Status for det internasjonale klimasamarbeidet
Det internasjonale klimasamarbeidet bærer preg av at viktige land med store utslipp, som USA og Australia, ikke har valgt å slutte seg til Kyoto-avtalen og derfor ikke har forpliktelser når det gjelder reduksjon av klimagassutslipp. Det er bred enighet om at utviklingslandene ikke skulle ta på seg bindende forpliktelser i Kyoto-avtalens første periode. Store utviklingsland som Brasil, Kina og India, der klimagassutslippene vokser dramatisk, har derfor heller ingen forpliktelser i dagens system.
På fjorårets forhandlinger i Montreal, ble imidlertid USA med på å starte en såkalt dialog om det langsiktige samarbeidet under klimakonvensjonen. Alle de 189 landene i klimakonvensjonen skal delta i disse samtalene, men det er forutsatt at dialogen ikke skal være bindene eller åpne for forhandlinger som kan lede til nye forpliktelser.
Det er også verdt å merke seg at Brasil har fremmet et forslag om at tiltak mot ødeleggelse av tropisk skog må inkluderes i de internasjonale klimaavtalene som et tillegg til reduksjon i utslipp klimagasser. Brasil er blant landene der utslippene vokser raskt, men som har vært svært uvillige til å ta på seg forpliktende utslippsreduksjoner. Dette spørsmålet er ventet å være viktig i årets forhandlinger.
Hva krever Natur og Ungdom?
Klimaendringene er allerede i gang, og det er for seint å stoppe alle konsekvenser av verdens enorme klimagassutslipp. For at vi skal unngå at konsekvensene blir så katastrofale som skissert i blant annet den nye britiske klimarapporten Stern Review, må verdens samlede klimagassutslipp stabiliseres i løpet av de kommende ti årene, og deretter reduseres kraftig. De rike landene må ta den største delen av denne jobben.
Natur og Ungdom og internasjonal miljøbevegelse krever at de samlede utslippene fra verdens rike land må reduseres med 30-35 % innen 2020. Noen land vil ikke klare reduksjoner i den størrelsesorden, mens andre kan redusere mer. Norge bør for eksempel halvere sine utslipp innen 2020. Deretter må utslippene reduseres videre ned, til et nivå ca 65 % under 1990-nivå innen 2050.
De fattige landene må i samme tidsperiode først og fremst bremse veksten i sine klimagassutslipp. Det må lages en rettferdig internasjonal klimaavtale, som tillater særlig de fattigste landene en nødvendig velstandsutvikling. De større og økonomisk sterkere utviklingslandene, som Kina, India og Brasil, kan i større grad ta på seg reduksjonsforpliktelser enn andre fattige land.
Kyoto-avtalen varer fram til 2012. Det er viktig at en ny klimaavtale er på plass i god tid før dette. Hvis forhandlingene om den nye avtalen skal være ferdig i 2008-2009, må mandatet for forhandlingene være ferdig på klimaforhandlingene i 2007. Om dette er mulig å få til, avhenger av resultatet under forhandlingene i Nairobi.
Viktige spørsmål i Nairobi
Spenningen i Nairobi knytter seg særlig til forhandlingene om nye reduksjonsforpliktelser for de såkalte Annex I-landene, det vil si 35 rike land som har utslippsforpliktelser i Kyoto-avtalen. Avtalens artikkel 3.9 slår fast at det skal forhandles om hvilke nye forpliktelser disse landene skal ta på seg i perioden etter 2012, da den første forpliktelsesperioden går ut.
Samtidig skal det i Nairobi startes forhandlinger under Kyoto-avtalens artikkel 9, som sier at hele avtalen skal tas opp til revisjon for å sikre at den gir store nok utslippskutt. Det er bred enighet om at Kyoto ikke gir store nok utslippskutt til å unngå farlige klimaendringer, da avtalen bare vil redusere de globale utslippene med 5 prosent. Dermed kan revisjonen i artikkel 9 åpne for at avtalen utvides, for eksempel til å omfatte land som i dag ikke har utslippsforpliktelser (eksempelvis Kina, India og Brasil, som ikke er såkalte Annex I-land).
Den beste arvtakeren til Kyoto-avtalen kan vi få dersom forhandlingene om nye utslippskutt i rike land (under artikkel 3.9) føres parallelt med forhandlingene om nye virkemidler (under artikkel 9). Det er derfor et mål at disse to forhandlingsprosessene knyttes sammen, slik at resultatet kan bli en enhetlig og sterk klimaavtale som sikrer store utslippskutt.
Av andre viktige spørsmål i Nairobi er det ventet at tilpasninger til klimaendringer (adaptation) og tiltak for å redusere ødeleggelsen av tropisk regnskog (deforestation) vil stå høyt på dagsorden.
Norges innsats
Norge har de siste årene gått fra å være en versting på lag med USA, til å innta en svært offensiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har ved starten av årets forhandlinger signalisert at det for Norge vil være viktig at klimaforhandlingene får raskere fremdrift, at nye og større utslippskutt må komme på plass og at flere land enn de som har sluttet seg til Kyotoprotokollen nå forplikter seg til utslippsreduksjoner.
Natur og Ungdom mener den norske delegasjonen har gode krav med seg inn i forhandlingene, men frykter at Norges legitimitet i forhandlingene vil svekkes ettersom norske innenlandske utslipp fortsetter å øke. Natur og Ungdom mener det er avgjørende at offensive posisjoner internasjonalt følges opp av en like offensiv klimapolitikk på hjemmebane. Både fordi det er avgjørende for miljøet at Norge kutter i sine utslipp og fordi det vil gi Norge nødvendig troverdighet når vi krever forpliktende utslippsreduksjoner fra andre land.
Mer informasjon:
For mer informasjon om klimaforhandlingene i Nairobi, ta kontakt med Bård Lahn (leder) eller Ingeborg Gjærum (nestleder) i Natur og Ungdom, som begge er tilstede på forhandlingene. Gøril Andreassen (nestleder) følger forhandlingene fra Oslo.
Her på Natur og Ungdoms nettsider vil det jevnlig bli publisert oppdateringer og bilder fra forhandlingene.