1. delrapport fra FNs klimapanel, det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringene.

12.02.2014 av Even Olai Østvik Mjaaland

Dette notatet gir en kjapp innføring i hva IPCC eller FNs klimapanel er, og oppsummerer klimapanelets første delrapport om det naturvitenskapelige grunnlaget for klimændringene.

IPCC, bedre kjent som FNs klimapanel er et av verdens største forskningsprosjekter. De jobber nå med lanseringen av sin femte hovedrapport. I den forbindelse lanserte de høsten 2013 første delrapport. I denne delrapporten studerer man det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringene.

IPCC, eller FNs klimapanel, er blant de største forskningsprosjektene i verdenshistorien. Panelet ble opprettet av FN i 1988 med mål om å bidra med objektiv informasjon om klimaendringer. Panelet utfører selv ingen forskning, men de samler inn og fletter sammen forskning på klima og klimaendringer. De ser på ulik forskning, fra det naturvitenskapelige grunnlaget bak klimaendringene, til de samfunnsøkonomiske konsekvensene av klimaendringer. Siden 1988 har panelt lansert fire hovedrapporter, og den femte hovedrapporten er under lansering. I 2007 ble Al Gore og klimapanelet tildelt Nobels Fredspris for deres arbeid med å spre mer kunnskap om klimaendringene.   Den femte hovedrapporten er under lansering, og første av i alt tre delrapporter ble lansert i september 2013. Den første delrapporten er utarbeidet av 259 eksperter, i tillegg til bidrag fra 600 fageksperter. Rapporten er basert på over 9200 vitenskapelige publikasjoner.  I arbeidet med å ferdigstille rapporten kom det inn over 50 000 kommentarer, fra over 1500 eksperter.

Første delrapport, den naturvitenskapelige bakgrunnen for klimaendringene

Høsten 2013 lanserte FNs klimapanel (IPCC) den første av i alt tre delrapporter, som til sammen vil utgjøre klimapanelets femte hovedrapport. Den første delrapporten tar for seg det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringene. Den forrige rapporten som ble lansert i 2007 slo fast en gang for alle at klimaendringene er menneskeskapte. Den femte rapporten bekrefter dette ytterligere. Forskerne er 95-100 % sikre på at menneskelige klimagassutslipp er hovedkilden til de observerte klimaendringene siden 1951. Forklart på godt norsk betyr det at det er ekstremt sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapte. Med de klimamodellene som ligger til grunn for all klimaforskning er det ikke mulig å forklare de observerte endringene uten å ta hensyn til menneskers utslipp av klimagasser.

Varmere tiår

De siste tiårene har alle satt varmerekorder. De tre siste tiårene har alle vært varmere enn det foregående, alle varmere enn noe annet tiår siden 1850. Likevel ser man en trend til at oppvarmingen ikke går like raskt som tidligere. Dette resultatet hadde man ingen god forklaring på i klimarapporten fra 2007. I denne delrapporten har forskerne funnet forklaringer på dette. Resultater fra denne rapporten viser at mer av oppvarmingen av kloden går med til å varme opp havet, videre skyldes det naturlige variasjoner og andre forhold som vulkanutbrudd. Dette har medført at oppvarming på land ikke går like raskt som tidligere.

En annen viktig konklusjon fra denne delrapporten er at oppvarming av Arktiske strøk vil skje raskere enn andre områder. Ellers vil man se store regionale forskjeller i oppvarmingen. Det er ventet at oppvarmingen over land vil gå raskere enn oppvarmingen over havet.

Havnivåstigning og is- og isbresmelting

Delrapporten slår med 90-100 %, eller svært stor sannsynlighet fast at havnivåstigning siden 1970 i betydelig grad skyldes menneskelige klimagassutslipp. Havnivåstigningen vil også fortsette å øke på grunn av de menneskelige utslippene. Scenarioet med minst utslipp vil sannsynligvis bety en økning i havnivået på 26-54 cm mellom 2081-2100 sammenlignet med havnivået mellom 1986-2005. Scenarioet med mest utslipp vil medføre en økning på 45-81 cm i samme tidsrom.

At de Arktiske strøkene er de strøkene hvor oppvarmingen vil gå raskest resulterer, ikke overraskende, i smelting av isen i Arktis. Avhengig av hvor mye CO2 samfunnet slipper ut vil isens utbredelse i september reduseres med 43-94 % innen 2100 sammenlignet med perioden 1986-2005. Isens utbredelse i februar vil reduseres med 8-34 %.

Når det kommer til isbreer generelt vil deres utbredelse også minke. Hvor mye avhenger også av hvilken retning klimagassutslippene. Scenarioet hvor man regner med lavest utslipp av klimagasser vil resultere i en reduksjon på 15-55 %. Scenarioet basert på de høyeste utslippene vil medføre en reduksjon på 35-85 %.

Havet blir surere

Et annet viktig resultat fra rapporten er havforsuring. Havet fungerer som et CO2-lager, og tar opp mye av den CO2 menneskene slipper ut. Dette opptaket fører til at havet blir surere. Siden 1750 er havet blitt 26 % surere. Dette er 90-100 % sannsynlig, altså svært sannsynlig. Denne forsuring vil påvirke organismer som tar opp karbonat fra vannet for å bygge skallstrukturer. Dette gjelder alt av skalldyr, samt enkelte planktonarter. Høyst sannsynlig vil derfor havforsuringen redusere levedyktigheten for disse artene. Dette kan få store konsekvenser for marine økosystemer.

Klodens evne til å ta opp CO2 svekkes

I rapporten kommer det frem at klodens evne til å ta opp CO2 er under svekking. Frem til i dag har havet, vegetasjon og jordsmonnet tatt opp ca. halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene. Dette vil naturen fortsette med, men i mindre grad enn tidligere. Det er alvorlig med tanke på klimaendringene, og det vil føre til at større deler av fremtidige klimagassutslipp vil bidra til klimaendringene.

For mer info, sjekk ut:

Miljødirektoratets oppsummering av 1. delrapport.