Oppdra oppdrettsnæringen, Aspaker!

23.11.2015 av Einar Helland Berger

I sin tale til oppdrettskonferansen Aqua Nor snakker Fiskeriminister Elisabeth Aspaker mye om vekst og teknologi, og bruker lite tid på å stille konkrete miljøkrav til næringen.

Dette leserinnlegget sto på trykk i Fiskeribladet Fiskaren 21. september 2015.

Ministeren har store ambisjoner for veksten i oppdrettsnæringen, og vi blir beroliget av at hun mener naturen tåleevne må ligge til grunn for veksten. Likevel ser det ut til at ønsket om vekst sitter i forsetet. Lovnader om å femdoble produksjonen og fortsatt vekst samsvarer dårlig med god miljøpolitikk.

Ikke en gang næringen ønsker å femdoble produksjonen. Frode Reppe fra Norske Sjømatbedrifters Landsforening presiserte i Fiskeribladet Fiskaren samme dag som Aspaker talte for Aqua Nor at dette ikke kommer som et ønske fra oppdrettsnæringen. Denne visjonen høre hjemme i politikernes festtaler, og ikke i den virkelige verden. Konsekvensene av en økning på denne størrelsen er åpenbart enorme. Femdobling av oppdrettsnæringen har blitt en politisk floskel.

Fiskeriministeren sier at oppdrettsforskningen må være relevant og anvendelig for markedet. Men da må også staten legge til rette for at den miljøteknologien som blir utviklet kommer i bruk og satses videre på. Man kan gjøre mye forskning på bærekraftig teknologi, men om staten ikke er villig til å stille krav om at den brukes vil fortsatt markedet velge billigere, miljøskadelige løsninger. Å stille strenge miljøkrav til oppdrettsanlegg er en forutsetning for bruken, og dermed utviklingen, av bærekraftig oppdrettsteknologi som er nødvendig for en videre vekst.

Aller strengest krav må det settes til nye anlegg, der det i utgangspunktet alltid må brukes beste tilgjengelige teknologi. De ny anleggene må ligge i bresjen for å prøve ut og ta i bruk ny teknologi. Men nyvinningene må også komme eksisterende anlegg til gode, så det må også stilles krav til oppgradering. Dette kan gjøres ved at man kobler omlegging av eksisterende anlegg til ny miljøstandard når man tildeler nye konsesjoner.

Aspaker sier at “lakselus er den beste indikatoren”, men det kan ikke være den eneste indikatoren slik det er i Havbruksmeldingen. Man må få på plass konkrete indikatorer på blant annet rømming, kjemikaliebruk, fôrbruk, sykdom og resistens. I tillegg er grensen for hva som er akseptabelt lusenivå satt for lavt i stortingsmeldingen. Før en helhetlig vurdering basert på naturens tåleevne er på plass kan ikke vekst tillates. Og redusert produksjon bør omtales som like sannsynlig som vekst.

Så lenge laksen lever på menneskemat, kan man ikke møte verdens økende matbehov med laks. Soya, hvete og mais er eksempler på råvarer der laksen konkurrerer med mennesker om matfatet. I tillegg kommer den delen av laksefôret som består av fisk. Økt lakseproduksjon må bety faktisk økt matproduksjon, og da kan man ikke glemme fôrforbruket i regnestykket. En fiskeriminister som tar økende matbehov seriøst ville stilt krav til næringen om å bruke gode sertifiseringsordninger på råvarer og øke andelen biråvarer, rester fra matproduksjon som ikke kan spises av mennesker, i fôret.

Mener fiskeriministeren alvor med vekst i oppdrettsnæringen innenfor naturens tåleevne trenger vi bedre miljøkrav enn bare en svak luseindikator. Inntil videre har vi en fiskeriminister som vil ha mer vekst enn oppdretterne og stiller svakere miljøkrav enn det næringen setter selv. Men hun har også mulighetene til å legge forholdene til rette for at vi  utvikler teknologien som tillater vekst på naturens premisser.

Einar Helland Berger, sentralstyremedlem Natur og Ungdom
Olav Nicolay Larsson Aga, sentralstyremedlem Natur og Ungdom

 

Relevante nyheter