortinget hadde vedtatt utbyggingene. NVE var miljøbevegelsens hovedfiende, og etaten ble beskyldt for å være «bukken med havresekken». I tillegg til å komme med prognoser om framtidig energibehov, hadde NVE ansvaret både for å behandle konsesjonssøknadene og for utbygging og drift av kraftstasjonene.

NVE og vannkraftinteressene truet flere ganger med at Norge ville oppleve en kraftkrise med strømrasjonering og mørke tv-skjermer dersom det ikke ble økt fart i vannkraftutbygginga. I 1977 lanserte Elektrisitetsverkenes Informasjonstjeneste (ELI) en storstilt kampanje med avisannonser og brosjyrer til mange av landets husstander. I en av annonsene spurte NRK-journalist Per Øyvind Heradstveit ulike personer om det var «logisk å si nei til videre utbygging av elektrisk kraft når vi samtidig krever større sykehus, bedre boliger, og aukande velferd». Natur og Ungdom reagerte kraftig på kampanjen, og mente at halvoffentlig organ som ELI ikke kunne presentere halvsannheter og drive med den type politisk propaganda. Spesielt trakk NU fram at ELI brukte ikke-kontroversielle energiformål som boliger og sykehus for å legitimere økt kraftutbygging, mens energibruken i den kraftkrevende industrien ble tonet ned.

De fleste av landets mest verneverdige vassdrag var truet av kraftinteressene på 1970-tallet. Naturvernforbundet og lokale verneorganisasjoner var de ledende i kampen mot videre vannkraftutbygging, men Natur og Ungdom var med både på lokalt og nasjonalt plan. I 1978 ble Hardangervidda vernet, og vassdragene Veig og Dagali ble dermed spart. Slik gikk det ikke med Alta/Kautokeino- og Orkla/Grana-vassdragene som begge ble vedtatt utbygd i 1978.

Trondheim NU jobbet aktivt mot Orkla/Grana-utbygginga, som innebar at den frodige Innerdalen på grensa mellom Sør-Trøndelag og Hedmark ville bli fylt med vann. Orkla-saken var et av de grelleste eksemplene på arrogant saksbehandling, der konsekvenser for landbruk og miljø ikke var utredet. Natur og Ungdom var med å arrangere en stor nordisk miljøleir i Innerdalen sommeren 1980. Leiren dannet grunnlaget for en langvarig aksjon, der man etter initiativ fra bygdefolket startet seterdrift og dyrking av jorda i dalen. Man ville vise hvilke ressurser dalen hadde, og få fram at jordbruket kunne skaffe flere arbeidsplasser og produkter enn det kraftutbygginga kunne gi. Etter en aksjon mot anleggsmaskinene høsten 1981 måtte miljø- og bygdefolk gi tapt for kraftinteressene, og Innerdalen ble neddemt. (…)

Miljøbevegelsen forsøkte å vinne energidebatten ved å trekke fram mulighetene for energiøkonomisering og å satse på alternative energikilder. Man ville ikke bare være imot omstridte vannkraftprosjekter og andre kraftutbygginger, men også vise at det fantes gode alternativer til flere elver i rør.

«Nordisk energiaksjon» i 1978 var trolig det største arrangementet som NU var med på i løpet av 1970-tallet. Aksjonene som gikk av stabelen 9.-14. oktober, ble en kjempemønstring der Natur og Ungdom og en rekke andre miljøorganisasjoner og grupper forsøkte å få fram sin alternative energipolitikk. Det var markeringer på mer enn 120 steder i hele Norden. Det var den nordiske avdelinfa i IYF (International Youth Federation for Environmental Studies and Conservation) som tok initiativ til aksjonen.

I Norge var det arrangementer på 40 ulike steder, og ofte var det lokallag av Natur og Ungdom som sto for markeringene. Foruten NU, var Naturvernforbundet, (snm), Aksjon Bygde-Noreg og Det Norske Økoteket, som var en «alternativistisk» stiftelse, med på «Nordisk Energiaksjon». I Oslo ble det holdt en utstilling med plansjer og modeller av vindmøller og solpanelhus. Utstillinga ble besøkt av nesten 15 000 mennesker. Det var også et åpent møte om norsk energipolitikk med godt frammøte, og mønstringa ble avsluttet med en stor konsert i det nyåpnede Konserthuset. Også i Bergen og Trondheim var store arrangementer, og et par hundre mennesker var involvert i planlegging og gjennomføring. Begge steder var det utstillinger og åpne møter. Bergen avsluttet sin mønstring med tre energinaturstier der 500 mennesker gikk ulike turruter med utlagte poster om energispørsmål.

Den nordiske energiaksjonen var et stort løft for Natur og Ungdom og resten av miljøbevegelsen. Forberedelsene hadde tatt et år. Mange mennesker var involvert i å lage utstillingplansjer, skaffe vindmøller, og lage og spre løpesedler og plakater. Aksjonen fikk god dekning i massemediene, og det var stort oppmøte på de ulike arrangementene.

Natur og Ungdom og de andre miljøvernorganisasjonene hadde lenge advart mot faren for ulykker i oljevirksomhet. Den 22. april 1977 skjedde det mange hadde fryktet: Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen fikk en ukontrollert oljeutblåsning. Utblåsninga var en stor trussel mot fuglelivet og fiskeressursene i Nordsjøen, og det tok ti dager før myndighetene klarte å få kontroll på oljebrønnen.

Den norske regjeringa hadde avfeid bekymringene rundt oljevirksomheten. Bare noen uker før Bravo-ulykken hadde Berit Ås (SV) tatt opp saken i Stortingets spørretime, og spurt industriminister Bjartmar Gjerde (Ap) om faren for en utblåsning i Nordsjøen. Han sa at han hadde vanskelig for å godta den beregninga som Ås viste til: «Den minner meg for mye om historien om den kvinnen som hadde hørt at hvert femte barn som fødes er en kineser. Hun hadde fire barn fra før, ventet det femte og gikk ut fra at resultatet måtte bli en kineser,» sa Bjartmar Gjerde. Da Bravo-ulykken skjedde, konstaterte SVs Finn Gustavsen at «nå er det født en kineser på Ekofisk».

Det var mange organisasjoner og partier som ville komme fram med synspunkter etter Bravo-ulykken. Natur og Ungdom var med på en fellesuttalelser sammen med en rekke ungdomspolitiske organisasjoner, og med Naturvernforbundet, (snm) og ulike miljøeksperter. Størst oppmerksomhet fikk NU da de, sammen med Rogaland Fiskarlag, holdt en pressekonferanse i Stavanger for utenlandsk presse. Budskapet var at fiskere og miljøvernere i utgangspunktet var imot enhver oljevirksomhet på norsk sokkel.

Natur og Ungdom og kritikere til den rådende oljepolitikken mente at Bravo-ulykken måtte få konsekvenser for den videre oljevirksomheten. NU kom med krav om at det ikke måtte settes i gang produksjon på Statfjordfeltet, og at planene om boring nord for 62. breddegrad måtte skrinlegges. Det tok ikke lang tid før ulykken var glemt av Arbeiderpartiet, Høyre og de største massemediene i landet. At ulykken ikke satte større spor etter seg i den norske oljedebatten forbauset ikke Natur og Ungdom: «Et sammentreff av heldige omstendigheter hjalp myndighetene over det som burde ha betydd en endring av vår oljepolitisk kurs. Gunstige værforhold (…) gjorde de kortsiktige skadevirkningene svært små,» skrev Natur og Ungdom i et leserinnlegg etter ulykken.

Men Natur og Ungdom forsøkte stadig å minne folk om risikoen med den økende oljeaktiviteten. Ett år etter Bravo-ulykken var det mange markeringer rundt om i landet. Bergen NU hadde en stand der de brente en mini-oljeplattformen. I Trondheim var det et stort møte om oljepolitikk og miljø, med 250 personer til stede. Merker med teksten «Husk Ekofisk» ble solgt og klistret opp, selv inne i regjeringsbygget.

Debatten om oljeboring nord for 62. breddegrad, som går like ved Stad på Mørekysten, ble en viktig skillelinje. Nordområdene har en mer sårbar økologi, og værforholdene vil gjøre opprydning etter en eventuell ulykke langt vanskeligere. I Natur og Ungdom var det særlig lokallagene i Nord-Norge som var aktive mot oljeplanene. Seminarer, standsvirksomhet og utslipp i presse og kringkasting dominerte arbeidet. Natur og Ungdom samlet i alt 18 ungdomsorganisasjoner som arbeidet mot oljeboring i nord. Natur og Ungdom var også med å stifte Folkeaksjonen mot boring nord for den 62. breddegrad i Harstad høsten 1979. Særlig langs kysten var det stor motstand mot planene, fordi oljevirksomheten ville komme i konflikt med fiskeriene.

Kampen mot oljeboring i nord endte opp med tap for fiskeri- og miljøinteressene. I mars 1980 sørget Arbeiderpartiet og Høyre for endelig vedtak om boring nord for 62. breddegrad. På tross av at nordområdene ble åpnet for oljeindustrien, ble det mindre letevirksomhet og færre oljefunn enn fryktet.

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. «Tenke globalt, handle lokalt?» i Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!