Til
Statsministerens kontor
Miljøverndepartementet
Utenriksdepartementet
Finansdepartementet
Kopi: Stortingets energi- og miljøkomité
Oslo 5. Oktober 2007
De siste rapportene fra FNs klimapanel som kom vinteren og våren 2007 tyder på at vi står ovenfor et langt alvorligere problem enn de fleste har antatt. Svært mye tyder også på at endringene skjer raskere enn det som antas i IPCC rapportene. Dette viser seg særlig i nordområdene hvor sjøisen i Arktis smelter langt raskere enn hva IPCC antar i sin rapport.
De raske endringene gjør at Norge må ta initiativ til å få et dramatisk taktskifte i de internasjonale klimaforhandlingene. Forhandlingene om en ny forpliktelsesperiode i Kyoto protokollen er helt avgjørende for hvorvidt verden skal klare å håndtere de utfordringene vi står ovenfor. Derfor er det svært viktig at ministrene klarer å enes om et Bali mandat som ender opp med en ny avtale som fører til utslippsreduksjoner av en dimensjon som gjør at vi oppfyller Klimakonvensjonens mål om å unngå farlige menneske skapte klimaendringer. For å unngå gap mellom den første og andre forpliktelses periode må man komme til enighet om en ny avtale senest i 2009.
Nødvendig med store utslippsreduksjoner på kort og lang sikt
Både Norge og EU har satt som mål at den globale temperaturen ikke skal øke med mer enn 2 grader C de neste hundre årene, sammenlignet med før industrielt nivå. Dette målet støtter vi og derfor må man på Bali enes om en bane for de globale utslippene som er konsistent med en utvikling som ikke gir oss mer enn en 2 graders økning.
I følge IPCC tredje arbeidsgruppe 2007, er det svært viktig at de globale utslippene når sin topp i 2015 og deretter reduseres. Dermed blir utslippsreduksjonene og de tiltakene man enes om for Kyoto protokollens andre forpliktelsesperiode (2013-2017) svært avgjørende for hvorvidt man vil lykkes i arbeidet med å begrense temperaturøkningen til under 2 grader. Denne forpliktelsesperioden vil danne mye av grunnlaget for det senere arbeidet med å redusere klimaendringene og være med på å definere hvor store klimaendringer vi skal måtte leve med.
30 % reduksjon i de rike land innen 2020
For å ha sjanse til å nå målet om ikke mer enn 2 graders oppvarming må de rike landene redusere sine utslipp med minst 30 prosent innen 2020 i forhold til 1990. Et slikt mål må danne grunnlaget for en ny avtale og dermed være et av resultatene på Bali.
EU har sagt at de vil påta seg et mål om 30 prosent innen 2020 dersom andre land også påtar seg dette. Norge bør følge opp denne invitasjonen.
En slik enighet vil også danne grunnlag for å få store u-land som Kina, India og Brasil til å påta seg utslippsforpliktelser på et senere tidspunkt. Veksten i disse landene er så sterk at det haster med forpliktelser også her. Veksten i Kinas CO2-utslipp er anslått til å ligge på 118 % i perioden 2000-2025 (kilde: World Resources Institute).
Globale utslipp må reduseres med 85 % innen 2050
IPCC anslår i sin rapport fra arbeidsgruppe 3 våren 2007, at de globale utslippene må reduseres med mellom 50-85 % i forhold til 2000, for å unngå å få en temperaturøkning på mer en 2-2,4 grader. Konsentrasjonen av CO2 ekvivalenter i atmosfæren vil da være på 445-490 ppm. I dag antar man at denne konsentrasjonen allerede er på 425/430 ppm. Hvis man sikter seg inn på en stabilisering rundt 450 ppm er det stor risiko for at man vil overstige 2 graders målet. IPCC anslo i 2001 at sjansen for å overstige 2 grader da var 38 %, mens Hadely centre anslår sjansen for å bryte målet er 78 %. Det er derfor behov for flere scenarioer som vurderer andre og lavere nivåer på lengre sikt.
Med den usikkerheten man har med en stabilisering på 450 ppm og hvilken temperaturøkning man da vil få, er det nødvendig at man enes om de høyeste utslippsreduksjonene globalt frem mot 2050. Noe annet innebærer for stor risiko. Det betyr at man må enes om et utslippsmål for de globale utslippene som er 85 % lavere i 2050 enn i 2000.
Reduksjonsmålet for de rike land i 2050 bør ligge på minus 90 %.
Utslipp fra internasjonal luftfart og skipsfart må inn i Kyoto
Utslippene fra internasjonal skipsfart og luftfart er i dag unntatt fra forpliktelsene i Kyoto-protokollen. Disse utslippene er raskt voksende og må derfor inkluderes i de nye forpliktelsene.
En rapport fra Stockholm Environment Institute fra 2005 viser at flytrafikken har økt med 9 % per år og veksten er forventet å fortsette, dog kanskje i et litt lavere tempo, de neste 20 årene. Antall flydde km er forventet å tredobles de neste 20 årene.
Kvotehandel/CDM
I dag slipper i-landene og u-landene ut omtrent like mye totalt sett. Utslippene per person er det imidlertid himmelvid forskjell på. En gjennomsnittsnordmann slipper ut over dobbelt så mye som verdensgjennomsnittet. Men vi står foran en så kraftig vekst i utslippene fra den tredje verden at vi må bidra til at de kan få en vekst uten de store utslippene vi har hatt. Bare i Kina forventer man at utslippene vil øke med 118 prosent fra 2000 – 2025. Den forventede utslippsveksten i den tredje verden gjør at det haster med å komme i gang med utslippsreduksjonene.
Ingen er uenig i at Norge skal sette av store midler til klimatiltak i den tredje verden. Problemet oppstår når dette skal brukes som unnskyldning for å øke egne utslipp her hjemme. Med så store utfordringer som klimatrusselen gir oss kan vi ikke tenke enten eller i forhold til hvor utslippsreduksjonene skal tas. Vi må tenke både og, og tenke stort både hjemme og ute.
Selv med omfattende kvotekjøp og overføring av teknologi vil utslippene fra u-landene øke. Hvis verden skal klare å redusere utslippene med 85 prosent innen 2050 og samtidig heve velstandsnivået i de fattige land, kommer vi ikke utenom at de største utslippskuttene må tas i de rike landene. Uten slike kutt blir det ikke rom for de økte utslippene en forventer vil komme fra den fattige delen av verden.
Gjennom Kyoto protokollen gis i-landene mulighet til å kjøpe såkalte CDM-kvoter. Dette er klimatiltak i den tredje verden som skal bidra til utslippsreduksjoner og utvikling. Mot kjøp av slike kvoter kan vi øke våre egne utslipp tilsvarende. CDM systemet kan føre til at det gjøres viktige investeringer i u-land som gir både utslippsreduksjoner og utvikling. Det avhenger av hvilke tiltak man setter i verk. Tiltak for å øke bruken av fornybar energi og energieffektivisering er av det gode, mens skogplanting og atomkraft ikke nødvendigvis gir den ønskede effekt. Hovedproblemet med CDM-systemet er at kvotehandelen skjer mellom land som har og land som ikke har en utslippsforpliktelse.
Derfor bør man endre CDM systemet noe. I stedet for at det skal gi oss i den rike del av verden mulighet til å øke eller la være å redusere utslippene, mot å kjøpe CDM kreditter, bør investering i CDM tiltak bli underlagt en egen forpliktelse. Denne forpliktelsen bør variere utifra hvor rikt et land i den rike del av verden er. Norge vil som et av verdens rikeste land måtte forplikte seg til å bruke store summer på CDM tiltak, men da uten å motsvare det med økte utslipp her hjemme.
I tillegg ønsker vi en innskjerping av hva det deles ut CDM kvoter til. Vi er skeptiske til skogplanting, atomkraft og vannkraft som CDM-tiltak.
Bevaring av regnskog bør også kunne telle med i et slikt system. Avskogning i land som Brasil er nemlig et stort utslippsproblem. Globalt anslås det at opp mot 20 prosent av utslippene skyldes avskogning.
Tilpasning til klimaendringer
Selv om vi fikk en kraftig reduksjon av verdens samlede klimagassutslipp om få år, vil det fortsatt ta lang tid før temperaturøkningen og klimaendringene stabiliseres. Derfor er det et sterkt behov for å tilpasse seg de endringene vi vet vil komme. For mange land i den tredje verden er utfordringen å brødfø sin egen befolkning de neste dagene. Med et slikt perspektiv blir tilpasning til klimaendringer svært viktig. De merker endringene på kroppen og det eneste de kan gjøre er å tilpasse seg.
Også på dette området må det settes opp sterkere forpliktelser for land i den rike del av verden til å bidra med penger til tilpasning.
Teknologi
Vi klarer ikke å løse klimaproblemet uten massiv satsing på teknologiutvikling. Kyoto protokollen har i sin nåværende form ikke gode nok incentiver til utvikling av ny og klimavennlig teknologi. Derfor må dette også være et område som vies stor oppmerksomhet i forhandlingene om en ny avtale.
Tall fra IEA viser at bevilgningene til forskning på fornybar energi ligger på et lavmål og at bevilgningene til dette er langt lavere i dag enn i 1980. Det må altså også være sterkere forpliktelser på bruk av økonomiske resurser til å utvikle nye og fornybare energikilder.
Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom stiller gjerne på møte med regjeringen for å utdype våre innspill videre.
Med vennlig hilsen
Lars Haltbrekken
Norges Naturvernforbund
Bård Lahn
Natur og Ungdom