Hvert år møtes vi for å løse klimaproblemet. Hvert år setter USA og Kina seg på bakbeina. Hvert år viser fattige land mistillit til de rike. Og rike land er redde for å ta ansvar. I år er det få vestlige ledere som møter opp på klimaforhandlingene i Durban. I EU trumfer finansene, i USA frykten for ikke å få noe til. I Canada kanskje frykten for å få noe til.
Klimaforhandlingene viser hvert år hvor vanskelig det er å samarbeide. Mangel på tillit og et skjevt fordelt historisk ansvar skaper forhandlingsklimaet hvor ingen tør å gå først. USA venter på Kina. Kina venter på USA. EU vil ha en bindende avtale. Men forutsetter at fattige land uten ansvar for klimaproblemet binder seg. Alle sitter på gjerdet, det skjer ingenting.
Likevel, joda, det er noen lyspunkter. Søndag meldte Kina at de kan gå med på en bindende avtale. Riktignok kanskje nærmere 2020, når drastiske kutt allerede må ha skjedd, men det er bevegelse. Mandag viste Brasil vilje til kompromiss, og fattige land verden over er de i dag som har meldt inn de største tiltakene. Nå er det vår tur.
USA lover lite. Og mens land i sør gir og gir, er det noe som viser seg helt klart: uansett hva vi ender med i Durban, er det her hjemme endringen må skje. En bindende, ambisiøs klimaavtale er viktig, men kan ikke være startskuddet for Norge. Vi må få ut fingeren. Til våren kommer en klimamelding. Det er stedet å handle.
Klimameldingen er regjeringens plan for å løse klimaproblemet. Og som klimaforhandlinger viser: den må være ambisiøs. Den må kutte de utslippene vi har forpliktet oss til. I dag er målet 30 prosent kutt i Norges klimagassutslipp. Det burde vært 40. Den må ha skikkelige tiltak i alle sektorer. Vi må tørre å si nei til oljesektoren, vi må få ut fossile og forurensende biler. Klimakrisen er så viktig at tiltakene må kjennes.
Det er to departementer som ikke må få slippe til. Det er Oljedepartementet og det er Finansdepartementet. Det er et departement som vil frede forurensingen fra norske oljeplattformer. Og det er et departement som vil betale seg fri, kjøpe tillatelser til å forurense fra industri i EU og klimatiltak i sør. Kvoter. Det går ikke an om vi skal være landet som går foran i kampen mot klimaendringene.
Å gå foran krever å vise at det er mulig. At klimatiltak og «verdens beste land å bo i» går hånd i hånd. Klarer vi det, og sakte og forsiktig faser ut oljen, da har vi vist lederskap. Og gjort noe for å endre de internasjonale klimaforhandlingene. For det de trenger, er den ene. Som sier: Ja, klimaendringene vil koste mer på lang sikt, enn det vi tjener fra oljen på kort sikt.
Tirsdag kom nyheten om at Norge har falt på Climate Change Performance Index, en oversikt over prestasjoner i klimapolitikken. Fra 5. til 15. plass. Fordi utslippene har økt 10 ganger så mye som vi lovet i 1997. Norges handlinger blir lagt merke til i verden. Vi har høye mål, men innfrir ikke på hjemmebane. Ord stopper ikke klimaendringene.
Stoltenberg, onsdag snakket du i Durban. Du sa mye bra, men det var noe vi savnet. Om de skulle ringe deg og be om enda en kommentar, trenger klimaet at du sier: Madam President. Vi kan ikke lenger tjene oss rike på forurensende olje. Når jeg nå kommer hjem, skal jeg sørge for å lage en klimamelding som kutter der det trengs. Det skal skje innenfor Norges grenser, og jeg skal ikke la meg diktere av Ola Borten Moe, eller tallknuserne til Sigbjørn Johnsen og Kjetil Lund. Jeg skal kutte utslipp så det monner.
Greier du det, Stoltenberg?