fbpx
Foto: Natur og Ungdom

Hvorfor er gruvedrift i Repparfjord en viktig miljøsak?

05.06.2021 av Therese Hugstmyr Woie

Vi kan ikke tillate gruvedrift til enhver pris. Les hvorfor vi mener den planlagte kobbergruva ved Repparfjord i Finnmark har en alt for høy kostnad for reindrifta og for fisken i fjorden, og ikke kan forsvares med behovet for mer kobber.

I sommer samles vi til teltleir i Finnmark for å markere motstand mot gruveprosjektet som er planlagt ved Repparfjord av Nussir ASA, og som har fått både utslippstillatelse og driftstillatelse fra regjeringa. Dette er en sak som har betydning for svært mange krav som Natur og Ungdom krever av regjeringa. Her forklarer vi flere grunner til at dette er en viktig miljøsak.

Norge må følge føre-var-prinsippet, og da er ikke dumping av gruveavfall i fjorden akseptabelt

Alle er enige om at 30 millioner tonn gruveavfall vil drepe alt liv på havbunnen i deponiområdet. Spørsmålet er hvilken betydning dette har for livet i resten av fjorden. Nussir ASA har beregninger om at dette ikke blir farlig for kysttorsk, villaks, ørret og røye. Havforskningsinstituttet mener det motsatte er sannsynlig, fordi avfallet er giftigere og vil spre seg over et enda større område.

Føre-var-prinsippet i Naturmangfoldloven slår fast at når det mangler kunnskap så skal tvilen komme naturen til gode, og man skal unngå den mulige vesentlige skaden.

Nussir ASA venter på tillatelse fra Miljødirektoratet om den siste utslippstillatelsen de trenger, til kjemikaliet SIBX som de er helt nødt til å benytte. Havforskningsinstituttet advarer mot at SIBX er svært giftig for vannlevende organismer, og at Nussirs egne undersøkelser ikke er grundige nok for å tillate utslipp av kjemikaliet.

Nussir ASA lover at de vil stanse sjødeponiet dersom det har større skade enn de forventer. Det er bra, men dessverre viser erfaringer fra tidligere sjødeponi at det tar mange tiår før livet vender tilbake på havbunnen og fiskebestander vender tilbake etter det er dumpet gruveavfall.

35 år etter dumpinga i Jøssingfjorden var slutt er fortsatt fjorden ganske død og dekket av slam. Foto: Erling Svendsen.

Norge må bygge opp bestandene av den truede kysttorsken

Kysttorsken i Nord-Norge er truet, og dette har store konsekvenser for kystfiskerne. Når det trengs en stor innsats for å bygge opp disse bestandene, så kan vi ikke tillate dumping av gruveavfall i en gytefjord.

Man har faktisk drevet med dumping av gruveavfall i Repparfjord på 70-tallet, og da dumpen gruveselskapet akkurat der kysttorsken gytte. Kysttorsken måtte flytte til et annet sted i fjorden, og bestanden ble redusert. Nå planlegger Nussir ASA å dumpe sitt avfall i et område som overlapper med kysttorskens nye gyteområde.

En rapport fra NMBU i 2015 om Førdefjorden viser at selv svært små konsentrasjoner av partikler kan ha sterk negativ påvirkning på fiskeegg og larver.

Før man tillater et stort inngrep må man også vurdere hvilke fremtidige konsekvenser inngrepet kan ha. Vi ser allerede at fiskearter trekker nordover på grunn av global oppvarming, og Finnmarkskysten kan bli enda viktigere som gyteområder for skrei, torsk som vokser opp i Barentshavet. Dermed kan bevaring av Repparfjord bli viktig for å ta vare på Norges viktigste fiskebestand.

Det grå området viser område påvirket av gruveavfallet, og de gule sirklene viser tall på antall torskeegg i et håvtrekk. Det er overlapp mellom torskens gyteområde og deponiet! Kilde: Havforskningsinstituttet.

Norge må beskytte ressursgrunnlaget for samisk reindrift og kulturutøvelse

Sametinget gjorde i 2016  vedtak om at de ikke støtter dette gruveprosjektet på grunn av de samlede negative konsekvensene for fiske, reindrift, miljø og samisk kultur og samfunn.

Reindrift er ikke bare en viktig tradisjonsnæring og grunnlag for samisk kultur, det er også en grønn næring som utnytter lokale naturressurser til viktig, miljøvennlig matproduksjon. Dette er en produksjonsform som må bevares og styrkes.

Reindrift er avhengig av store naturområder hvor reinen finner fôr og ro, men næringa er allerede hardt presset av veier, hytteutbygginger, kraftlinjer, vindkraft og klimaendringer.

Reinbeitedistriktet som ligger nærmest gruveområdet (Fiettar) er et godt eksempel. På bildet under ser man eksisterende og planlagte inngrep i området hvor de har sine flyttleier for rein. Den runde skraverte området er arealet som blir utilgjengelig på grunn av Nussirgruva. En rapport fra Protect Sápmi i 2020, som bildet er hentet fra, viser at reindriftsutøverne i området måtte kan bli tvunget til å halvere antall rein som følge av de planlagte inngrepene.

Regjeringa har konkludert med at gruvedrifta vil være forsvarlig for reindrifta, selv om de ikke har oppnådd noen enighet i konsultasjoner med reindrifta og Sametinget, og til tross for funnene i denne rapporten.

Kilde: Protect Sápmi sin reindriftsfaglige analyse

Norge må forholde seg til vern av nasjonale laksefjorder

Norge har valgt ut noen nasjonale laksefjorder hvor laksestammene skal ha særskilt beskyttelse, for Norge har tatt på seg et internasjonalt ansvar for å ta vare på den nordatlantiske villaksen. Reglene for denne ordningen slår fast at virksomhet ikke skal tillates dersom det medfører økt risiko for laksebestandene.

Hva betyr “særskilt beskyttelse” for nasjonale laksefjorder når det gis tillatelse til å dumpe giftig gruveavfall i dem?

Kobber kan hemme luktesansen til laksefisk, slik at de ikke finner tilbake til elva når de skal gyte. I tillegg vil en død havbunn redusere mengden tilgjengelig mat for laksen i fjorden drastisk. Havforskningsinstituttet vurderer at det er betydelig risiko for negativ påvirkning på både ørret, røye og laks.

Vi mener utslippstillatelsen er i strid med regelverket for nasjonale laksefjorder og laksevassdrag.

Foto: Natur og Ungdom

I Norge må det lønne seg å utnytte overskuddsmasser

Kobberet er omtrent én prosent av massene Nussir skal bore ut av fjellet. 99 % er gruveavfall, eller overskuddsmasser som vi egentlig bør kalle det. Nussir ASA har gjort en del arbeid for å kartlegge mulige alternative bruksområder for overskuddsmassene, men de har bare funnet bruk for gråberget/pukken som er enklest å bruke og som er en svært liten del av massene. Det som gjenstår er den finmalte avgangen man har knust ned til små partikler for å få ut kobberet.

Dette er masser som man bruker mye energi for å hente ut av fjellet, og det bør lønne seg å finne alternativt bruk til dem. Hvert år henter verden ut store mengder sand og grus for blant annet bygningsarbeid. Overskuddsmasser bør kunne brukes i produksjon av ulike bygningsmaterialer, men det krever penger og omfattende samarbeid mellom ulike næringer.

For å tvinge fram dette bør Norge vedta to nye avgifter: Avgift på deponi av overskuddsmasser og avgift på bruk av jomfruelige masser.  Hvis det koster mer å bruke jomfruelige (nye) masser, så vil entreprenører lete etter billigere masser som overskuddsmasser. Hvis det koster penger å deponere overskuddsmasser på havet eller på land, så vil gruveselskapene prøve enda hardere å finne noen som vil kjøpe massene. Dette er helt nødvendig for å unngå behovet for miljøskadelige deponier.

Andre tiltak for å gjøre dette mulig er å redusere mengden overskuddsmasse ved å redusere tempoet og hente ut mindre kobber per år, samt å fylle tilbake store deler av massene i gruvegangene når utvinningen er ferdig.

Illustrasjon fra Nussir ASA.

Norge skal være et foregangsland for sirkulær økonomi, og bør derfor gå foran for å redusere unødvendig bruk av kobber

«Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre» vedtok regjeringen for et par år siden.

Det er ingen tvil om at verden trenger mer kobber på grunn av stigende befolkning, velstand og forbruk. På toppen av dette kreves mye kobber når all fossil energibruk skal elektrifiseres, for kobber brukes nesten alltid for å transportere strøm.

Likevel er ikke økende behov en grunn for at vi skal tillate nye kobbergruver til enhver pris. At miljøkonsekvensene av kobbergruver i andre land er større, er heller ikke en grunn til at Norge skal ofre økosystemer og reindrift.

Hvis vi ikke finner en måte å utvinne mer kobber i norsk natur uten uakseptable miljøkonsekvenser, så bør Norge finne en annen måte å bidra til verdens kobberbehov.

Et viktig bidrag vil være å bli enda bedre på innsamling og resirkulering av kobber. Det kalles “urban mining” når man henter ut verdifulle metaller fra gamle datamaskiner, biler, og lignende. i Norge er vi flinkere på dette enn resten av verden, men det er fortsatt stort potensiale, og å utvikle gode systemer for dette kan ha globale ringvirkninger. Norge kaster nesten 30 kilo elektronikk per person per år. Vi både kjøper og kaster mer enn noen andre land i verden.

Et annet viktig bidrag vil være å stille krav for å unngå unødvendig høyt forbruk av kobber. Selv  med 100 % gjenvinning av kobber så hadde vi ikke nødvendigvis dekket verdens behov, og det vil måtte åpnes nye kobbergruver. Men for å unngå at det åpnes unødvendig mange gruver med unødvendig høy miljøbelastning, så må vi redusere det unødvendige forbruket. For å redusere forbruk så må vi for eksempel ha en samferdselspolitikk som ikke legger opp til at alle skal eie hver sin el-bil i framtida.

For å redusere forbruket av kobberkrevende produkter bør produkter vare lenger, det bør bli lettere å reparere ting, og det bør bli lettere å leie i stedet for å kjøpe.

Her får TIX et sløsesjokk når han blir vist rundt av Revac AS som samler inn el-avfall. Foto: Sløsesjokket/NRK

Relevante nyheter