Doha: Utviklingsland tvunget til enighet

08.12.2012 av Even Olai Østvik Mjaaland

En dag på overtid ble klimatoppmøtet i Doha avsluttet. Natur og Ungdom mener utfallet svikter i å ta de klimahensynene verden nå krever - Her har de rike landene presset utviklingslandene til å skrive under på en avtale som ikke er i nærheten av å være god nok, sier leder i Natur og Ungdom, Silje Lundberg.

Alt annet enn enkelt

Gjennom de siste to ukene har forhandlere fra omlag 190 land forhandlet om klimaets fremtid på FNs internasjonale klimaforhandlinger i Doha, Qatar. Forhandlingene var ment å skulle avsluttes fredag ettermiddag, men det var ikke før lørdag morgen forhandlingene til slutt ble ferdig.

 Flere har sagt at dette møtet verken kom til å være viktig eller vanskelig. De siste dagene viser oss at dette er en total feilvurdering. Med utgangspunkt i resultatet fra forhandlingene er vi nå på sikker vei mot et klima som løper løpsk, og er ikke i nærheten av å ha en løsning på klimaproblemet, sier Lundberg.

Klimatoppmøtet i Doha hadde tre særlig store utfordringer på agendaen. En andre forpliktelsesperiode av Kyotoavtalen, som utløper ved årsskiftet, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og det videre arbeidet med en global avtale som skal tre i kraft i 2020 og dermed avslutte dagens arbeid under Bali Action plan, som man har forhandlet under de siste fem årene.

Kyoto-avtalen: Industrilandene blokkerte

Den andre forpliktelsesperioden av Kyoto-avtalen er vedtatt med en 8 års varighet og med dagens innrapporterte klimamålsetninger som ligger til grunn. En av de største kampene i Kyoto-forhandlingene har handlet om å øke det lave ambisjonsnivået, og gjennom hele forhandlingene har utviklingslandene vært klokkeklar i sine krav til nettopp dette. Utfallet av Kyoto-avtalen ble derimot alt annet enn økte ambisjoner. På lørdag var det også svært usikker om det i det hele tatt ville bli en enighet, da Russland, Ukraina og Polen blokkerte videre framgang i forhandlingene, noe som førte til timevis med stillstand i forhandlingene

– De rike landene har gjennom hele forhandlingene presset utviklingslandene inn i avtaler de ikke har hatt annet valg enn å godta. Når de nå ikke ser annen utvei enn å ta til takke med teksten som ligger på bordet, er det fordi de tidligere forslagene har vært så horrible. At hele lørdagen i tillegg gikk med på at det var industrilandene som blokkerte forhandlingene er ikke bare absurd, det er udemokratisk. De utviklingslandene som har hatt store bekymringer ved teksten er på mange måter blitt kneblet i innspurten, sier Lundberg og fortsetter– Realiteten er at den avtalen som nå er vedtatt ikke er mer enn et skalkeskjul for de rike landene og man må stille seg spørsmålet om denne avtalen er verd papiret den er skrevet på, sier Lundberg

I avtalen som ble vedtatt på lørdag er det ingen krav om økte ambisjoner fra de rike landene, kun en åpning for dem til å høyne dem, dersom de selv ønsker det. Klimaavtalen er med andre ord ikke en såkalt «top-down» avtale, som setter utslippstaket etter hva klima krever. Videre er også overskuddskvotene fra første forpliktelsesperiode overført til neste periode og åpner dermed for store smutthull i avtalen.

USA og EU blokkerte finansiering

Heller ikke på finansiering har klimatoppmøtet levert. Det første tekstforslaget til finansiering av klimatiltak i utviklingsland kom på bordet fredag kveld. Frem til da har det ikke vært mulig for landene å enes om felles tekst, noe som i all hovedsak har skyldes motvilje blant EU og USA. Den endelige teksten som ble vedtatt på finansiering binder ikke opp midler, har ingen delmål for å oppskalere de 100 milliardene amerikanske dollar som ble lovet at skulle komme på plass innen 2020 på klimatoppmøtet i København og er svært uforpliktende.

– På finansiering ser vi helt klart at industrilandene ikke har vært villig til å rikke seg. Den ene siden med tekst som er vedtatt på dette møtet betyr i realiteten ingen ting. Fortsatt forventer både USA og EU at utviklingslandene skal greie seg på brødsmuler, samtidig som de selv ikke er villig til å redusere utslippene som jo truer mennesker i sør på livet, sier Lundberg.

En global avtale i 2020?

Samtidig som forhandlingene rundt videreføringen av Kyoto-protokollen har pågått, har det også vært et annet arbeidsspor som har jobbet med den ny, global, avtale som skal være klar i 2015 og tre i kraft i 2020. Denne skal inkludere alle land, og er blitt forhandlet på bakgrunn av mandatet gitt på klimatoppmøtet i fjor i Durban. Den såkalte Durban Platform for Enhanced Action. Selv om disse forhandlingene i stor grad handler om hvilke tiltak som må komme på plass etter 2020 er også et viktig spor i forhandlingene tiltak som skal gjennomføres i forkant av 2020, nettopp på grunn av de lave ambisjonene blant i-landene i dag.

– Disse forhandlingene er, for å si det på god nordnorsk, drita viktig. Vi trenger økte ambisjoner før den nye avtalen trer i kraft i 2020, som gjør at togradersmålet fortsatt kan være innenfor rekkevidde. Nettopp fordi Kyoto ikke leverte dette, er vi nå helt avhengig av at det legges inn mye arbeid her, og at det skjer raskt. Klima har ikke råd til å vente i 8 år på utslippskutt, det har heller ikke menneskene som i dag rammes av klimaendringene, sier Lundberg.

Det ble i Doha besluttet at det i 2013 skal igangsettes et arbeid som skal se på mulighetene for hvordan det store gapet mellom dagens ambisjoner og det som trengs for å kunne hindre de verste konsekvensene av klimaendringene, skal tettes. Videre er det et mål om at disse målene skal kunne bli vedtatt i 2014.

– Også her står vi overfor utfordringer med svak tekst, men det positivet med denne avtalen er at den omfatter alle verdens land. Jeg tror likevel vi bare må være innforstått med at kampen for en klimaavtale som tar klimautfordringen på alvor enda ikke er over, og at det i tiden fram mot 2014 vil være viktigere enn noen gang med et bredt folkelig engasjement for klimasaken, over hele verden, avslutter Lundberg.