På klimaforhandlingene i Buenos Aires skjer det ikke mye. I alle fall ikke i forhandlingssalen. I gangene diskuters det om man skal diskutere. Det haster med å starte forhandlinger om en ny klimaavtale som skal gjelde etter at Kyoto-avtalen er ferdig i 2012.
Det haster!
Dette er den tiende runden med internasjonale klimaforhandlinger. I ti år har alle verdens land diskutert hvordan man skal få redusert utslippene av
farlige klimagasser. Foreløpig er resultatet Kyoto-protokollen. Denne avtalen forplikter verdens rikeste land til å redusere forurensingen med tilsammen 5% innen 2012. FNs klimaeksperter mener at utslippene må kuttes med 60-80%, og at det haster. For hvert år siden forhandlinigene startet har bevisene for at klimaendringene er i gang blitt stadig med skremmende.
Vil ikke være med.
USA er ansvarlig for en fjerdedel av klimaforurensingen i verden. Da Bush ble president for fire år siden gjorde han det klart at USA ikke vile være med på en avtale som tvang USA til å kutte sine utslipp. Her på forhandlingene gjør den amerikanske sjefsforhandlindleren Harland L. Watson alt han kan for å svekke Kyoto-avtalens troverdighet. Han sier at Kyoto-atalen ikke er basert på vitenskap og fakta, men politikk. Han vil ikke gå med på at USA er en klimaversting. I Buenos Aires holder amerikanerne mange foredrag for å bevise at de er blandt de beste i klimaklassen. Det store politiske spørsmålet er hvordan man skal få USA på glid, sånn at de ikke lenger nekter å være med på å diskutere om man muligens skal ha en klimaavtale i framtiden.
Norge henger etter
Dersom man skal få fart på forhandlingene må noen gå forran. I Norge har vi tjent oss rike på å selge olje, gass og klimaforurensing.
Vi er ett av de landene som har størst avsvar for klimaproblemet. Likevel har Norge ingen plan for hvor mye klimaforurensing vi skal kutte. Storbritania og Tyskland har vedtatt å kutte sine utslipp med 60% innen 2050. Det er viktig for at man skal kunne lage en langsiktig plan så fort som mulig og fordi det er et tydelig singal til resten av verden om at disse landene er villige til å ta sin del av ansvaret. Norge har ikke sagt noen ting som viser at vi er villige til å ta vår del av ryddejobben. Miljøvernminister Knut Arild Hareide kommer hit i neste uke. Da må han bestemme seg for om han vil være blant de som går forran, eller om han heller vil forsvare norske oljeinteresser.
Diskutere om man skal diskutere
Det er det store spørsmålet. Det er så stor unenighet om hvem som skal kutte, hvor mye som skal kuttes, hvem som skal betale og når dette skal skje at det slett ikke finnes noen enighet om det skal settes i gang nye forhandlinger. Argentina har foreslått at man i løpet av neste år skal arrangere noen seminarer for å starte debatten om neste periode. Norge og EU vil at det snart skal settes i gang nye fohrandlinger. U-landene vil at de rike landene skal lage en avtale, men de vil ikke være med selv. Og USA er jo konferransens største bølle. Uansett hvor deprimerende det enn kan høres ut, så er det faktisk en seier for miljøet hvis bare alle verdens land blir enige om at de skal fortsette å diskutere.