Mandag 28. november starter FNs klimaforhandlinger i Montreal i Canada. Forhandlingne er avgjørende for å sette igang en ny klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen. Natur og Ungdom er tilstede på forhandlingene.
Vi har dårlig tid!
Klimaendringene er verdens største miljøproblem. Det er i år 10 år siden forhandlingene om Kyoto-protokollen startet. I løpet av disse årene har verden opplevd en gjennomsnittlig temperaturøkning på ca 0,7 grader, og det siste tiåret har vært det varmeste som noensinne har blitt målt. Havnivået har steget med ca 20 cm og oversikter viser at naturkatastrofer øker både i antall og i omfang. Det har aldri vært tydeligere at klimaendringene er farlige, utrettferdige og allerede i gang. Det er et stort ansvar som hviler på skuldrene til politikerne som nå skal samles i Montral.
En stor og avgjørende konferanse
Gjennom tidligere forhandlinger har man blitt enige om at det i løpet av 2005 skal startes forhandlinger om en klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen når den går ut i 2012. Det er ventet at mange tusen forhandlere fra 190 land vil samles i Montreal i perioden 28. november til 9. desember.
Natur og Ungdom i Montreal
Fra 1. desember er Natur og Ungdom tilstede på forhandlingene i Montreal. Vi vil daglig lage korte oppsummeringer av det som skjer på selve forhandlingene og på arrangementer som avholdes i forbindelse med konferansen. Presse og andre kan få tak i oss på e-post og telefon:
Ane Hansdatter Kismul, leder i Natur og Ungdom: 91 12 34 62 og ane@nu.no
Bård Lahn, nestleder i Natur og Ungdom: 41 44 59 67 og bard@nu.no
Bakgrunnsinformasjon
Les mer om...
...Ny avtale etter Kyoto
...Forhandlingene i Montreal
...Norges rolle
FNs Klimakonvensjon, som ble vedtatt i 1992, har til hensikt å kutte klimagassutslippene så mye at vi unngår farlige klimaendringer. For å nå dette målet ble Kyoto-protokollen framforhandlet med konkrete krav til utslippskutt for alle rike land (såkalte Annex I-land). Kyotoprotokollen trådte i kraft i februar i år, og gjelder for perioden 2008-2012.
Hvis vi skal unngå farlige klimaendringer, slik Klimakonvensjonen legger opp til, må klimagassutslippene kuttes langt mer enn Kyotoprotokollen krever. Kyoto er derfor bare et første skritt på veien mot mer ambisiøse klimaavtaler. Dersom verdens skal unngå farlige klimaendringer og uopprettelig skade på jorda må utslippene fra rike land kuttes med minst 30% innen 2020 og 80% innen 2050, sammenlignet med utslippene i 1990.
Ny avtale etter Kyoto
Kyotoprotokollens artikkel 3.9 og artikkel 9 sier at medlemslandene i løpet av 2005 skal begynne forhandlingene om en ny avtale som kan etterfølge Kyoto-avtalen. Det viktigste spørsmålet i Montreal blir hvordan de videre forhandlingene om en ny avtale skal legges opp.
Natur og Ungdom og internasjonal miljøbevegelse krever at landene som møtes i Montreal må utarbeide en klar tidsplan for framforhandlingen av en ny avtale, og at følgende tre elementer skal ligge til grunn for det videre arbeidet:
Ny avtale innen 2008
Avtalen som skal etterfølge Kyoto må være ferdig framforhandlet innen 2008, slik at avtalen kan ratifiseres og tre i kraft innen Kyotoprotokollens utløp. Det innebærer at en sluttdato for forhandlingene må settes til 2007.
Basert på Kyoto<
Den nye avtalen må bygge videre på grunnlaget som er lagt i Kyotoprotokollen, med bindende krav til utslippskutt for alle rike land. Konkrete reduksjonsforpliktelser og klare frister for gjennomføringen er den sikreste måten å få til sikre reduksjoner av klimagassutslipp.
30 % reduksjon innen 2020
For å kunne oppnå Klimakonvensjonens mål om å stoppe farlige klimaendringer må rike land forplikte seg til å kutte sine klimagassutslipp med 30 % innen 2020. Flere land har allerede satt seg slike langsiktige reduksjonsmål. Disse må gjøres bindende gjennom en ny avtale.
Forhandlingene i Montreal
Det er knyttet stor spenning til forhandlingsmøtet i Montreal, som er det første etter at Kyotoprotokollen trådte i kraft. Viktige motstandere av Kyoto-regimet, som USA og Australia, kan ikke delta i forhandlingene under protokollen, ettersom de har nektet å ratifisere den. De kan likevel følge forhandlingene som observatører, og det er ventet at USA vil spille en aktiv rolle i å motarbeide en ny, ambisiøs klimaavtale.
Verdenssamfunnet kan ikke vente på at USA skal forandre mening om Kyotoprotokollen og konkrete reduksjonsforpliktelser, og må heller ikke gi USA muligheten til å stoppe forhandlingene. Parallelt med at forhandlingene fortsetter på grunnlaget fra Kyoto, må USA settes under press for å motivere til en senere tilslutning til Kyotoprotokollen og dens etterfølger.
Et felles, men ulikt ansvar
Alle land i verden må bidra dersom vi skal unngå farlige klimaendringer. Men det er likevel dramatiske forskjeller i de ulike lands faktiske ansvar for de klimaendringene vi ser i dag. I en ny avtale må industrilandene ta en betydelig del av ansvaret for reduksjonene av klimagasser ? slik de har gjort i Kyoto. Samtidig må det finnes mekanismer som gjør at store utviklingsland med høyt tempo i utviklingen inngår i avtalen, slik at deres klimagassutslipp ikke fortsetter å øke ukontrollert. For å oppnå dette bør en ny avtale baseres på hvert lands historiske ansvar for klimaendringene, antall innbyggere i landet og landets økonomiske mulighet til å bidra til klimakutt.
Videre utvikling innenfor en god klimaavtale
Verdens rike land må ta ansvar for at utviklingslandene får ta del i en økonomisk og sosial utvikling uten at dette fører til økning i klimaforurensingen. Gjennom teknologioverføring og andre former for støtte til prosjekter som gir klimavennlig utvikling kan industrilandene bidra til at utviklingslandene ikke går i de samme klimafellene som vestlige land har gjort i sin utvikling. En framtidig klimaavtale må sikre mer teknologioverføring fra industriland til utviklingsland.
Fortsatt teknologiutvikling nødvendig
Verdens rike land har store muligheter til å gjøre miljø- og energiteknologien mer effektiv. I tillegg til overføring av eksisterende teknologi, må en ny avtale sikre at teknologiutviklingen fortsetter. Prosessene for å ta i bruk ny teknologi må prioriteres enda høyere for å oppnå de nødvendige kutt i utslippene.
Utslipp fra internasjonal luft- og skipsfart
Utslippene fra internasjonal lufts- og skipsfart er ikke inkludert i dagens klimaavtale, til tross for at disse utslippene er i sterk økning. EU har beregnet at utslippene fra internasjonal luftfart har økt med 72% fra 1990 til 2003. Den neste klimaavtalen må inkludere utslippene fra internasjonale luft- og skipsfart.
Norges rolle
Norge har både mulighet og ansvar for å spille en aktiv og konstruktiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Norge må sikre at forhandlingene om en ny klimaavtale kommer i gang og at rammene for denne avtalen er gode nok til at vi kan unngå farlige klimaendringer.
Fordi Norge ikke er med i EU er vår miljøvernminister ikke bundet av noen forhandlingsgruppe under forhandlingene og kan snakke med en sterk og selvstendig stemme på forhandlingene. Helen Bjørnøy har at ansvar for å bruke denne muligheten til det beste for miljø og utvikling. Det haster med å stoppe klimaendringene.
Klimakutt i Norge nødvendig
Vi har muligheten til å gå foran og vise at vi tar klimaendringene og de nødvendige klimakuttene på alvor. Men det krever også langt større innsats hjemme for å innfri forpliktelsene vi allerede har tatt på oss. Så langt har Norges klimagassutslipp økt med 11% fra 1990-nivå. Utslippene må dermed reduseres med 10 % innen 2012 for at vi skal kunne nå vår Kyoto-forpliktelse.
Tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide satte ned et lavutslippsutvalg som har fått i oppgave å utrede hvordan Norge kan kutte sine klimagassutslipp med 50-80 % fram til 2050. Den rødgrønne regjeringen har varslet at den på bakgrunn av dette utvalgets anbefalinger vil utarbeide et generasjonsmål for langsiktig reduksjon av norsk klimaforurensing. Det skal også utarbeides handlingsplaner for hvordan alle sektorer skal kunne ta sin del av utslippskuttene som er nødvendige for å nå Norges Kyoto-forpliktelse.
Natur og Ungdom hilser disse tiltakene velkommen, og forventer at miljøvernministeren bruker denne anledningen til å presentere regjeringens planer for det internasjonale samfunnet. Men de faktiske kuttene i klimaforurensing gjenstår. De neste fire årene vil vise om den nye regjeringen fortjener grønnfargen, og om den klarer å innfri egne løfter om å stoppe klimaendringene.