Å produsere nok mat til verdens befolkning på en miljøvennlig måte, er blant vår tids største utfordringer. I dag er årsaken til sult først og fremst urettferdig fordeling. Men de neste tiårene kommer matproduksjonen til å måtte økes kraftig for at alle skal få spise seg mette, fordi befolkningen i verden øker og folk spiser mer ressurskrevende mat. Samtidig gjør klimaendringene at det blir stadig vanskeligere å drive landbruk. Særlig gjelder dette i Asia, Afrika og Latin-Amerika, hvor en rekke land allerede rammes av sult.
Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken, "Velkommen til bords", sier at "norsk landbruk skal dekke etterspørselen av varer det er naturlig grunnlag for å produsere nasjonalt, innenfor de gitte handelspolitiske rammer". Matproduksjonen skal økes med 20 prosent de neste 20 årene, i takt med befolkningsveksten. Målene er helt på sin plass, men skal de kunne nås på en bærekraftig måte holder ikke politikken som beskrives. Meldinga sier ingen ting om hvordan produksjonen skal økes. Det nærmeste er at veksten kan skje ved hjelp av importert fôr. Meldinga sier mye om hvorfor det er viktig med et spredt jordbruk, basert på lokale ressurser, men dessverre mangler tiltakene.
Dagens politikk gjør Norge stadig mer avhengig av landbruk i andre land, som mange steder rammes av blant annet tørke og flom som følge av klimaendringene. Halvparten av maten vår og stadig mer av fôret importeres. Fra 1990 til 2008 ble Norges fulldyrka areal redusert med 400 000 dekar, som tilsvarer 50 000 fotballbaner. På 20 år, fra 1989 til 2008, økte kjøttproduksjonen med 56 prosent. Fordi vi produserer stadig mer kjøtt samtidig som matjord bygges ned og jordbruket sentraliseres, øker importen av fôr: Jorder og utmarka hvor sauene beiter kan ikke flyttes til store industrigårder. Det siste tiåret har importen av kraftfôr økt omkring en prosent per år.
Jordbruket styres ikke av økonomiske «naturlover». Kraftfôrprisen holdes lav ved hjelp av prisnedskriving. Dermed blir det ofte billigere å bruke importert fôr, enn å la dyrene gå på beite. Tollsatser og målpriser for råvarer fra jordbruket bestemmes også gjennom det årlige jordbruksoppgjøret, som er en avtale mellom staten og faglagene i jordbruket.
Målene i landbruksmeldinga er et godt første skritt, hvis de blir underbygd med politikk som står i forhold til dem. Men når tiltakene mangler gjør de liten nytte. Det langsiktige ambisjonsnivået bør heves ytterligere, med mål om at Norge skal bli uavhengig av importert fôr. Skal produksjonen av mat kunne økes på en bærekraftig måte, og med lavere import av fôr, må sentraliseringen stanses, produksjonen av kjøtt reduseres, og mer av utmarka tas i bruk til beite. Noen viktige konkrete tiltak er økt pris på kraftfôr, høyere råvarepriser og aktiv bruk av handlingsrommet i tollvernet.
Å basere matforsyningen på stadig mer importert fôr er lite miljøvennlig og dypt usolidarisk. Tiltakene som mangler i landbruksmeldinga må komme i vårens jordbruksoppgjør. For verdens matforsyning er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Natur og Ungdom, samla til landsmøte, krever en ny jordbrukspolitikk for økt matproduksjon basert på norske ressurser.