Atomkraft i Norge

05.09.2019 av Daniella Slabinski

Mennesket tok i bruk atomkraft til strømproduksjon først på 50-tallet. Norge var, etter Canada og de fire stormaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike, sjette land i verden til å få på plass en atomreaktor.

Mennesket tok i bruk atomkraft til strømproduksjon først på 50-tallet. Norge var, etter Canada og de fire stormaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike, sjette land i verden til å få på plass en atomreaktor.

Atomkraft i Norge har ikke hatt noe formål om å produsere strøm til innbyggerne, men snarere brukt til videre forskning på feltet, og heller se på muligheten for å benytte seg av atomkraft i fremtiden. 

Norge har per i dag 4 reaktorer som nå må dekommisjoneres på en sikker måte. Dette betyr dette at anleggene skal rives, og at områdene reaktorene har stått på skal kunne brukes til andre formål. I tillegg har vi rundt 17 tonn høyradioaktivt avfall, som vi er nødt til å ta hånd om og lagre over en lang periode.

Reaktorer i Norge
Norges første atomreaktor, JEEP-I, ble ferdigstilt i 1951. Den ble etterfulgt av Haldenreaktoren i 1958, NORA i 1961 og JEEP-II i 1967. Reaktorene NORA og JEEP I ble stengt ned på 60-tallet. Haldenreaktoren ble vedtatt stengt i juni 2018, mens JEEP-II på Kjeller var i drift helt fram til i april 2019.

Alle reaktorene er i dag blitt tatt ut av drift. De to reaktorene som ble stengt på 60-tallet har blitt markert som dekommisjonert i offisielle papirer. Etter dagens standard er de derimot ikke dekommisjonert, og må tas hånd om og fjernes fullstendig.

Alle reaktorene er i dag blitt tatt ut av drift. De to reaktorene som ble stengt på 60-tallet har blitt markert som dekommisjonert i offisielle papirer. Etter dagens standard er de derimot ikke dekommisjonert, og må tas hånd om og fjernes fullstendig.

Da de to siste reaktorene ble tatt ut av drift, ble Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) opprettet. Denne etaten er underlagt Nærings- og Fiskeridepartementet og har som formål å rydde opp etter norsk atomvirksomhet på en sikker og kostnadseffektiv måte. I praksis innebærer dette blant annet å ta fra hverandre og fjerne atomreaktorene, sørge for sikker håndtering og oppbevaring av radioaktivt avfall og brukt brensel fra reaktorene og forskningen rundt disse, samt å forvalte nukleær infrastruktur og sørge for sikring av anlegg.

Norsk atomindustri er bitteliten sammenlignet med andre land. Våre 17 tonn med høyradioaktivt avfall virker lite når man vet at man i Russland for eksempel vil ha en million tonn innen 2050. Likevel skal man ikke undervurdere hvor stor jobben med å rydde opp i Norge vil være. Dette er et prosjekt som vil vare langt ut over det århundret vi lever i. 

NND skal fjerne alle anlegg som har vært tilknyttet reaktordriften. Dette innebærer, i tillegg til reaktorene, å fjerne flere forskningslabber, avløpsledninger, midlertidige lager for avfall i nærheten av reaktorene, og å fjerne alt som NND må bygge for å kunne gjennomføre rivningsjobben.

Hvor mye vil rivningsjobben koste?

I 2016 ble det beregnet at dekommisjonering av reaktorene på Kjeller og i Halden, samt oppbevaring av radioaktivt avfall og brukt brensel ville koste 14,5 milliarder kroner. Allerede nå vet vi at det vil bli dyrere enn dette; Nærings- og fiskeridepartmentet har sagt at kostnadene er grovt undervurdert, men hvor dyrt det blir er enda usikkert. Det er igangsatt flere utredninger for å få et mer nøyaktig kostnadsoverslag. I revidert statsbudsjett for 2019 er det satt av 442 millioner til arbeidet. Disse midlene går i stor grad til å sørge for å dekke utgiftene med å drifte de nedstengte reaktorene og å holde på viktig kompetanse. 

Hvorfor koster det så mye? 

Kort fortalt, så vil arbeidet foregå over en periode på mellom 20 og 30 år. Det er behov for mye spesialkompetanse, og det koster å holde på kompetent arbeidskraft. Videre vil man bli nødt til å bygge ny infrastruktur rundt reaktorene for å kunne utføre jobben – denne infrastrukturen må fjernes når jobben er gjort. Man skal også få på plass et egnet transportsystem for radioaktivt materiale, og et nytt nasjonalt anlegg for mottak, mellomlagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt brensel. Men viktigst av alt er sikkerheten. Arbeidet må utføres på en måte som i minst mulig grad utsetter arbeidere og lokalsamfunnene rundt for risiko. Bruk av atomkraft fører til at deler av konstruksjonen rundt en aktiv reaktor også blir radioaktivt forurenset. Man må derfor skaffe seg god oversikt over de ulike delene av konstruksjonen og trå varsomt i et arbeid hvor det er en fordel å ta seg god tid. 

Hva gjør vi med det radioaktive avfallet?

Målet er å håndtere det radioaktive avfallet i vår levetid, og ikke utsette problemet til neste generasjon. Det skal bygges et nytt nasjonalt anlegg som skal ta imot radioaktivt avfall og brukt brensel fra de dekommisjonerte reaktorene, samt annet radioaktivt bygningsmateriale og utstyr fra atomanleggene. Anlegget skal også ta i mot radioaktivt avfall fra annen industri som olje- og gassvirksomhet, forsvaret, forskning og sykehus i en periode på 100 år.

Det estimeres at det nasjonale anlegget vil bli fullt etter 100 år. Da skal anlegget lukkes på permanent basis og lagre avfallet i over 1000 år.

Da de to siste reaktorene ble tatt ut av drift, ble Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) opprettet. Denne etaten er underlagt Nærings- og Fiskeridepartementet og har som formål å rydde opp etter norsk atomvirksomhet på en sikker og kostnadseffektiv måte. I praksis innebærer dette blant annet å ta fra hverandre og fjerne atomreaktorene, sørge for sikker håndtering og oppbevaring av radioaktivt avfall og brukt brensel fra reaktorene og forskningen rundt disse, samt å forvalte nukleær infrastruktur og sørge for sikring av anlegg.

Norsk atomindustri er bitteliten sammenlignet med andre land. Våre 17 tonn med høyradioaktivt avfall virker lite når man vet at man i Russland for eksempel vil ha en million tonn innen 2050. Likevel skal man ikke undervurdere hvor stor jobben med å rydde opp i Norge vil være. Dette er et prosjekt som vil vare langt ut over det århundret vi lever i. 

NND skal fjerne alle anlegg som har vært tilknyttet reaktordriften. Dette innebærer, i tillegg til reaktorene, å fjerne flere forskningslabber, avløpsledninger, midlertidige lager for avfall i nærheten av reaktorene, og å fjerne alt som NND må bygge for å kunne gjennomføre rivningsjobben.

Hvor mye vil rivningsjobben koste?

I 2016 ble det beregnet at dekommisjonering av reaktorene på Kjeller og i Halden og oppbevaring av radioaktivt avfall og brukt brensel ville koste 14,5 milliarder kroner. Allerede nå vet vi at det vil bli dyrere enn dette – Nærings- og fiskeridepartmentet har sagt at kostnadene er grovt undervurdert – men hvor dyrt det blir er enda usikkert. Det er igangsatt flere utredninger for å få et mer nøyaktig kostnadsoverslag. I revidert statsbudsjett for 2019 er det satt av 442 millioner til arbeidet. Disse midlene går i stor grad til å sørge for å dekke utgiftene med å drifte de nedstengte reaktorene og å holde på viktig kompetanse. Departementet har sagt at dagens utgiftsnivået er langt ifra toppen.

Hvorfor koster det så mye? 

Kort fortalt, så vil arbeidet foregå over en periode på mellom 20 og 30 år. Det er behov for mye spesialkompetanse, og det koster å holde på kompetent arbeidskraft. Videre vil man bli nødt til å bygge ny infrastruktur rundt reaktorene for å kunne utføre jobben – denne infrastrukturen må fjernes når jobben er gjort. Man skal også få på plass et egnet transportsystem for radioaktivt materiale, og et nytt nasjonalt anlegg for mottak, mellomlagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt brensel. Men viktigst av alt er sikkerheten. Arbeidet må utføres på en måte som i minst mulig grad utsetter arbeidere og lokalsamfunnene rundt for risiko. Bruk av kjernekraft fører til at deler av konstruksjonen rundt en aktiv reaktor også blir radioaktivt forurenset. Man må derfor skaffe seg god oversikt over de ulike delene av konstruksjonen og trå varsomt i et arbeid hvor det er en fordel å ta seg god tid.

Hva gjør vi med det radioaktive avfallet?

Det skal bygges et nytt nasjonalt anlegg for mellomlagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt brensel som skal kunne ta imot radioaktivt avfall fra reaktorerne og dekommisjoneringen av disse, men også fra annen industri, fra forsvaret og fra sykehus i en periode på 100 år.

Men dette er kun en midlertidig løsning. Radioaktivt avfall har ofte en halveringstid som overskrider 100 år. Dette er derfor ikke en permanent løsning på lagring av det radioaktive avfallet i Norge.