Industrien som kappåt med seg selv

Krisa var et faktum, og de fleste var enige om at klimaendringene var farlige, urettferdige og allerede i gang. Det eneste som manglet for å håndtere situasjonen var løsningsorienterte politikere med handlekraft. Men selv om store uttalelser ble ytret og ambisiøse mål ble satt, fortsatte verdens ledere å forverre problemet. Selv om det hastet med ei endring, forble de reelle utslipskuttene ugjort. Tiltakene lot vente på seg, og klimaverstingene fikk fortsette som før.

Det velstående landet Norge hadde alle forutsetninger til å gå foran i kampen mot klimaendringene, men tilsynelatende manglet også denne nasjonen evnen til å ta problemet ved rota. I kongeriket var det en utslippskilde som skilte seg markant ut fra alle andre. Den mye omtalte Oljeindustrien sto for en fjerdedel av hele landets utslipp. Mange hadde prøvd, men så langt hadde ingen klart å stanse industriens raske inntog i stadig nye havområder.

Oljeindustrien var rundt 40 år gammel, og hadde knapt hørt et eneste nei i løpet av sin levetid. Industrien ropte til stadigheter ”jeg fant, jeg fant”, og fikk som regel hevd på funnene sine. Samtidig som oljeindustrien kappåt med seg selv, ble det større og større enighet i Norge om at landet måtte gjør noe med klimagassutslippene sine. På tross av denne felles forståelsen, valgte man å gi rekordmange nye områder til oljeindustrien. Med andre ord fikk næringa enda større muligheter til å forurense, mens mange andre måtte gjøre sin del av klimadugnaden. Mange mente at dette var urettferdig, og stadig flere begynte å etterlyse noen som kunne sette ned foten for oljeindustrien. De fleste norske politikere lukket øynene for disse kravene, og fortsatte i det vante, fossile sporet.

Året var 2011, og i følge klimaforskerne var det bare tre år til verden måtte nå en utslippstopp. Bare tre år før de globale klimagassutslippene måtte begynne å gå nedover. Tiden var inne for en ny trend, med bedre miljøpolitikk og større satsning på bærekraftige energikilder. Men så langt kom ingen helteskikkelse på banen for å stoppe oljeindustrien, og den storstile miljøsatsninga lot vente på seg. Verden trengte virkelig noen som kunne ta grep om situasjonen, men ingen tok på seg rollen som miljøets Askeladd. Mens Norge verket etter noen som kunne målbinde oljeindustrien, fortsatte utslippstallene å øke. Kunne dette være høsten fornybarindustrien vant prinsessa og halve kongeriket? Eller ville oljenæringa seire over folkefornuften igjen?

Vi vet enda ikke hvordan norsk oljepolitikk kom til å utvikle seg i tiden etter 2011. Men en ting vet vi sikkert, klimakrisa krever at noen sier snipp, snapp, snute, oljeeventyret er ute.