I dette notatet redegjør Natur og Ungdom for hva som har skjedd etter klimatoppmøtet i København, og hvilken rolle Norge må ta i forkant av de kommende forhandlingene i Cancún i Mexico i desember.
Fra København til Mexico
I desember er det klimaforhandlinger i Cancún i Mexico. Skal man klare å kutte verdens klimagassutslipp er det avgjørende at man får til noe i Cancún. Vi har ikke råd til et nytt København. Det er på tide å få på plass en ambisiøs og bindende klimaavtale.
4. -9 oktober var det mellomforhandlinger i Tianjin i Kina. Det var det siste møtet før klimatoppmøtet i Cancún i desember. Selv om FN mener man kom et stykke videre, skylder Kina og USA på hverandre for å holde igjen forhandlingene. Det trengs sårt ny giv i forhandlingene, og der har Norge en viktig rolle å spille!
Hva krever vi av politikerne i Norge?
Norge har gjennom klimaforliket[1] (2008) forpliktet seg til å kutte egne utslipp med 30 prosent fra 1990 nivå innen 2020. Man har også sagt at målet kan økes til 40 prosent hvis det vil føre til fortgang i forhandlingene.
Nylig kom nyheten om at Norge er det landet i verden som vil bli minst rammet av klimaendringer, dette gir oss et enda større ansvar for å kutte norske klimagassutslipp. Norge, som en storeksportør av olje- og gass har et ekstra stort ansvar ovenfor resten av verden til å kutte sine egne klimagassutslipp, da er skummelt å tenke på at Jens Stoltenberg og Erik Solheim holder på å gi opp en internasjonal avtale. De uttalte nylig at en avtale ikke vil komme gjennom forhandlingene slik vi kjenner dem i dag. Deres løsning er at avtalen må forhandles fram på flere felt. For at avtalen skal bli rettferdig ovenfor de fattige landene må den forhandles fram i FN-regi, slik det er blitt gjort til nå. Bare da kan vi få en god, ambisiøs og rettferdig avtale.
Natur og Ungdom krever at Norge øker målet sitt til 40 prosent umiddelbart, men det må også gjøres noe for at målet nås. Norske utslipp er rekordhøye, og alt for få tiltak ligger på bordet. Den norske klimabløffen kommer til å bli avslørt, og da kommer verden til å forstå at Norge bare snakker og ikke handler. De norske utslippene må kuttes hvis miljøtroverdigheten skal bevares også utenfor rikets grenser. Natur og Ungdom krever at klimameldingen som er ventet i 2011 inneholder en ambisiøs plan for hvordan Norge skal kutte sine egne klimagassutslipp. Det er nok snakk. Natur og Ungdom krever handling!
Skottland er et eksempel på et land som har klart det. De kunne i august melde at de har kuttet egne klimagassutslipp med 20 prosent siden 1990 og er nå godt på vei for å nå målsettingen på 42 prosent kutt innen 2020[2]. Skottland har vist at det er mulig å sette seg et ambisiøst mål, og samtidig jobbe for å nå det.
Videreføring av Kyoto-protokollen
For at man skal ha noe konkret å jobbe ut fra, må Norge jobbe aktivt for at de rike landene imøtekommer kravet fra u-landene om en videreføring av Kyoto-protokollen. Avtalen fra 1997 forplikter de rike landene til å redusere sine utslipp med 5,2 prosent mellom 2008 – 2012. Når FNs-klimapanel anbefaler en utslippsreduksjon på 85 prosent innen 2050, sier det seg selv av det trengs en større og mer ambisiøs avtale. En videreføring av Kyoto-protokollen vil gjøre at Norge og andre er rike land er forpliktet til å kutte utslippene sine.
Natur og Ungdom krever at Norge tar en lederrolle i klimaforhandlingene. Det trengs land som kan gå foran og vise verden at utslippskutt er mulig. Norge må kutte sine egne klimagassutslipp og kreve det samme av de andre rike landene. Natur og Ungdom krever handling!