Det som karakteriserer de mest brukte PCB- forbindelsene er at de har lav elektrisk ledningsevne, lav vannløselighet, høy stabilitet og lav brennbarhet. Disse spesielle egenskapene har gjort at PCB har hatt et stort anvendelsesområde, og finnes i dag i en rekke eldre elektriske artikler og bygninger.
PCB har blant annet vært brukt:
De mest brukte PCB- forbindelsene har vært i handel under navnene Aroclor, Ascarel, Clophen, Inerteen, Noflamol, Phenoclor, Pyralene, Pyranol, m.fl.
Hvilke skader gjør PCB?
PCB er blant våre aller farligste miljøgifter og ble totalforbudt i Norge i 1980. Miljøgiften er tungt nedbrytbar og har såkalte hormonhermende egenskaper.PCB fører til leverskader, hudskader og reproduksjonsskader som nedsatt fruktbarhet, aborter og dødfødsel. Giften er ikke løselig i vann men den lagres derimot i fettvev. Det betyr at når et dyr først har fått i seg PCB vil det aldri greie å kvitte seg med giften. Dette gjør at dyr som er plassert høyt oppe i næringskjeden, som spiser mindre dyr som har fått i seg PCB, vil få svært store konsentrasjoner av stoffet. Dette gjelder m.a. isbjørnen på Svalbard, der lever og innmat er klassifisert som spesialavfall pga det høye innholdet av miljøgifter.
I likhet med andre klororganiske forbindelser så er PCB en såkalt hormonhermer. Det betyr kort sagt at PCB har evnen til å forstyrre hormonproduksjonen til dyr og mennesker. Hos isbjørn på Svalbard har dette ført til en overproduksjon av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Dette har gjort at hannbjørnene ofte blir født med deformerte kjønnsorganer. Flere får i tillegg problemer med sædproduksjonen.
Dette er en miljøgift som på sikt kan true næringsgrunnlaget til folk langs kysten. I Østersjøen har denne miljøgiften allerede begynt å påvirke reproduksjonsevnen til fisk, og den svenske oteren har nesten blitt utryddet p.g.a. høye PCB-konsentrasjoner.