Aksjoner i Poznan
Det er grått og kaldt i Poznan, byen der forhandlere fra hele verden nå forsøker å få på plass enighet om viktige punkter en ny internasjonal klimaavtale bør inneholde. Heller ikke inne i forhandlingssalene er diskusjonene særlig opphetede.
En uke etter at forhandlingene startet, er vi ikke kommet særlig mye lengre. Det er som forventet. Det er først mot slutten av denne uken at den såkalte høynivådelen, der verdens miljøvernministre skal forhandle, starter.
Det er ikke bare ventingen på ministrene som gjør at det ikke er store fremskritt i forhandlingene. Møtet bærer preg av bare å være en mellomstasjon på vei mot det avgjørende toppmøtet i København neste år. Den i utgangspunktet noe avventende holdningen fra en del land forsterkes av at verden venter på at Obama skal overta i USA – og at det skal gi nye (og mer offensive) amerikanske posisjoner. Den amerikanske politikken er avgjørende for flere lands holdninger og posisjoner.
Særlig vil det være viktig for de fattigste landene å se at land som USA, Australia og Canada sier seg villige til å bli med i en ny avtale og ta på seg omfattende utslippsforpliktelser. Hvorfor skal vi kutte, sier de fattigste landene, når de rike landene – som har skapt klimaproblemet – ikke kutter egne utslipp?
Det store tillitsgapet mellom fattige og rike land er en av de største utfordringene for den nødvendige enigheten om en ny klimaavtale. De fattige landene trenger å se at de rike landene faktisk kutter i sine utslipp. Og de vil ha klare forpliktelser fra de rike landene på at de skal få teknisk og økonomisk hjelp til å sikre utvikling, men uten stor utslippsvekst. Det er en utfordring. Historisk har utslippsutvikling og velstandsutvikling hengt nøye sammen. Den sammenhengen er det vi nå må klare å bryte.
Resultatet av de internasjonale klimaforhandlingene bør derfor bli en avtale som pålegger de rike landene store utslippskutt. Slike forpliktelser, er avgjørende for at vi skal stanse klimaendringene. Samtidig må en ny avtale legge forpliktelser på de rike landene når det gjelder overføringer til verdens fattigste – bare slik kan de på sikt gå med på å legge tak på sine utslipp samtidig som de skal sikre energi, mat og utvikling for sine innbyggere.
Dersom verden skal unngå de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringer, må både rike og fattige land jobbe sammen. Og vi må få opp dampen. Møtet her i Poznan må gi oss et stort skritt i riktig retning. Den kommende uka er avgjørende.