Stø kurs mot en varmere verden

Gal kurs

Regjeringen har varslet at den har gitt opp målet om å begrense CO2-utslippene. For seks år siden gikk Stortinget inn for at Norge skulle stabilisere sine CO2-utslipp på 1989-nivå innen år 2000. Men uten vesentlig sterkere tiltak enn i dag, vil utslippene i stedet øke med 12 prosent.

Regjeringen Brundtland har holdt stø kurs mot en varmere verden. Siden klimamålet ble fastsatt, har norske myndigheter gjort en rekke vedtak som vil føre til drastisk økte utslipp mot årtusenskiftet: Veiplanen som legger opp til 30% økning i CO2-utslippene fra veitrafikken, luftfartsmeldingen som legger opp til 33% økning i flytrafikken, og oljemeldingen som legger opp til 25% økning i CO2-utslippene fra sokkelen. Som leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, sa Gro Harlem Brundtland i 1987 at i-landenes energiforbruk burde halveres. Siden den gang har Norge nesten tredoblet oljeutvinningen, under ledelse av "verdens miljømor".

Hensynet til miljøet må sette grenser for trafikk og oljeutvinning. Det har ikke skjedd. Regjeringen har gang på gang vist til en egen plan som skal ta for seg klimaproblemene. Vi har ventet på Regjeringens klimahandlingsplan i seks år.

Lite er gjort for å begrense utslippene. Norge har en CO2-avgift, men den strekker ikke til for å nå målet. Den måtte trolig være 3-4 ganger høyere for å få til stabilisering av CO2-utslippene, og en rekke virksomheter som står for ca. 40 prosent av de norske CO2-utslippene er fritatt fra avgiften. For fyringsolje har den minimal betydning, siden mineraloljeavgiften er fjernet. Når det gjelder tilskudd til energisparing og fornybar energi, er de blitt skåret inn til benet de siste årene.

"DonŽt look to Norway"

FNs klimapanel skriver i en ny rapport at hvis vi bare fryser utslippene på dagens nivå, vil CO2 hope seg opp i atmosfæren i århundrer fremover. Hvis CO2-innholdet i atmosfæren skal slutte å Øke, må vi redusere utslippene vesentlig.

I april møtes verdens regjeringer på FNs klimakonferanse i Berlin for å drØfte de neste skrittene i internasjonalt klimasamarbeid. De har allerede innrømmet at forpliktelsene ikke er sterke nok. Nå må industrilandene forplikte seg til å redusere utslippene. Det ligger forslag på bordet. En gruppe øystater i Stillehavet, AOSIS, er redd for å forsvinne i bølgene når havet stiger. De har foreslått en forpliktelse om 20 prosents reduksjon innen år 2005 - et viktig skritt fremover.

Åtte land har allerede forpliktet seg til dette målet - Australia, Østerrike, Danmark, New Zealand, Tyskland, Luxembourg og Slovakia. Norge ligger ikke lenger "et hestehode foran", slik Ap-regjeringen en gang mente vi burde i internasjonal klimapolitikk. Hvis de norske forhandlerne i Berlin bare kan si at rike Norge ikke en gang vil påta seg å begrense utslippene, er det tragisk. Da må miljØbevegelsen si "DonŽt look to Norway!" I stedet må Norge vise ansvar og kreve at AOSIS-forslaget blir vedtatt.

Trusselen om en varmere verden

Det finnes en naturlig drivhuseffekt. Såkalte drivhusgasser i atmosfæren fanger opp varmestråling fra jorda, og holder det jevnt og behagelig varmt. Men nå er menneskene i ferd med å forstyrre den hårfine naturlige balansen: Menneskeskapte utslipp tilfører atmosfæren mer av disse drivhusgassene. Dette vil gjøre det varmere på jorden.

Den viktigste av gassene vi slipper ut er CO2, som stammer fra forbrenning av fossile brensler - kull, olje, gass. CO2 står for drøyt halvparten av den menneskeskapte drivhuseffekten. Det er 25 % mer CO2 i atmosfæren i dag enn det var før den industrielle revolusjonen.

Verden blir varmere

FNs klimaforskere har også anslått hva som må til for å forebygge økende drivhuseffekt. Vi må redusere verdens utslipp av CO2 med 60 prosent eller mer. Jo lengre vi nøler med å redusere utslippene, jo mer blir vi nødt til å kutte.

Oppvarmingen vil få store virkninger på naturmiljØet som menneskene lever i og avhenger av. Drivhuseffekten betyr ikke sommerferie hele året og palmer på TjØme. Den betyr akutt nØd for store deler av verdens befolkning, store Økonomiske tap og naturforstyrrelser med fØlger vi ikke aner.

Drivhuset dreper

Dyr, planter og økosystemene de lever i, er tilpasset bestemte temperaturområder. Menneskeskapte klimaendringer vil skje så hurtig at mange arter ikke klarer å følge med. Artsmangfoldet er truet.

Mange av verdens mennesker bor i kystområder som vil bli oversvømt når havet stiger. Flere øystater i Stillehavet kan rett og slett forsvinne fra kartet. Et land som Nederland har råd til å bygge diker mot havet. Det har ikke Bangladesh. Drivhuseffekten kan drive titalls, kanskje hundretalls millioner mennesker på flukt fra stigende hav og ørken som sprer seg.

Klimaendringene kan gi hyppigere naturkatastrofer: ekstreme værtyper som stormer og monsuner, eller skogbranner i tørkerammede områder. Den internasjonale forsikringsbransjen tar klimaendringene på alvor: De skal forsikre mot ødeleggelser som ikke har noe historisk sidestykke.

Norge forsøker å vri seg unna

Den norske staten har satset mye på å finne løsninger som gjør det mulig å unngå klimatiltak i Norge. Regjeringen vil gjerne slippe å regne med utslippene fra norsk gasseksport når klimaregnskapet skal gjøres opp. Men argumentet henger ikke på greip.

Regjeringen hevder at den største økningen i norske utslipp vil komme som følge av økt gasseksport til Europa. Nærings- og energiminister Jens Stoltenberg argumenterer for at dette er i orden, siden gassen kan erstatte mer forurensende energikilder på kontinentet. Internasjonalt ber regjeringen til og med om å få ta ut slike utslipp fra det norske klimaregnskapet for å nå klimamålet.

Ingen rabatt for eksport av gass

Dette argumentet ville gjelde selv om gassen var det klimavennlige alternativet for energiforsyningen i Europa. Da ville det være riktig av oss å eksportere mer gass, og gjøre opp for de økte utslippene ved å redusere norske utslipp på andre områder slik at vi allikevel når klimamålet.

Gass er ikke klimavennlig. Naturgass er et fossilt brensel som tilfører atmosfæren CO2 når det brennes - men mindre enn olje, og en god del mindre enn kull. Naturgass består av metan, som er en mye sterkere drivhusgass enn CO2. En liten lekkasje av metan fra forsyningssystemet er nok til at gass blir en like stor drivhustrussel som andre fossile brensler. Det finnes langt bedre alternativer enn gass: energieffektivisering og fornybare energikilder som sol, vind og bioenergi. Gass må bare være en overgangsløsning, men et land som først satser på gass, kan bli avhengig av gassen i svært lang tid, fordi gassrørledninger og kraftverk er dyre tiltak som det tar tid å betale ned.

Krav til gasseksport

1. Norsk gass skal erstatte eksisterende kull-, olje- eller atomkraftverk. Norsk gass skal ikke brukes til å øke den totale energiproduksjonen. Derfor må importlandet ha lagt planer for å redusere energiforbruket.

2. Før et land får importere norsk gass må det ha gjennomført alle lønnsomme tiltak for energisparing og gjennomført den mulige satsingen på fornybare energikilder.

3. Norsk gasseksport skal ikke gi Norge rabatt på klimamålet.

...vent litt, selger vi ikke olje også?

Ved å holde oljeprisene nede, bidrar Norge til hele verdens overforbruk av av olje. Andre lands politikere vet også at Norge planlegger å øke oljeproduksjonen og bidra til fortsatt lave oljepriser i lang tid fremover. Når de fatter sine beslutninger, kan de regne med billig bensin og satse på biltrafikk i stedet for kollektivtrafikk, oljefyring i stedet for solvarme (eller gass?).

Det hemningsløse norske oljesalget bidrar klart til økte globale CO2-utslipp. Hvis Jens Stoltenberg tok sine egne argumenter alvorlig, burde han ikke bare kreve at vi får klima-rabatt for salget av gass. Han burde også innse at Norge fortjener et mye strengere CO2-mål som en sviende miljøbot for oljeproduksjonen.

Felles gjennomføring eller unnasluntring?

Da FNs klimakonvensjon ble forhandlet, ønsket Norge at det skulle opprettes en global byttesentral for CO2-utslipp, der land kunne selge og kjøpe "retten" til utslipp i form av kvoter på CO2. Det ble det ikke noe av. I stedet fikk vi "felles gjennomføring" (joint implementation) - et meget tåkete og omstridt begrep.

Felles gjennomføring skal bety en ordning der et land kan betale for å redusere utslipp i et annet land, og få denne reduksjonen godskrevet i sitt eget klimaregnskap. For eksempel: Dersom Norge investerer i sparelyspærer til befolkningen i Mexico, og CO2-utslippene der blir så-og-så mye mindre fordi det trengs mindre kullkraft, kan Norge slippe ut så-og-så mye mer CO2 enn vi har forpliktet oss til.

Siden Rio-møtet har diskusjonene rast om i hvilken grad man skal tillate slike ordninger, mellom hvilke land, og hvilke krav som skal stilles til det. Felles gjennomføring er en form for bytte av utslippskvoter. Ett viktig problem er at bare industrilandene har forpliktelser til å begrense CO2-utslippene som gjør det mulig å snakke om kvoter. U-landene har ingen forpliktelser foreløpig; de har ubegrenset utslippskvote. Derfor mener mange, i februar 1995 også u-landene selv, at felles gjennomføring mellom i-land og u-land er utelukket. De rike landene har allerede en forpliktelse til å bistå u-landene med å begrense sine utslipp, uten å få rabatt på klimamålet for det.

Norge har vært en pådriver for mest mulig felles gjennomføring. Regjeringen argumenterer med at det er mer kostnadseffektivt, og gir en mer rettferdig fordeling av byrdene, om Norge kan bruke penger på billige klimatiltak i andre land (som Mexico), i stedet for å redusere den samme mengden CO2 i Norge, hvor Regjeringen mener det er dyrt å redusere utslippene.

Holder ikke mål

- Rike land sluntrer unna ansvar. En rettferdig byrdefordeling må bety at i-landene går foran og reduserer sine egne utslipp. Det er disse landene som historisk sett har stått for det aller meste av CO2-økningen i atmosfæren. Stadig står i-landene for 75 prosent av verdens utslipp. Det er ikke andre steder å kutte. Norge må ta sin del.

- Klimamålene undergraves. Hvis f.eks. Norge kan få godskrevet tiltak mot utslipp i Zambia, kan Norge øke sine utslipp. Det kan også Zambia, som ikke har kvote. Teoretisk kan alle land i verden øke sine utslipp, samtidig som i-landene allikevel "oppfyller" sine forpliktelser. (Det kan innvendes at dette er i orden fordi u-landenes utslipp ville øke enda mer uten disse tiltakene. Men da styrer man klimapolitikken etter prognoser for hvordan ting kunne ha vært - ikke etter vedtatte mål. Erfaringen viser at prognosene alltid overdriver.)

- Det er vanskelig og dyrt å sikre ordningen mot juks. Internasjonalt klimasamarbeid forutsetter at landene kan stole på at andre land påtar seg de samme byrdene. Felles gjennomføring åpner store muligheter for dobbelt bokholderi. Derfor må det opprettes dyre systemer for overvåking og kontroll, noe som setter store spørsmålstegn ved hele kostnadseffektiviteten.

- Det bremser nødvendig teknisk utvikling. Felles gjennomføring gjør at i-landene kan slippe unna med å eksportere gammel teknologi til u-land. Hvis i-landene derimot satser på å redusere egne utslipp, vil de skape et marked for nyere, renere og mer energisparende teknologier, som i neste omgang også kan komme u-land til gode.

- Det fører lett til dårlige prioriteringer av store prestisjeprosjekter med lett målbare virkninger, som ombygging / nybygging av kraftverk, fremfor tiltak for å redusere energibehovet på brukersiden.

- Det kan bli en form for "karbon-kolonialisme". De rike landene kan nå sine mål ved å kjøpe opp de billigste tiltakene i u-land. I fremtiden vil også u-landene måtte ta på seg forpliktelser til å begrense utslippene sine. Da står bare de dyrere tiltakene igjen.

- I-landene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å utsette endringer i transport, energiforbruk og levesett. Endringene må komme uansett. De kan tvinge seg frem brått om 20 år - eller vi kan begynne på dem nå i ro og orden.

En samlet europeisk miljøbevegelse har gått mot felles gjennomføring, og stilt en rekke krav til hvordan ordningen eventuelt skal gjennomføres. Blant annet må felles gjennomføring ikke finne sted før i-landene har redusert sine egne utslipp med 20 prosent, alle land som deltar må ha forpliktet seg til å begrense utslippene, og det må være skikkelig overvåking og kontroll. Tiltakene må komme i tillegg til bistand i-landene allerede har forpliktet seg til, og de må bare gå på å redusere utslipp av CO2 fra fossilt brensel. Planting av skogplantasjer for å ta opp CO2, eller utbygging av atomkraft, er utelukket.

"Felles gjennomføring" er en krykke det ikke er verdt å støtte seg til. Norges klimapolitikk må bygge på at Norge skal nå sine mål gjennom tiltak på eget område. I tillegg må vi være beredt til å hjelpe fattige land med å sette i verk klimatiltak - uten å kreve økte utslippskvoter.

Ny kurs - det er en skam å ikke snu

Vi kan ennå redde det globale miljøet og Norges frynsete miljørykte. Det krever litt politisk vilje. Stortinget kan sikre seg at målet blir nådd.

Våren 1995 skal Regjeringen legge frem en klimahandlingsplan som vi har ventet på i seks år. Den vil ikke inneholde tilstrekkelige tiltak til å nå Stortingets mål om å stabilisere CO2-utslippene. Når Stortinget skal behandle planen, må de derfor ta Regjeringen i øret og gjøre det klart at målet er til for å nås.

Handlingsplanen må endres med konkrete tiltak som strekker til for å nå stabiliseringsmålet innen år 2000. Målet kan nås ved enkle vedtak, som å fase ut oljefyringen som i dag står for ca 20 prosent av norske utslipp.

Stortinget må også vedta en målsetning på mellomlang sikt som er minst like ambisiøs som AOSIS-forslaget om 20 prosent reduksjon av utslippene innen år 2005. Det må gjøres klart at på lengre sikt er målet å redusere utslippene så mye som nødvendig for å nå Klimakonvensjonens overordnede mål.

Ansvarlig politikk

Det er ingen skam å snu. Under behandlingen av klimahandlingsplanen må Stortinget sette i gang ny behandling av flere vedtak som er gjort de siste årene, og sette som premiss at klimamålene skal nås og at utslippene må reduseres vesentlig. Det gjelder Oljemeldingen fra 1994, Norsk Veg- og Vegtrafikkplan 1994-97, og Luftfartsmeldingen fra 1993.

Vedtak Stortinget bør fatte

- Avgiftene på fyringsoljer må økes kraftig. Siden CO2-avgiften ble innført har grunnavgiften på fyringsoljer blitt tatt vekk, med det resultat at avgiftstrykket kun er 9 øre høyere enn trykket fra før CO2- avgiften ble innført. (CO2-avgiften er på 40 øre) Resultatet blir at virkningen av avgiften blir borte.

- Gjør slutt på oljefyring. Det er ingen grunn til at vi skal brenne olje for oppvarming når det finnes så mange gode alternativer. Oljefyring i næringsbygg og industri bør derfor forbys, og det må utarbeides en plan for utfasing av oljefyring i boliger.

- Ta i bruk fornybare energikilder. Det må satses kraftig på å få miljøvennlige energikilder i bruk. Bioenergi er en energikilde som kan ta plassen til store deler av den oljefyringen som foregår i dag. I tillegg må det satses på kombinasjoner av energieffektivisering og fornybare energikilder.

2.Reduser CO2-utslippene fra kontinentalsokkelen.

- Elektrifisér! Det er store gevinster å hente ved å elektrifisere deler av virksomheten på norsk kontinentalsokkel. Hvis man sparer strøm på land, kan den erstatte gassturbiner på oljeinstallasjoner, og dermed på en sikker måte redusere CO2-utslipp. Det er også gevinster å hente ved å effektivisere energibruken på oljeinstallasjoner.

- Dropp Norne. Vedtaket om å bygge ut Norne-feltet må gjøres om. Skal vi redusere CO2-utslippene kan vi ikke sette stadig nye oljefelt i produksjon. Norne vil alene øke norske utslipp med over én prosent.

- Glem gasskraftverk. Et gasskraftverk i Norge, etter de linjene som Naturkraft A/S tenker seg, vil øke CO2-utslippene med 6-7 prosent i forhold til i dag. Det vil være en dårlig utnytting av energien i gassen.

3.Reduser utslippene fra transport.

- Dropp veiprosjekter som skaper økt trafikk og skaper overgang fra miljøvennlige transportmidler (båt, buss, trikk, tog) til bil. Det gjelder veibygging i byer og tettsteder, og prosjekter som Hardangerbrua, Trekantsambandet, Kyststamveien og Oslofjordforbindelsen.

- Sats på kollektivtrafikken. Staten må gå inn med vesentlig større øremerkede midler til kollektivtransport i byene.

- Krev renere innenriks sjøfart. En rekke tekniske tiltak kan settes i verk for å redusere utslippene fra skipsfarten. Stortinget må kreve et høyt ambisjonsnivå.

- Redusér flytrafikken. Etter "frislippet" i flytrafikken i 1994 har utslippene og antall avganger økt. Stortinget må innføre reguleringer som fører til færre avganger. Det må også bli dyrere å fly. En CO2-avgift bør legges på all innenlands flytransport etter prinsippet om at forurenseren betaler. I tillegg bør det legges en seteavgift på alle avganger mellom byer i Sør-Norge der det finnes tog-alternativ, slik at det blir vesentlig dyrere å ta fly enn å bruke toget.

- Gjennomfør satsingen i Norsk Jernbaneplan. Nye utbygginger må fullføres etter planen. NSB må dessuten få tilstrekkelige midler til å gjennomføre nødvendig modernisering av materiell.