I dette bakgrunnsnotatet oppsummerer Natur og Ungdom viktige forhandlingstemaer på Bali-toppmøtet, og presenterer egne krav til norske myndigheter.
Status i de internasjonale forhandlingene
Årsskiftet 2007/2008 markerer inngangen til Kyoto-perioden, der de rike landene har forpliktet seg til å redusere sine utslipp av klimagasser. Det er likevel bred enighet om at Kyoto-avtalen bare er et forsiktig første skritt i kampen mot klimaendringene. Utslippsreduksjonene som avtalen forplikter de rike landene til er for små, store industriland som USA og Australia har nektet å slutte seg til avtalen, og utviklingslandene har ingen forpliktelser til å redusere sine utslipp.
På klimaforhandlingene i Montreal i 2005 ble det satt i gang to prosesser for å planlegge videre forhandlinger om en ny avtale. For det første ble det satt ned en ad-hoc arbeidsgruppe (se vedtak) som skulle begynne arbeidet med å forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de landene som allerede har slike forpliktelser i Kyoto-avtalen. Dette inkluderer blant andre Norge og EU, men ikke utviklingslandene, og heller ikke USA og Australia. Arbeidsgruppa refereres ofte til som AWG (forkortelse for det engelske navnet, Ad-Hoc Working Group).
For det andre ble det i Montreal også satt i gang en "åpen dialog" (se vedtak) om framtidig felles innsats mot klimaendringene. Dette ble gjort for å inkludere også de landene som ikke har utslippsforpliktelser i Kyoto-avtalen. Siden Montreal-møtet i 2005 har det vært avholdt flere møter både i den "åpne dialogen" og i arbeidsgruppa, men arbeidet har gått sakte og har ikke gitt noen klare konklusjoner. Det siste møtet i dialogen ble avholdt i Wien i august, mens arbeidsgruppa (AWG) skal fortsette sin 4. sesjon under forhandlingene på Bali.
Det ble ikke satt noen tidsfrist for arbeidet som ble satt i gang i Montreal, men det ble bestemt at arbeidet med nye forpliktelser for Kyoto-landene (AWG-arbeidet) skulle fullføres tidlig nok til å sikre at det ikke blir noe gap mellom første og andre forpliktelsesperiode. Den første forpliktelsesperioden, Kyoto-perioden, varer ut 2012. Hvis en ny avtale skal rekke å bli ratifisert av alle land før dette, regner de fleste 2009 som en siste frist for å få avtalen på plass.
På et forberedende, uformelt ministermøte som ble arrangert i Bogor, Indonesia, i september, var det stort sett enighet mellom partene om at Bali-toppmøtet bør resultere i en tidsplan for forhandlinger om en ny avtale som kan bli klar i løpet av 2009. Hvordan forhandlingene skal føres, og hva slags avtale man skal ende opp med, var det imidlertid liten enighet om. Det er dette som blir hovedtema under toppmøtet på Bali.
Hva skjer på Bali?
Bali-toppmøtet er i virkeligheten fem møter på en gang:
- Den 13. konferansen for medlemmer av FNs klimakonvensjon (Conference of the Parties, COP 13)
- Det tredje møtet for medlemmer av Kyoto-protokollen (Meeting of the Parties, MOP 3)
- Det 27. møtet i underkomiteen for vitenskaplig og teknisk rådgivning (Subsidiary Body on Scientific and Technological Advice, SBSTA 27)
- Det 27. møtet i underkomiteen for implementering (Subsidiary Body on Implementation, SBI 27)
- En fortsettelse av det fjerde møtet i arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene (AWG 4)
En rekke tema vil bli behandlet på alle disse fem møtene, og den første uka av forhandlingene domineres ofte av tekniske spørsmål. De viktige forhandlingene om veien videre framover vil skje under COP, der alle land deltar, og under MOP, der ikke Kyoto-outsiderne USA og Australia deltar. Dette vil først og fremst skje i løpet av den siste uka, når ministere og regjeringssjefer er tilstede.
Den klart viktigste saken for forhandlerne på Bali er å bli enige om et mandat eller rammverk for forhandlinger om en ny internasjonal klimaavtale som kan gjøres ferdig i løpet av 2009. De store spørsmålene er om fattigere lande godtar å sette i gang forhandlinger som kan føre til at også de må redusere sine utslipp, om USA og Australia er villige til å bli med i forhandlinger om bindende utslippsmål, og om de andre rike landene vil fortsette å forhandle om nye utslippsforpliktelser uten å få garantier om at også andre land skal kutte i forurensningen.
I tillegg til denne hovedsaken, vil også arbeidet for å stoppe avskoging i Sør bli et viktig spørsmål på Bali. Ødeleggelse av tropisk regnskog er en viktig kilde til klimagassutslipp, og både Papua Ny Guinea, Costa Rica og Brasil har tidligere lagt fram konkrete forslag til tiltak for å redusere avskogingen. Denne saken behandles i SBSTA, og skal diskuteres på Bali-toppmøtet.
Partenes forhandlingsposisjoner
De viktigste partene i de internasjonale klimaforhandlingene er USA, EU og u-landsgruppa G77+Kina. U-landsgruppa er imidlertid stor og sprikende, med både oljeprodusenter som Saudi-Arabia og synkende øystater som Tuvalu blant medlemmene. Andre viktige enkeltland er Brasil, Russland, Canada, Australia og Japan.
EUs miljøvernministre fastsatte i oktober EUs felles posisjon i forkant av Bali-møtet. De ønsker at Bali blir startskuddet for en omfattende forhandlingsprosess fram mot 2009. Disse forhandlingene bør ende opp i at rike land forplikter seg til å redusere sine utslipp med 30 % innen 2020, og at fattigere land forplikter seg til økt "rettferdig og effektiv innsats".
USAs posisjon er at de ønsker å komme fram til et "Bali Roadmap" som fokuserer på de fire områdene utslippskutt, tilpasning, finansiering og teknologi. I en tale til Senatet sa USAs forhandlingsleder Paula Dobriansky at Bush-administrasjonen ser for seg en framtidig avtale der "hvert land designer sin egen miks av bindende, markedsbaserte og frivillige tiltak".
Hva krever Natur og Ungdom?
Det overordnede målet for det internasjonale klimasamarbeidet må være å stoppe den globale temperaturøkningen så langt under 2˚C som mulig. Tilgjengelig forskning tilsier at hvis dette målet skal nås, må verdens samlede klimagassutslipp nå toppen innen 2015, og reduseres med opp mot 85 % innen midten av dette århundret.
De rike landene må ta hovedansvaret for å redusere klimagassutslippene. Natur og Ungdom og internasjonal miljøbevegelse krever at de samlede utslippene fra verdens rike land må reduseres med minst 30 % innen 2020, sammenliknet med utslippene i 1990. Deretter må utslippene reduseres videre ned til 90 % under 1990-nivå innen 2050.
De fattige landene må i samme tidsperiode først og fremst bremse veksten i sine klimagassutslipp. Det må lages en rettferdig internasjonal klimaavtale, som tillater særlig de fattigste landene en nødvendig velstandsutvikling. De større og økonomisk sterkere utviklingslandene, som Kina, India og Brasil, kan i større grad ta på seg reduksjonsforpliktelser enn andre fattige land.
Norges innsats
Norge har de siste årene gått fra å være en versting på lag med USA, til å innta en offensiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Norge støtter, sammen med blant andre EU, kravet om en maksimal temperaturstigning på 2˚C, og ønsker en ny avtale på plass innen 2009. Statsminister Jens Stoltenberg har flere ganger slått fast at det trengs globale utslippsreduksjoner på minst 50 % innen 2050.
Natur og Ungdom mener at Norge må si klart ifra om at utslippene må reduseres mer enn 50 % innen 2050. Skal vi være sikre på at temperaturen holdes under 2˚C, må de globale utslippene reduseres med opp mot 85 %. Natur og Ungdom frykter også at Norges legitimitet i forhandlingene vil svekkes ettersom norske innenlandske utslipp fortsetter å øke. Natur og Ungdom mener derfor det er helt avgjørende at offensive posisjoner internasjonalt følges opp av en like offensiv klimapolitikk på hjemmebane.