Alt har ligget til rette for regjeringen til å ta de tøffe grepene som miljøet krever av oss. Så langt har imidlertid regjeringen vært preget av et nærmest fetisjistisk forhold til utredninger. Siden 1990 har det blitt gjennomført offentlige utredninger om utslippskutt lik 6,5 kilo med papir. Nye utredninger og utsettelser av viktige avgjørelser har erstattet nødvendig handling – tilsynelatende i påvente av at klimaproblemet skal forsvinne. Gode ideer og innspill fra miljøorganisasjoner og andre knuses effektivt på Statsministerens kontor, eller i ledelsen i Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet.
En del viktige klimatiltak er igangsatt, ikke minst de såkalte regnskogmilliardene. Likevel øker fortsatt norske klimagassutslipp, og veksten er spådd å fortsette hvis ikke nye, kraftige tiltak iverksettes. Heller ikke når det gjelder naturmangfold, har regjeringen evnet å komme i gang med de grepene som trengs for å stoppe tapet av økosystemene som utgjør livsgrunnlaget vårt.
- Det norske målet for kutt i egne klimagassutslipp har siden 2008 stått på 20 prosent innen 2020 – halvparten av det klimaforskningen forteller oss trengs i rike land, hvis målet om å hindre farlige klimaendringer skal kunne nås. Som om ikke det var nok, har virkemidlene som trengs for å nå dette målet vært for svake.
- På gasskraftverket på Mongstad har regjeringen abdisert og latt Statoil ta regien i renseprosjektet, med katastrofale følger. Om Mongstad-skandalen skyldes manglende evne, er det regjeringens manglende vilje som har kjørt Kårstø-prosjektet i grøfta. Sammen bidrar disse sakene til å diskreditere CO2-fangst og lagring som viktig klimaløsning.
- Regjeringen har tildelt flere nye leitetillatelser enn noen annen regjering til landets største klimaforurenser, oljeindustrien. Denne ene industrien, og regjeringens unnfallenhet overfor denne, utgjør det største og viktigste bidraget Norge gir til en global klimakatastrofe. Produksjonsutslippene fra norsk oljevirksomhet har økt med nærmere 80 prosent siden 1990. Stortingsmeldingen om oljepolitikk som regjeringen la fram i vår, viser i klartekst en oljepolitikk som spekulerer i at det internasjonale klimaarbeidet skal mislykkes.
- Mens satsingen på jernbane gradvis har bedret seg, spises miljøgevinsten av dette opp av store investeringer i kapasitetsøkende motorveg. Med denne ”ja takk, begge deler”-politikken risikerer jernbanen å bli mer til pynt, enn et effektivt virkemiddel for å flytte folk og gods fra veg til bane, og dermed kutte i utslippene fra transport.
- Bevilgningene til skogvern har svingt opp og ned under rødgrønt styre, men kommer alt i alt ikke i nærheten av det som trengs for å stoppe tapet av naturmangfold. Regjeringen har heller ikke satt noe mål for vern av produktiv skog i Norge, selv om de faglige rådene er klare. Etter seks år i regjering, har de rødgrønne klart å øke vernegraden med bare 0,6 prosentpoeng, fra 1,4 til 2. Med dette tempoet vil den faglige anbefalningen om vern av 10 prosent være nådd i 2092.
Regjeringens kroniske motstand mot effektive miljøtiltak står i fare for å demobilisere miljøengasjementet blant folk flest. Hvis regjeringen skal be om gjenvalg om halvannet år med miljøtroverdighet, haster det med en miljøpolitisk snuoperasjon. Hvis regjeringen uansett styrer mot avløsning, er det fortsatt mulig å gjøre miljøhistoriens dom over Stoltenberg II-regjeringen litt mindre hard. Natur og Ungdom står klare til å heie fram alle nye, meningsfulle miljøtiltak.