Ifølge FN må matproduksjonen i verden økes med 70 prosent fra 2009 til 2050 for at alle skal få spise seg mette. Samtidig importeres halvparten av maten vi i Norge spiser, og stadig mer av fôret.
Dermed bidrar Norge til økt press på naturressursene i andre land, og matsikkerheten til fattige land trues: På det globale markedet for mat konkurrerer vi direkte mot fattige land.
Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken, som blir lagt fram i vår eller sommer, må ha økt selvforsyning ved bærekraftig bruk av norske ressurser som overordna mål. Skal dette være mulig trengs et mangfoldig jordbruk over hele landet. Dagens politikk, som fremmer sentralisering og spesialisering, må erstattes med en politikk for desentralisering og mangfold. Kjøttproduksjonen må reduseres til et nivå som står i forhold til ressursgrunnlaget.
I 2008 la vi beslag på 2,5 millioner dekar matjord i utlandet, bare for å fø norske dyr. Det tilsvarer 350.000 fotballbaner, eller 70 prosent av det norske kornarealet. Fra 1990 til 2008 ble Norges fulldyrka areal redusert med 400.000 dekar (50.000 fotballbaner). I samme periode økte kjøttproduksjonen med 48 prosent. Fordi vi produserer mer og mer kjøtt samtidig som matjord bygges ned og jordbruket sentraliseres, øker importen av fôr.
Økningen i kjøttproduksjonen de siste 20 årene består av svin og kylling, som bare spiser kraftfôr. Mye av kraftfôret importeres. At flere kyllinger og griser bor i Norge øker ikke den reelle selvforsyningsgraden, så lenge det de spiser dyrkes andre steder. Det hadde blitt produsert like mye mat i verden hvis vi importerte kjøtt og ikke fôr.
I 2009 ble det brukt like mye kraftfôr til drøvtyggere som til fjørfe og svin, selv om hvitt kjøtt utgjorde 65 prosent av kjøttforbruket. Altså spiste kyr og sauer mer kraftfôr per produsert enhet kjøtt enn kyllinger og griser, i tillegg til grovfôr. (At kyr også gir melk og sauer gir ull, gjør selvsagt regnskapet noe bedre). Men med driftsformer tilpasset ressursgrunnlaget kan drøvtyggere leve bare av lokale ressurser.
Når landbruksmeldinga blir lagt fram, må den slå fast at selvforsyningsgraden skal beregnes ut fra hva vi produserer ved hjelp av norske ressurser. Den må inneholde en opptrappings-plan for matproduksjon, slik at den reelle selvforsyningsgraden økes, og vi må på sikt bli uavhengige av importert fôr. Skal matproduksjonen økes på en bærekraftig måte må kjøttproduksjonen reduseres, selv om vi kan produsere mer kjøtt ved hjelp av norske ressurser enn nå.
Utviklingen i jordbruket blir ikke styrt av naturlover. Hvert år brukes for eksempel 300 millioner over statsbudsjettet til prisnedskriving av kraftfôr. Disse pengene kan i stedet brukes for å doble tilskuddet til utmarksbeite. Så lenge vi er utenfor EU kan tollvernet styrkes der det er hensiktsmessig.
Dagens storsatsing på sentralisering, spesialiserte gårder og økt kjøttproduksjon er ikke bærekraftig. Politikerne må legge til rette for et mangfoldig jordbruk, tilpasset det lokale ressursgrunnlaget, over hele landet: Utmarka og jordene kan ikke flyttes. Det uensarta landskapet gjør Norge uegna for omfattende stordrift i jordbruket.