Politikere prater, ledere gjør noe Mandag forrige uke startet klimaforhandlingene. Og selv om kalenderen viser at det nærmer seg slutten, er det kanskje nå det virkelig begynner. I dag, onsdag, starter det som kalles ”høynivådelen” – tidspunktet der miljøvenministre og statsledere entrer manesjen. Så langt har det vært byråkrater som har forhandlet for de ulike landene, noe som har resultert i at verdens land så langt har brukt København-toppmøtet til å gjenta sine posisjoner i det uendelige. Se for deg et fotballspill (sånn som du spiller inne, med staver du snurrer på osv) – alle står fast i sine posisjoner uten å flytte se en millimeter. Og ingen sparker ballen igang.
Nå kommer spillerne som faktisk kan flytte seg, inn på banen. Erik Solheim er på plass, sjefen sjøl (Stoltenberg, that is) er på vei.
Det er en kort omgang, og vi må løpe fort om vi skal komme i mål. Toppmøtet er over på fredag. Det er frustrerende. Og det er vanvittig å se hvordan verden klarer å overse at vi står overfor en enorm krise uten å være i nærheten av å være enige om hvordan det hele skal løses. Noen ganger lurer jeg til og med på om spillerne egentlig vil få ballen i mål – om det egentlig er sånn at alle har kommet til København med det som mål å få til en avtale?
Og noe handler om elefanten i rommet. La meg si det høyt og tydelig: Det hjelper ikke at Obama får fredspris og kan snakke hvem som helst i senk: Han gjør ikke jobben sin. Han og verdens ledere ser ikke ut til å klare å lede oss gjennom utfordringene vi står overfor. USA sitter på mange nøkler: Vi klarer ikke kutte utslippene nok uten USA. Vi klarer ikke få med andre land som Kina og India dersom ikke USA er med. Og vi trenger USA på banen for å sikre penger til de fattigste landene.
Det nærmer seg Obamas ankomst. Utenfor forhandlingssentret står budskapet klart til ham: You won the prize, now earn it. Mye kan løses dersom USA begynner å bevege seg. Så er spørsmålet om de vil gjøre det? Hvis ikke, bærer de et stort ansvar. Det holder ikke for Obama å anerkljenne klimaproblemet (Bush gjorde jo ikke det engang), men du redder ikke verden ved å bruke kjeften. Det holder ikke å endre retorikken dersom politiken er den samme.
Hva gjenstår i disse forhandlingene? Mye. Men de viktigste punktene der vi er nødt til å komme videre de neste dagene, er når det gjelder utslippskutt i rike land, pengeoverføringer til fattige land – og ikke minst hvor forpliktende og juridisk bindende avtalen skal være. Uten at vi løser disse flokene kommer verdens land ikke til å bli enige – og ikke minst: vi klarer ikke da løse de utfordringene denne avtalen er ment å skulle løse.
Success is still within reach, sa Danmarks miljøvernminister og sjef for toppmøtet i går kveld - ”Let’s get it done!” Jeg er klar for å se bevegelser, og jeg er jammen klar for at verden snart klarer skyte ballen i mål.