Året er 2005. Den rød-grønne regjeringen
legger frem Soria Moria-erklæringen, der miljøbevegelsen
får gjennomslag for rensing av gasskraftverket på Kårstø.
Gasskraftkampen er avblåst blir det sagt. Klima er løftet
frem som et satsingsområde, blant annet gjennom målet om
at betydelige deler av Kyoto-forpliktelsen skal oppfylles nasjonalt.
Det er et bredt flertall for en rekke gode klimatiltak på
Stortinget, man har støtte i befolkningen; alt ligger til
rette for et taktskifte i klimapolitikken.
Året er 2009.
I løpet av to uker i mai har den samme regjeringen, og det
samme stortingsflertallet, åpnet opp for oljeutvinning i
Barentshavet, slått sin egen rekord i antall nye
letetillatelser til oljeindustrien og åpnet opp for
petroleumsvirksomhet utenfor Jan Mayen (!). Revidert nasjonalbudsjett
viser at man akter å gjennomføre fire år uten
betydelig utbygging av ny, fornybar vindkraftproduksjon, samtidig som
man utsetter renseprosjektet på Kårstø på
ubestemt tid. Alt dette skjer i en tid der klimagassutslippene er
rekordhøye.
Noe gikk åpenbart veldig, veldig galt i det man skulle forvandle ord til handling. Ikke engang finanskrisen,
som virkelig muliggjorde en storstilt satsing på
lavutslippssamfunnet gjennom frigjøring av ledig
arbeidskapasitet, kombinert med en kø av urealiserte
fornybarprosjekter, ga en kursendring. Hvordan kunne dette skje?
Renseanlegget på Kårstø var kanskje det viktigste
klimaløftet i Soria Moria-erklæringen. Gjennomføringen
var på mange måter lakmustesten for regjeringens
klimapolitikk. Kårstø ville blitt det første
CO2-renseanlegget knyttet til et gasskraftverk i sin størrelse
i verden og ville vært banebrytende: både på grunn
av de store CO2-utslippene som fjernes, og ved å vise at det går an å bygge gasskraftverk med
fullskala CO2-fangst. Kårstø ville ha blitt starten på en ny æra i norsk olje- og energipolitikk, og et ekstremt
viktig verktøy i klimakampen. Bare for å hindre vekst i verdens CO2-utslipp, må det på
verdensbasis bygges 750 renseanlegg på størrelse med den
CO2-fjerningen som skjer ved Sleipner i Nordsjøen hvert år.
Dette er tilgjengelig teknologi, og tiden er overmoden for å ta
den i bruk og faktisk rense og deponere store
CO2utslipp.
Regjeringen har nå utsatt anbudsprosessen
for rensing av Kårstø for å vurdere en integrasjon
mellom gasskraftverket og gassterminalen som har betydelige utslipp.
Men denne vurderingen er allerede utført av det statlige
Gassco. Vi vet at det både er mulig og ikke minst nødvendig
for å nå klimamålene. Regjeringens avgjørelse
om å skyve hele renseprosjektet ut i det blå kan derfor
ikke beskrives som noe annet enn politisk fallitt. Hva skjedde
egentlig med renseløftene? I Soria Moria-erklæringen
lovte regjeringen økt utbygging av vindkraft og at fornybar
energi ikke skulle utkonkurreres av gasskraftverk med CO2-fjerning.
Når regjeringen nå tillater et gasskraftverk uten
CO2-fjerning, skulle man tro at behovet for et skikkelig støttesystem
ville være enda større. Også i klimaforliket lovte
man en rettighetsbasert støtteordning som grønne
sertifikater, eller en ordning som ga tilsvarende mengde fornybar
energi. Men så langt har denne regjeringen produsert flere
olje- og energiministere enn vindmøller og det utdaterte målet
fra 1999 om tre TWh vindkraft innen 2010 virker umulig å nå.
I stedet øker man regjeringens behov for å bortforklare
manglende resultater. Hvorfor kan man ikke oppfylle sitt
vindkraftløft (e) som er blitt gitt så mange ganger?
Samme dag som Regjeringen la frem proposisjonen om utvikling og
drift av oljefunnet Goliat i Barentshavet, ble også forvaltningsplanen for Norskehavet
lagt frem. På én og samme dag la regjeringen opp til
økte klimagassutslipp i årene fremover ved å
igangsette en åpningsprosess for olje- og gassvirksomhet blant
annet utenfor Jan Mayen. Hvordan kan det være så langt
mellom ord og handling? Alt dette skjedde i løpet av to uker i mai. Det kan virke som det alltid er en god unnskyldning til å
si nei til et klimatiltak. Og eksemplene er ikke unike. Listen over
tilsvarende brutte klimaløfter fra mange ulike regjeringer og
partier er lang. De midlene som avsettes til klima i alle de ulike
partienes budsjetter og alternative budsjetter er mildt sagt
utilstrekkelige, både i faktiske tall, og ikke minst sett i
forhold til hvordan man beskriver klimatrusselen. Ikke før
klima blir prioritet nummer én i politikken, vil det føres
en effektiv og god klimapolitikk. Det er fire måneder igjen til
valget. Stor skade er skjedd for miljø og klima de drøye
tre årene med rødgrønn regjering. Kristin, Jens
og Liv Signe vil ha lite å vise til når de nå skal
møte en klimaengasjert befolkning i valgkampen. Det er fire
måneder igjen. De må brukes til å sikre at rensing
av gasskraftverket på Kårstø og fjerning av
utslippene fra gassterminalen faktisk kommer på plass, og ikke
forblir en visjon på papiret.
Denne kronikken stod på trykk i Dagbladet 3. juni 2009