I dag reiser Erik Solheim avgårde til klimaforhandlingene i Poznan. På innerlomma har han talen han skal holde på klimakonferansen. På sine skuldre har han et enormt ansvar. Klimaendringene er ikke fjern fremtid, de er farlige, urettferdige og allerede i gang. Rapport etter rapport viser at det haster å få ned utslippene.
Solheim har vært på klimaforhandlinger før. Han vet godt at verken alvoret i klimasituasjonen eller ansvaret som ligger på forhandlernes skuldre, er nok. Forhandlingene går fremdeles sakte. Fremdeles er det store land som jobber målrettet for å blokkere enighet om viktige punkter i forhandlingene og tilstrekkelige utslippskutt. En ferdig klimaavtale i København neste år, er fremdeles langt unna.
Så det hjelper verken med festtale på innerlomma eller ansvar på skuldrene, det som teller er hva Erik Solheim har med seg i kofferten. Norge har aldri forurenset mer enn vi gjorde i 2007. Solheims koffert inneholder med andre ord en utslippsrekord fra samme år som FNs klimapanel la frem sin klimarapport og Norge ga fredsprisen til klimapanelet og til Al Gore.
Det er et problem. De fattige landene vil ikke kutte sine utslipp før den rike delen av verden kutter sine. Det er forståelig. De fattige landene har god grunn til ikke å stole på rike lands festtaler om utslippskutt og klimaansvar. Verden trenger et bevis på at det går an å opprettholde en akseptabel levestandard og samtidig ha lave utslipp.
I det fastlåste forhandlingsklimaet i Polen, er det et enormt behov for at noen land går foran. Regjeringen sa da den ble valgt at den ville gjenreise Norge som miljønasjon. Da er det en ting som er viktigere enn noe annet, nemlig at vi bidrar til en ny kraftfull internasjonal klimaavtale. Et avgjørende bidrar ville være dette: At Norge styrer etter visjonen om å bli selve beviset på at klimaproblemet kan løses.
Derfor er kanskje de viktigste klimaforhandlingene de som skjer hver dag i regjeringen – når man diskuterer å gi nye områder til oljeindustrien, når man utarbeider en nasjonal transportplan, når man lager statsbudsjett og skal avgjøre støtten til fornybar energi. I de norske regjeringsforhandlingene er det altfor ofte miljøet som taper. Hadde vi lyktes i Norge, ville vi kanskje vært nærmere at miljøet ble vinneren i København til neste år.
Ingeborg Gjærum