Er det noen av dere som vet hva polyklorerte bifenyler er? Maria Smirnova, sekretær og drivkraft i miljøvernorganisasjonen Aetas ser utover foredragssalen der hun vanligvis selv har undervisning. Noen av økoligstudentene kjenner til miljøgiften pcb, men følger interesserte med når Maria forteller om arbeidet de har gjort med å kartlegge dem.
Maria var med på å starte Aetas for snart tre år siden. Nå er hun på besøk hos førsteårsstudentene på det økologiske fakultet for å fortelle om Aetas og forhåpentligvis skaffe flere medlemmer. Hun snakker om hvem de er, hvordan de har bygget seg opp til å bli et informasjonssenter og en ungdomsorganisasjon. Hun forteller om aksjoner de har hatt, og inviterer studentene til å være med på nye.
Økologistudentene gir henne sin fulle oppmerksomhet. En av dem lurer på hvorfor de ikke heller danner et politisk, grønt parti det er jo der muligheten for påvirkning ligger. Maria forklarer at de mener det er mulig å påvirke systemet utenifra, at de ikke ønsker å gå inn i politikken, men at de likefullt ønsker å stille politikerne til ansvar.
Søppelaksjonen tidligere i år er et eksempel på dette. I Arkhangelsk er avfallshåndteringa overlatt til innbyggerne, som velger letteste utvei: å brenne det. Det de ikke vet er at denne formen for lokal søppelbrenning fører med seg dioksiner som slippes rett ut i lufta. I motsetning til myndighetene selv mener Aetas at ansvaret for søppelhåndteringen ligger hos dem og ikke hos hver enkelt innbygger. Tidligere i år gjennomførte de en aksjon der de stilte de lokale myndighetene til ansvar, og krevde å få snake med ordføreren. Det eneste de fikk ut av ham var et brev, der han tilkjennega at aksjonen burde være rettet mot innbyggerne og ikke mot ham. Det var jo ikke han som brant søppel Til tross for at det ikke førte fram i denne omgangen, fikk aksjonen stor mediedekning og viste Aetas og andre at det er mulig å bli hørt.
Hun snakker videre om aktivitene Aetas har å tilby, om andre aksjoner de har hatt og hvordan organisasjonen er bygget opp. Dette er et land der ikke-statlige organisasjoner er et relativt nytt begrep, og det er ikke like enkelt for alle å godta at ungdommer er i stand til å drive en organisasjon som dette og angripe de kompliserte temaene det gjelder.
Målet med foredragene er ikke bare å fortelle om de enorme miljøproblemene som omgir dem, men også hva som mulig å gjøre med dem. Det er en av grunnene til at jeg er med. For å fortelle om den sterke posisjonen Natur og Ungdom har i Norge, og at selv om vi er ungdommer, uten utdannelse er vi en del av det politiske bildet.
Barentsregionen er noe vi har til felles sier jeg videre. Skulle det skje en ulykke på Snøhvitfeltet vil det ikke bare være vårt problem, det vil gjelde dere også. Og vice versa. De miljøproblemene dere har her er våre problemer også. Derfor er vi avhengige av å samarbeide med hverandre.
Idet foredraget er over, kommer nesten halvparten av studentene opp for å finne ut mer av organisasjonen og finne ut hvordan de kan bli medlemmer. Senere forteller Maria meg at da de gjorde det samme ifjor, kom alle tredve studentene som hadde vært på foredraget og meldte seg inn i organisasjonen.