Oppsummering fra rettsalen

12.11.2019 av Thor Due

Dette er en dag-for-dag-oppdatering fra Klimasøksmålet i Borgarting lagmannsrett skrevet av de saksøkende organisasjonene underveis i rettsaken.

Oppdatering fra syvende og siste dag i retten

Replikk, duplikk og avslutning

På rettens siste dag avsluttet staten sitt hovedinnlegg. Deretter var det duket for replikkveksling mellom de saksøkende organisasjonenes advokater og advokatene.

Norge er best!

Advokat Wilhelmsen fortsatte med statens innlegg ved å liste opp en lang rekke klimatiltak, mål, avtaler og ambisjoner som regjeringen og Norge gjennomfører på klima og berømmet regjeringens fantastiske klimainnsats:

– I 2010 var CO2 utslippene 10 millioner tonn lavere enn de ellers ville vært hvis det ikke hadde vært for regjeringens klimapolitikk.

At vi ligger langt unna å nå klimamålene er visst en mindre detalj i denne sammenhengen. Wilhelmsen nevnte blant annet ENOVA, CO2-avgiften, klimateknologifond og CO2-fangst og lagring (som ennå ikke finnes) som eksempler på regjeringens klimainnsats. Han berømmet også Norge sitt internasjonale klimasamarbeid, hvor han mente at Norge er en aktiv pådriver for bilaterale og internasjonale klimaavtaler. Samtidig påpekte han at siden Norge er med i EU sitt kvotesystem, så betyr ikke utslippskutt i Norge nødvendigvis at utslippene globalt går ned:

Hvis vi kutter utslippene i Norge, så kan vi selge kvotene og da vil det bare føre til at utslippene kommer andre steder. Så det er usikkert om det egentlig vil medføre et reelt utslippskutt globalt.

Deretter kom det en lang og varm omfavnelse av norsk olje- og gassproduksjon hvor innholdet var til forveksling lik programerklæringen til lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass:

-Norsk oljeproduksjon er mer miljøvennlig enn andres produksjon
– Å kutte norsk oljeproduksjon vil føre til utslipp andre steder
– Norsk gass erstatter kull og er dermed et klimatiltak

Med andre ord mener staten at det ikke vil ha noen effekt på de globale utslippene dersom retten pålegger staten å stanse 23. konsesjonsrunde. Dette er velkjente argumenter fra oljenæringen som imøtegås av Naturvernforbundet i denne artikkelen: 5 myter om norsk olje og gass.

Norge har oppfylt sine plikter

Poenget med denne lange opplistingen av klimainnsatsen til regjeringen og staten Norge er å vise at dersom retten skulle komme til at det finnes en såkalt “materiell skranke” (en grense som kan bli brutt) i miljøparagrafen, så er denne uansett ikke brutt, fordi regjeringen oppfyller den positive plikten til å iverksette tiltak som er beskrevet i 3.ledd i miljøparagrafen. Ifølge staten finnes det ikke noen plikt fra å “avstå” fra en handling, det finnes kun plikt til å gjøre positive tiltak for å kutte klimagassutslipp, og det gjør de allerede.

Regjeringsadvokat Sejersted mente heller ikke at konsekvensene av klimaendringer nødvendigvis vil være så alvorlige i Norge, og at det er politisk ustabilitet som vil være den største utfordringen her hjemme. Det er usikkert om han kan ha lyttet da Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, holdt sitt partsinnlegg og forklarte hvordan liv allerede har gått tapt og hvordan bøndene i Norge har fått ødelagt avlingen sin.

Replikk fra miljøorganisasjonene

Etter pausen var det duket for replikkvekslingen, hvor de saksøkende organisasjonene får lov å kommentere på det som har kommet frem i Statens hovedinnlegg:

– Denne saken handler om forhold som er viktigere enn at man bare kan klappe ungdommene på skulderen og si at det er “flott at dere engasjerer dere”, begynte Hambro i sin replikk og viste til at den får støtte fra alle generasjoner.

– Denne saken handler om forhold som vil påvirke levevilkårene til ungdom og barn som i dag ikke har stemmerett. De er maktesløse. Og derfor påberoper de seg grunnlovens miljøparagraf 112 som skal gi makt til de maktesløse. Disse har grunnloven gitt beskyttelse og bestemt at skal passes på.

Hambro ga også et stikk til hvordan regjeringsadvokatens argumenter og fremsatte påstander på ingen måte har tatt til seg den vitenskapelige dokumentasjonen og forskningsresultatene som har blitt fremlagt i retten:

– I denne saken har vi snakket om retten til kunnskap; hva skal vi med kunnskap og hvorfor har vi rett til kunnskap. Men etter å ha hørt regjeringsadvokaten kan man stille seg spørsmålet: hva skal vi med forskning?

– Stortinget visste hva de gjorde

Hambro bestred også regjeringsadvokatens påstander om at dersom Stortinget hadde visst at endringene i miljøparagrafen hadde ment at man kunne saksøkt staten for oljeboring, så hadde de aldri vedtatt denne endringen.

– Stortingsdebatten og dissensen som ble tatt ut viser at alle på Stortinget visste at man hadde å gjøre med en rettighetsbestemmelse!

I statens hovedinnlegg ble det også lagt frem en teori om at tidligere høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, som satt i Lønningsutvalget – det offentlige utvalget som foreslo endringer i Grunnlovens rettighetskapittel i 2014 – hadde hatt en agenda for å fremme miljøparagraf 112, under og etter utvalgets arbeid.

Dette reagerte Hambro kraftig på i sin replikk:

– Så får vi høre at Pål Lorentzen nærmest skal ha lurt grunnlovsendringen inn. Vanligvis må staten forsvare seg mot delvis konspiratoriske teorier og angrep, men her er det staten selv som opererer med konspirasjonsteorier!

Norges klimainnsats holder ikke

Feinberg fortsatte med å kommentere statens forsøk på å få det til å høres ut som at miljøorganisasjonene mener at Norge overhodet ikke har prøvd å nå klimamålene. Hovedpoenget til miljøorganisasjonene handler imidlertid om at Norge ikke har prøvd tilstrekkelig å kutte de utslippene som må til for å nå ambisjonene i Parisavtalen og som må til dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Når det klimamålet vi har satt oss ikke er tilstrekkelig for å nå de nødvendige utslippskuttene som må til for å oppfylle Parisavtalens ambisjoner så gjør vi ikke det vi må.

Feinberg angrep også statens forsøk på å minimere konsekvensene av oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde og fremstille disse som ubetydelige fordi man fortsatt ikke vet om det i det hele tatt vil bli gjort noen drivverdige funn som kan føre til klimagassutslipp:

– Kanskje blir det ikke økte utslipp, det vet vi selvsagt ikke nå. Men planen er å ta opp mest mulig gass og olje. Så formålet av vedtaket er å oppnå mest mulig utslipp!

Feinberg kommenterte også at han ble svært overrasket da staten fremstilte det som om Norge har nådd klimamålene sine, all den tid dette ikke stemmer. Han refererte blant annet til Stortingsmelding 41 hvor man gikk bort fra klimamålet som ble satt i 1989 “Det er etter regjeringens mening ikke mulig å legge opp til en politikk som vil sikre en stabilisering i våre samlede co2 utslipp i år 2000”.

– En klarere erkjennelse på at man ikke vil klare å nå målene kan man vel ikke finne, stadfestet Feinberg.

Utredningssvikt og saksbehandlingsfeil

Så kom Feinberg over til å kommentere statens forsvar av de manglende økonomiske beregningene i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst:

– Før åpning av nye områder for petroleum er staten forpliktet til å foreta en økonomisk vurdering. Staten har erkjent at dette ikke er gjort. Staten har erkjent at det er mer «tenk på et tall».

Statens holdning virker å være at det ikke er så viktig med en økonomisk vurdering. Og da foreligger det grove saksbehandlingsfeil:

– At man har bomma, det er greit. Men hvis prognosen er uforsvarlig ut fra hva man faktisk har kunnskap om og kan samle inn kunnskap om, da er det feil fakta.

Feinberg repliserte at det ut fra måten staten argumenterer kan høres ut som man er villig til å åpne områder for oljeboring selv om det ville gi økonomisk tap. Så viste han til at Altasaken kan være egnet til å gi et bilde på problematikken om hvor viktig det er med økonomiske vurderinger. Hadde man hatt riktige prognoser når Altautbyggingen ble vurdert, hadde hele konflikten vært unngått. Feinberg slo videre fast at loven er soleklar på at den økonomiske vurderingen er viktig.

Statens påstand er at økonomien kun gjelder driftsfasen og ikke ved åpningen av områder for oljevirksomhet. Det stemmer ikke med lovteksten. Økonomien skal vurderes på alle stadier. Det er primært driftsfasen som er viktig, men ikke utelukkende. Man må gjøre vurderinger basert på kunnskapen man har for alle faser, men staten har ikke benyttet seg av den kunnskapen som faktisk finnes.
Historikken viser at slike økonomiske vurderinger har blitt gjort i andre runder med åpning for oljevirksomhet. Advokat Feinberg gjentok her at det i forbindelse med åpningen av Barentshavet syd ble gjort en langt grundigere vurdering av sosioøkonomiske konsekvenser av petroleumsvirksomhet med diskonteringsfaktorer og varierende oljepris og størrelse på felt. Dette ble ikke gjort i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst som er aktuelt for 23. konsesjonsrunde. Her ga man et inntrykk av at man hadde gjort økonomiske vurderinger, mens det faktisk ikke var tilfellet.

I hovedinnlegget gjorde staten et nummer ut av at manglende økonomiske beregninger og diskontering ikke var oppe i høringsrunden for Barentshavet sørøst. Feinberg repliserte at det blir helt urimelig å kritisere dette, fordi det ikke skulle være noen grunn til å tro at statens vurderinger var så dårlige:

– For det første er tallene presentert som om de er diskonterte. Tallene har ingen informasjonsverdi dersom de ikke er diskonterte. Det er ingen som i sin villeste fantasi så for seg at regjeringen presenterer tall som ikke har noen verdi. Men det er altså det som er gjort. Det er absurd å gi kritikk til høringsrunden for at dette ikke ble påpekt. Det var naturlig for høringsinstansene å tenke at økonomien i hvert fall er i orden, og så heller påpeke de negative miljøkonsekvensene av åpning.

Feinberg påpekte også det urimelige ved at staten mente det ikke finnes noen hjemmel for å kreve diskontering ved beregningene som har blitt gjort:

– Riktig matematikk må man nesten kunne kreve uten at det finnes noen hjemmel! Bør være dekkende at vi har en paragraf som sier at man skal gjøre en økonomisk vurdering. Uten diskontering har man bare sett på kontantstrømmen over tid, og det er ikke noen økonomisk beregning.

Duplikk fra Sejersted

Etter lunsj var det regjeringsadvokat Sejersted og Wilhelmsen som hadde duplikk, det vil si replikk på replikk som er strengt forbudt på landsmøtene til Natur og Ungdom. Men i rettssalen er det tydeligvis lov.

Her gikk han gjennom mye av det som tidligere har blitt sagt og understreket og avklarte statens poenger. For eksempel gjentok han at staten mener at man ikke kan tolke inn “avståelse” som del av tiltaksplikten i miljøparagrafens 3.ledd, det vil si avståelse.

Sejersted gjentok også at han ikke skjønner hvorfor ikke miljøorganisasjonene heller angriper utslipp som skjer i dag, heller enn 23.runde.

– For karbonbudsjettet spiller det ikke noen rolle om det forbrennes i dag eller i fremtiden. Men det vi ikke vet noe om er hvordan fremtiden vil se ut med tanke på teknologi osv. Derfor er det vanskelig å se hvorfor de angriper disse potensielle utslippene frem i tid og ikke for eksempel Johan Sverdrup-feltet.

Sejersted gikk tilbake til temaet om Lønningsutvalget. Han sa at utvalgets vurdering om å fjerne 3. ledd i det som ble miljøparagraf 112 var ett eksempel av svakhetene i utvalgets forståelse av Grunnloven. Han mente det var merkelig at et så kompetent utvalg kunne skrive noe sånt. Det beviser, etter Sejersteds mening, at utvalget var opptatt av helt andre ting og ikke la ned mye arbeid i miljøparagrafen. Han insisterte at han ikke mente å fremsette en konspirasjonsteori om Pål Lorentzen, men det er en del svakheter ved uttalelsene til utvalget.

Regjeringsadvokaten var opptatt av spørsmål om denne saken hører hjemme i retten:

– Dette vedtaket har vært drøftet og votert over tre ganger på Stortinget. Er det da opp til retten å overprøve dette?

Han understreket at han aldri brukte ordet “smitteeffekt” om mulige utfall av at miljøorganisasjonene vinner denne saken. Men han mente at at dette også kan gi åpning til en lang rekke andre saker.

Sejersted anbefalte også at dommerne skulle se bort fra innspill fra internasjonale aktører, som FNs spesialrapportør for miljø og menneskerettigheter, David Boyd. Han mener Boyd er opptatt av å fremme klimasøksmål, og dette ikke er relevant i tolkning av den norske grunnloven.

Statens forsvar for dårlige økonomiske vurderinger

Avslutningvis forsøkte WIlhelmsen seg på et forsvar av de økonomiske vurderingene som (ikke) er gjort. Han mente det bare er å se på Oljedirektoratets arbeid.

– Man har vurdert, men man har ikke vært så grundig og presis som ankende part ønsker. Det står i loven at man skal gjøre det. Staten klarer å lese loven.

Sammenlikningen med Altasaken mente Wilhelmsen i tilfellet er relevant for vurderinger av olje- og gassvirksomhet når det kommer til PUD (plan for utbygging og drift) for enkelte felt.

– Hvorfor er ankende part så opptatt av økonomiske vurderinger, spurte han. Man er redde for at det skal bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter. Videre hevdet han at det blir absurd å gjøre slike vurderinger i forbindelse med åpningen av et område. Hvordan verden ser ut om 10-15-20 år, det veit vi ikke. Hvis risikoen for økonomiske tap er til stede, kan man gjøre justeringer i fremtiden, f.eks. i skattesystemet. Oljedirektoratet ser på hva som ligger i bakken og det er en usikker øvelse. Det er mange usikkerhetsfaktorer som spiller inn, når blir det utvinning, hva slags teknologi har man, og ingen av de elementene er tatt med i Oljedirektoratets analyse. Det betyr ikke at udiskonterte tall er verdiløse.

Og med det var siste ord i retten sagt.

Dommen faller før jul

Dommeren avsluttet med å si at intensjonen er å ha dommen klar før jul.

Oppsummering fra dag 6

Høy terskel for brudd på miljøparagraf 112?

På dag seks i rettssaken fortsatte regjeringsadvokaten på sitt forsvar om at heller ikke andre ledd i miljøparagrafen (retten til kunnskap om miljø) er en selvstendig rettighet, men heller må tolkes som en grunnsetning på samme måte som ledd 1 i miljøparagrafen:

– Det er ingenting som tyder på at annet ledd skal være en rettighet i seg selv. Rett til informasjon er mer konkret for en jurist enn en rett til miljø og natur. Samtidig så er det ikke så praktisk viktig, fordi vi har mange andre lover som fint dekker annet ledd, eks egen lov om miljøinformasjon.

Videre argumenterte han for at dersom lagmannsretten likevel skulle tolke inn rettigheter i miljøparagraf 112 som innebærer en materiell skranke (grense) som kan bli brutt, så må isåfall denne grensen settes høyt. Det må være en høy terskel for at denne grensen skal være brutt. Han oppfordret til at man tenker seg grundig om og at en slik eventuell grense må utvikles etter et rettslig, juridisk håndterbart nivå:

– Hvis retten mener Grunnlovens miljøparagraf 112 inneholder en materiell rettighet må terskelen være høy og domstolenes prøving må være varsom.

Argumenterte mot å ta ansvar for eksporterte utslipp

I dommen fra tingretten ble det slått fast at eksporterte utslipp ikke kan telles med når man vurderer om norsk oljeproduksjon er et brudd med Grunnloven og dette har vært viet stor plass av de saksøkende organisasjonene sitt hovedinnlegg. Regjeringsadvokaten brukte derfor også mye tid på å forklare hvorfor han mener at utslippene fra norsk olje- og gasseksport ikke kan tas med. Under følger regjeringsadvokatens fem argumenter for dette

  1. Det var ikke det vi mente

Da miljøparagrafen ble vedtatt var det åpenbart ikke ment at denne skulle kunne bli brukt til å sette en grense for eksport av norsk olje og gass. Dersom man hadde visst det, ville den aldri blitt vedtatt.

2. De andre landene må ta ansvaret

Gass trengs i Europa! Etterspørsel og utslipp er ikke noe vi tvinger på andre land, det er noe de ønsker og trenger, mente regjeringsadvokaten. Oljen og gassen blir forbrent i andre land, det kan være i Tyskland eller andre steder. Noen steder erstatter det kull, andre steder ikke. Men utslippene skjer ikke på norsk jord, de skjer ikke innenfor grunnlovens territorier. Skadevirkningene er selvsagt globale, men de er ikke knyttet til norsk territorium, og derfor ikke relevante for Grunnloven.

3. Det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp

Hele det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp. Man må løse problemene der hvor utslippene skjer, og det er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp. Det er ingenting i disse avtalene som knytter seg til eksporterte utslipp. 

Dette var det viktigste poenget til regjeringsadvokaten og han brukte en del tid på å gå gjennom de internasjonale klimaavtalene og da spesielt innholdet i Parisavtalen for å underbygge dette argumentet. 

4. Norge må ta ansvar for nasjonale utslipp, men ikke fra oljen vi eksporterer 

Den nasjonale, norske klimapolitikken er også bygget på nasjonalt ansvar, i samarbeid med andre land. Når vi snakker om nasjonale mål, så er det de nasjonale utslippene det er snakk om. Så har vi også internasjonalt samarbeid, for eksempel med regnskogsbevaringen, men det er de nasjonale utslippene vi har ansvar for å kutte.

5. Vi vil bli saksøkt fra alle kanter 

Dersom lagmannsretten skulle være enig i de saksøkende organisasjoner om at vi har et ansvar for utslippene fra eksportert olje risikerer vi å få erstatningskrav fra mange land og kanter som har blitt rammet av konsekvensene fra klimaendringer, som for eksempel øystatene som nå forsvinner. Dette ville bli svært uforutsigbart, vi vil aldri vite hvor søksmålene kommer fra og hvor ofte og hvor mange, mente regjeringsadvokaten. 

Avslutningsvis stilte regjeringsadvokaten også spørsmålstegn til om redusert olje og gassproduksjon egentlig vil ha en effekt på de globale utslippene og understreket Norges betydning som en demokratisk og stabil leverandør av energi til markedet.

Ikke et brudd med menneskerettighetene og folkerettslige prinsipper

Regjeringsadvokaten fortsatte innlegget med å argumentere for at vedtaket ikke er et brudd med folkerettslige prinsipper som “no harm priciple” eller føre-var prinsippet: 

– Føre-var-prinsippet skal anvendes i saker hvor man er usikker på konsekvensene av en handling. Hvis man er usikker så må man være føre-var ved å utrede konsekvensene ordentlig. Dette passer ikke på vår sektor. Vi vet at oljeproduksjonen skaper global oppvarming, det er ingen usikkerhet her. Så da passer det heller ikke å bruke føre-var-prinsippet.

Regjeringsadvokaten mente heller ikke at det er grunnlag for å hevde at Grunnloven må tolkes i lys av menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og 8: 

– Er det riktig å bruke disse artiklene (rett til miljø og rett til privatliv) til å vurdere et vedtak i 23. konsesjonsrunde? Nei. Er disse konstruert, egnet eller tilpasset til den type vedtak som vi her står og diskuterer? Nei, dette er ment som prinsipielle, tradisjonelle menneskerettigheter. Åpenbart at disse ikke kan brukes til å regulere vedtak i konsesjonsrundene.

Regjeringsadvokaten angrep også Urgenda-dommen fra den nederlandske domstolen i Haag som han mente var feil.  Blant annet mente han at konvensjonen handler om en fysisk beskyttelse av individuelle rettigheter og ikke kollektive rettigheter. I Urgenda-saken og i klimasøksmålet her i Norge handler det om potensielle ofre for klimaendringer i fremtiden, noe som er langt utenfor det som normalt tolkes som et offer i denne konvensjonen. Regjeringsadvokaten mente også at det var feil å anerkjenne klimaorganisasjonen Urgenda søksmålsadgang, fordi det i utgangspunktet skal være privatpersoner som kan saksøke og ikke organisasjoner på vegne av andre. 

Regjeringsadvokaten mente også at det er grunnleggende feil å bruke menneskerettighetskonvensjonen i klimasaker og viste til at de som har forsøkt å fremme klimasaker i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har blitt avvist. 

En bred og grundig utredning uten saksbehandlingsfeil 

Etter en kort pause fortsatte advokat Wilhelmsen på vegne av staten med å kommentere saksbehandlingsfeilene som de saksøkende organisasjonene har lagt frem. De saksøkende organisasjonene mener at de alvorlige saksbehandlingsfeilene som ble gjort ved åpningen av Barentshavet sørøst må medføre at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er ugyldig. Staten er ikke enige i dette: 

– Utredningen i forkant av åpningen av Barentshavet sørøst var ikke mangelfull, snarere tvert imot. Åpningen bygger på en bred og grundig utredning. 

Staten er enig i at dersom det er gjort grove saksbehandlingsfeil ved åpningen av Barentshavet sørøst, så må dette ha konsekvenser for utlysning og tildeling av oljeblokker i dette området. De er imidlertid ikke enig i at det er gjort slike saksbehandlingsfeil og mener også at eventuelle feil må være svært grove dersom de skulle medføre at vedtaket kjennes ugyldig. Wilhelmsen sa også at klimakonsekvensene er tilstrekkelig utredet gjennom andre sammenhenger og prosesser, for eksempel nasjonalbudsjett og diverse klimameldinger. Konsekvensene av eksporterte utslipp er han enig i at ikke er utredet, men han mente også at det heller ikke er noe krav om dette. 

Prognoser er fantasi

Wilhelmsen kommenterte også det faktum at tallene i beregningene ikke er diskontert:

– Det har aldri vært gitt uttrykk for at tallene har blitt diskontert, dermed kan det heller ikke bygge på feil faktum. Vi snakker her om beregninger for ulike scenarier. Beregningene er tall som er funnet på, hvordan kan de da ses på som feil?  

Poenget til Wilhelmsen er at da man laget utredningen i forkant av Barentshavet sørøst så visste man ikke så mye om området. Denne kunnskapen kommer først når området er åpnet. Derfor lager man noen scenarioer med ganske usikre antagelser som ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre. At man har “tatt i litt” i prognosene og bommer på antagelsene kan derfor ikke ses på som en saksbehandlingsfeil.

Hensynet til natur og miljø er godt ivaretatt

Staten sitt syn er også at de mener hensynet til natur og miljø og de lokale ringvirkningene av en eventuelle oljevirksomhet ved iskantsonen og de sårbare områdene er tilstrekkelig godt ivaretatt gjennom de rammene som er gitt gjennom forvaltningsplanene og petroleumsregelverket. Han viste blant annet til en lang rekke lover og reguleringer som skal sikre dette, deriblant forurensningsloven som omfatter utslipp til luft og vann. Han viste også til at det er gjennomføres høringsprosess forut for utvinningstillatelsene. At de miljøfaglige rådene i liten grad blir tatt hensyn til ble ikke problematisert eller kommentert av Wilhelmsen. 

Når det gjelder negative konsekvenser som følge av klimaendringer mente Wilhelmsen at også dette er tilstrekkelig regulert og ivaretatt, som for eksempel gjennom CO2 avgiften og gjennom kvotesystemet hvor man har satt et tak for utslippene.  

Utslippene av sot (såkalte black carbon) ved iskantsonen mente han heller ikke vil medføre betydelige negative konsekvenser og at det her kun er snakk om marginale negative effekter. Konklusjonen er at staten mener petroleumsvirksomhet i disse områdene er strengt regulert og det er et stort rom for å ivareta miljø i denne virksomheten:
– Dette er en gjennomregulert virksomhet hvor alle disse lovene og rammene har som formål å ivareta sikkerhet. Og en god ressursforvaltning.

Forslag om å stanse tildelingen av nye oljelisenser

Videre brukte staten tid på å gå gjennom den politiske prosessen med 23. konsesjonsrunde. Staten viste til at flere forslag om å stanse tildelingen av oljelisensene ble stemt ned av Stortinget med et bredt flertall. Det siste av disse forslagene kom etter Parisavtalen, med argumenter for at Parisavtalen burde få konsekvenser for norsk oljepolitikk. Advokat Wilhelmsen brukte også tid på å vise til resultatene fra 23. konsesjonsrunde og oljelisensene utdelt der.

Avslutningsvis gikk statens advokat gjennom nye utdelinger av oljelisenser etter 23. konsesjonsrunde, og de politiske forslagene om å stanse alt fra 24. konsesjonsrunde til å endre petroleumsskatteregimet. Her viste Wilhelmsen til at oljepolitikken har ligget fast og at det har vært et bredt flertall for å fortsette oljepolitikken som før.

f.v.: Markus Refsdal (leder, Hedmark Natur og Ungdom), Gina Gylver, Lea Justine Nesheim (sentralstyret, Natur og Ungdom) FOTO: Thor Due/Natur og Ungdom

Oppsummering fra rettens femte dag

Feilene er ikke til å tro!

Tirsdag morgen startet andre uken i retten i klimasøksmålet mot staten, hvor miljøorganisasjonenes advokater Feinberg og Hambro fortsatte på sitt hovedinnlegg. Deretter begynte regjeringsadvokaten ankemotpartens – altså statens – hovedinnlegg.

Manglende utredning ved åpningen av Barentshavet sørøst

Feinberg fortsatte sitt hovedinnlegg med å utdype hvorfor miljøorganisasjonene mener det er begått saksbehandlingsfeil.

I forkant av utlysningen og utdelingen av blokkene i 23.konsesjonsrunde ble det åpnet et helt nytt havområde i Barentshavet sørøst. Før et nytt område skal åpnes, er det en rekke konsekvenser som må utredes. I EUs plandirektiv står det at utredningen av miljøvirkningene bør omfatte “sekundære, kumulative, synergiske, kort- mellom- og langsiktige, varige og midlertidige, positive og negative virkninger. Dette ble ikke gjort da Barentshavet sørøst ble åpnet:

– Statens egne fagorganer påpekte blant annet store kunnskapshull og behov for langt mer informasjon før beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst. Til tross for denne kunnskapen valgte man å lyse og dele ut blokker, sa advokat Feinberg.

Vedtaket åpner et nytt område og fortsetter virksomhet i Barentshavet sør med sikte på å opprettholde norsk petroleumsproduksjon på samme nivå som i dag etter 2020. Likevel er negative virkninger for klima overhodet ikke vurdert, forklarte Feinberg. Det er ikke gjort noen vurdering om det rent faktisk vil være mulig å innfri behovet for utslippskutt samtidig som produksjonsnivået på norsk sokkel opprettholdes etter 2030. Det er heller ikke gjort noen drøftelse av forholdet til Norges klimamål og klimaansvar, verken ved åpning eller ved tildeling og hvilken betydning dette har for økt fossilproduksjon nasjonalt og globalt.

– Regelverket er klar på at også klimaskader og effekter skal vurderes, det er det ingen tvil om. Det gjelder også betydningen av produksjon til forbrenning i utlandet. Som vi har hørt mener Regjeringsadvokaten at dette ikke er relevant, noe som underbygger vår påstand om at dette ikke er tatt med i beregningen.

– Pinlige feil

Da Feinberg kom til saksbehandlingsfeilene som er gjort innenfor de økonomiske beregningene var han ikke nådig:

– Feilene er ikke til å tro! Jeg, som mange andre har i utgangspunktet tillit til forvaltningen, men når man går inn i denne saken, så blir jeg utrolig skeptisk til den behandlingen som er gjort i oljeforvaltningen.

Feinberg viste blant annet til at sysselsettingseffekter er dobbeltregnet, CO2-kostnader ikke vurdert og at beregningene ikke er diskontert – alene feil som reduserer inntekt i ett av scenarioene fra 280 mrd til 50 mrd:

– Når man justerer de feilene som er gjort tilsier det negativ økonomi! Det er rett og slett pinlig.

Dommen fra første runde i retten kom frem til at det ikke er begått saksbehandlingsfeil, blant annet fordi det ikke er noe hjemmel for diskontering og at det alltid vil være usikkerhet. Feinberg repliserte i denne runden at usikkerhet ikke kan forklare eller legitimere de feilene som her er gjort:

– Tingretten sa at det ikke var hjemmel for å kreve diskontering av økonomiske prognoser for oljeboring. Men det er rettslig hjemmel for en forsvarlig saksbehandling. Alle vet at de som har gått opp til eksamen i bedriftsøkonomi og glemt diskontering står til stryk. Tallene for fremtidige inntekter har ingen funksjon uten diskontering.

Han viste til at selv om det finnes usikkerhet, er det fullt mulig å gjøre gode prognoser, slik som ved åpningen av Barentshavet sør.

– Fordi økonomien ikke ble utredet riktig og vurderingene var riv ruskende gale, er tillatelsene i Barentshavet sørøst gitt på faktisk feil grunnlag, avsluttet advokat Feinberg.

Klimaendringer truer menneskerettighetene

Deretter fortsatte advokat Hambro på del 4 av hovedinnlegget, hvor de saksøkende miljøorganisasjonene presenterte hvorfor beslutningen om utlysningen av oljeblokkene også strider mot menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 om retten til liv og artikkel 8 om retten til privatliv og derfor må ses på som ugyldige. Hambro viste i sitt innlegg til den såkalte “Urgenda-saken” i Nederland, der klimaorganisasjonen Urgenda vant frem med sitt søksmål mot den nederlandske staten. Tingretten i Haag mente at den nederlandske staten ikke overholdt sin aktsomhetsplikt overfor borgerne fordi klimapolitikken ikke ville bidra til å nå togradersmået. I dommen, som kom i juni ble staten dømt til å redusere sine utslipp med minst 25% av utslippsnivået fra 1990 innen 2020. Dommen fra tingretten i Nederland viste blant annet til menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 (om retten til liv) og artikkel 8 (om retten til privat- og familieliv) relevant for fastsettelsen av aktsomhetsnivået. Hambro argumenterte i hovedinnlegget for at dette også gjelder i dette klimasøksmålet:

– Tidligere saker, inkludert Urgenda saken i Nederland tilsier at en kollektiv miljørettighet er vernet under artikkel 2 og 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. FNs klimapanel, Parisavtalen og FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø viser at klimaendringene er en reell og umiddelbar trussel til disse rettighetene.

I den nederlandske retten ble staten dømt for at klimapolitikken var uaktsom som følge av en rekke faktorer, deriblant omfanget av skadene fra klimaendringer, kunnskapen om disse skadene og hva staten har gjort for å unngå disse skadene, det vil si hva staten har gjort for å forebygge disse skadene. Hambro forklarte i sitt innlegg at dette også gjelder for Norge:

– Klimakrisa påvirker og vil påvirke oss i Norge. Allerede ser vi situasjonen på Svalbard med flommer og jordskred. Det vil bli flere slike situasjoner fremover. Kravet til en reell trussel i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er med andre ord oppfylt.

– Rettspraksis tilsier at selv om skaden ikke materialiseres før om flere tiår, må forebyggende tiltak tas nå. Tillatelsene til oljeboring i nord gir utslipp langt frem i tid.

Regjeringsadvokatens hovedinnlegg: – Et angrep på Norges viktigste industri

Etter lunsj var det duket for regjeringsadvokat Sejersted sitt forsvar. Staten mener at vedtaket om oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke er i strid med §112 og at det heller ikke er gjort noen saksbehandlingsfeil. Regjeringsadvokaten er heller ikke enig i at vedtaket er i strid med internasjonal rett og Parisavtalen. Norge har ikke brutt Parisavtalen, tvert imot har Norge vært en pådriver for Parisavtalen og har tenkt å fortsette med det. Vedtaket er heller ikke i brudd med menneskerettighetskonvensjon artikkel 2 og 8.

Regjeringsadvokaten mener at miljøorganisasjonene i denne saken har gått til sterkt angrep på norsk klimapolitikk, men at dette rettslig sett ikke er relevant for saken. Han hadde heller ikke sansen for miljøorganisasjonenes kritikk av norsk petroleumspolitikk:

– Det er naturlig at miljøorganisasjonene angriper norsk petroleumspolitikk, da de har vært kritisk til denne lenge. Men vi snakker altså om et angrep på grunnleggende premisser for Norges viktigste industri.

Sejersted argumenterte for at utslippene fra produksjon fra oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke kan ses på som annerledes enn andre utslipp fra petroleumsvirksomheten i Norge, for eksempel fra Johan Sverdrup som vi stå for store klimagassutslipp. Han mente at disse utslippene kanskje var enda viktigere, ettersom vi fortsatt ikke vet om det vil bli gjort drivverdige funn i blokkene som er tildelt i 23.runde.

– Jeg sier ikke dette for å få et søksmål mot Johan Sverdrup, men for å vise at det ikke er noe forskjell på de utslippene som potensielt kan komme fra oljeproduksjon fra blokkene i 23.runde enn andre beslutninger som kan føre til klimagassutslipp, som for eksempel utbygging av motorvei eller bygging av 3.rullebane på Gardermoen.

Sejersted mente også at det slett ikke er noe umoralsk ved norsk petroleumspolitikk:

– Regjeringens og Stortingets syn er at vi kan produsere olje og samtidig ha en aktiv klimapolitikk. Verden trenger olje og gass i framtida.

– Miljøparagrafen gir ingen rettigheter

Regjeringsadvokaten brukte resten av dagen på statens tolkning av grunnlovens §112.. Statens hovedargument er at beslutningen om oljeboring ikke kan være i strid med miljøparagrafens materielle grense, fordi det ikke er grunnlag for å tolke en slik materiell grense inn i §112. Snarere må miljøparagrafens del 1 og 2 tolkes mer som en slags programerklæring som ikke gir noen konkrete rettigheter:

– 1.ledd i grunnlovens miljøparagraf er en grunnsetning, det vil si et prinsipp, og ikke en rettighetsbestemmelse. Det er 3.ledd som har rettslig betydning, sier Sejersted.

At første ledd i miljøparagrafen begynner med at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen [..] er visst ikke av betydning. Poenget til Sejersted er at de to første leddene i grunnloven er retningslinjer, som skal etterleves gjennom tiltaksplikten i tredje ledd (som henviser tilbake til “grunnsetninger” i de første to leddene).

I sitt hovedinnlegg argumenterte Hambro for at tiltaksplikten i tredje ledd forplikter staten til også å “la være,” eller å avstå fra beslutninger som kan true retten til et levelig miljø. Statens syn er på den annen side at det i tredje ledd kun er snakk om en “positiv” plikt til å ivareta miljøet, men at staten ikke har en negativ plikt (forbud) mot å gjøre vedtak som berører miljøet. Derfor kan ikke §112 brukes til å angripe 23.konsesjonsrunde, som innebærer å avstå fra å lyse ut og dele ut nye oljelisenser.

Regjeringsadvokaten brukte mye av dagen på å gå gjennom forarbeidet til miljøparagrafen, både i dens opprinnelige form som § 110b og i dens litt endrete form som § 112 etter grunnlovsendringene i 2014. Regjeringsadvokaten argumenterte for at forarbeidet til § 112 viser at første ledd ikke var tenkt som er materiell rettighet og at «jussen» da lå i tredje ledd med statens plikt. Samtidig argumenteres det er denne plikten er svært begrenset. Det ble argumentert at det korte forarbeidet med lite debatt om grunnlovsendring i 2014 viser det ikke var tenkt å gjøre miljøparagrafen til en materiell rettighet. Hadde Stortinget visst den kunne brukes for å utfordre landets viktigste industri ville den ikke blitt vedtatt, konkluderte Sejersted.

Staten argumenterer også at selv om det tolkes inn en materiell skranke i miljøparagraf 112 kan den ikke anføres i enkeltsaker som forbud mot virksomhet eller tillatelser til virksomhet som skaper utslipp. Dette gjelder både nasjonale utslipp og utslipp i andre land. Klimasaker egner seg ikke til bruk av 112, sa regjeringsadvokaten.

Klimasøksmålet dag fire

Fra lysmarkering for retten til et levelig miljø 4. november klokka 18.14 i Oslo FOTO: Thor Due/Natur og Ungdom

Rettens fjerde dag i Klimasøksmålet var viet fullstendig til miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, holdt av advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg.

Hambro startet med å gå tilbake til tingrettens dom i 2017, og se på hvorfor denne bør endres.

–          Retten gjør ingen selvstendig vurdering av hva det betyr at klimamål ikke nås, og at utslippene øker. Retten ser bort fra at det også har en rettslig side. Det tingretten gjør er å legge politikken til grunn som fasit på rettsanvendelsesspørsmålet. Det mener vi er galt. Stortingsflertallet har ikke fasiten på rettsanvendelsen knyttet til Grunnloven. Derfor spør jeg litt retorisk om det er ved slike paradokser at grunnlovsfestet tiltaksplikt viser sin betydning, sa Hambro.

Hun viste videre til at tingretten i dommen la til grunn at det kan tenkes en økt risiko for miljøskade, og la an såkalte dynamiske vurderinger.

–          Dette kan forstås slik at tingretten i praksis, selv om ikke det sies, anser at risikoen for tradisjonell lokal miljøskade er det eneste relevante. Det er uklart hvorfor tingretten gjør det – det kan være at man bare ikke vil si at det gjelder tradisjonell miljøskade, men dette ville stride mot utgangspunktet, at ordet «miljø» også omfatter «klima». Tingretten tar ikke utgangspunkt i statens ansvar og gjør ingen terskelvurdering, og heller ingen selvstendig vurdering av uttrykkene «adekvat og nødvendig», men henviser bare til politiske vurderinger av dette, forklarte Hambro.

Har Norge ansvar for norsk olje? 

Hambro gikk videre til en av sakens hovedpunkter, nemlig såkalte forbrenningsutslipp. Dette tar for seg utslipp som kommer av den faktiske forbrenningen av norsk olje, og om den norske staten skal ta ansvar for utslipp som brennes utenfor Norge.

Vi anså det som litt logisk at hvis § 112 ses som en rettighetsbestemmelse, vil alle forbrenningsutslipp måtte vurderes. Kampen i tingretten sto om rettighetsspørsmålet. Tingrettens delkonklusjon overrasket flere, blant annet Hans Petter Graver, som skrev at «…retten har «fredet» petroleumspolitikken med hensyn til Grunnloven § 112». Professor Bernt ga dessuten uttrykk for at det var en «ganske absurd tolkning av Grunnloven», sa Hambro.

Hambro viste også til petroleumsloven, som sier at «rettighetshaver blir eier av den petroleumen som produseres». For å stanse bruk og salg av produsert petroleum senere, må staten ekspropriere.

–          De fleste andre produsentland bruker det meste av petroleumen selv. De skiller ikke mellom innlands utslipp og eksporterte utslipp. Tingretten misforsto helt hvis den trodde at miljøorgansiasjoenne mente at Norge skulle gjennomføre tiltak knyttet til utslipp fra virksomheter i utlandet. Det anførte vi ikke. Utvinningen og tillatelsen skjer i Norge, og det er fullt mulig å avstå, understreket Hambro.

Hambro gikk videre til reglene for konsekvensutredninger. Det ligger i ordet at man plikter å utrede hva slags konsekvenser et gitt utvinningsprosjekt kan ha.

–          Konsekvensutredningsplikten om petroleum skal inneholde beskrivelse av virkningene også for klimaet – og klimaet er ikke i Norge, her må forskriften mene det globale klimaet, sier Hambro.

  • 112 handler om hva slags ansvar staten har for sine innbyggere, og for deres rettigheter til et sunt miljø.

–          Hva vil det si å ta ansvar? Å anerkjenne at egne handlinger, nemlig petroleumsutvinning og eksport, har bidratt til et resultat, og det er klimakrisen. Å avgrense til territorielle forbrenningsutslipp, på den måten at loven aksepterer og legitimerer at Norge ikke har noe rettslig ansvar for utfordringene det har bidratt til, er en sterkt innskrenkende tolkning, sa Hambro.

Dessuten viser samfunnsøkønomisk forskning at det vil hjelpe å avstå fra petroleumsutvinning, fordi de globale utslippene av CO2 da vil gå ned.

–          I rettslig sammenheng er selve handlingen helt sentral i analysen, ikke bare den samlede effekten på kloden fra alles handlinger. Forvalteransvaret må være helhetlig, og man kan ikke forvalte uforsvarlig, selv om andre gjør det. Hvis barna mine har blitt med i mobbegjengen på skolen og jeg blir klar over det, må jo jeg gjøre noe, selv om andre foreldre ikke skulle gjøre det, forklarte Hambro.

Pliktene i Parisavtalen

Hambro gikk videre over på internasjonale kilder, og brukte tid på Parisavtalen.

–          § 112 fastlegger en handlingsnorm for statens plikter. Og problemet vi står overfor er jo den globale allmenningen. Parisavtalens mål er å  løse den globale allmenningens problem.

Når man har et problem som angår kloden og framtiden, skal man da se bort fra internasjonale hensyn og kilder? Det vil være en form for vakuumtolkning som gjør at man går litt baklengs inn i den krevende framtiden, påpekte Hambro.

–          Det følger av folkeretten at hvert land er ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium. Dette er riktig, men feil hvis det er ment som en begrensning. Parisavtalen dokumenterer et meransvar.

Hun gikk videre inn på de nasjonalt fastsatte bidragene som er respons på klimaendringene, og ansvaret alle land har til å komme med ambisiøse tiltak for å nå målene i Parisavtalen.

Det enkelte lands plikt til å redusere kan i prinsippet ikke opphøre før kravet (om 1,5 grader) oppnås, eller at det er under kontroll. Partene som er industriland bør gå foran. Nye utvinningstillatelser i et land som ikke har oppnådd utslippskutt (…)mener vi er stikk i strid med de overordnede prinsipper som ligger i Parisavtalen. Avtalen handler om å komme i mål med utslippsmålene. Det taler imot hele Paris-avtalens overordnede idé å bare la nasjonale utslipp gjelde, sa hun.

 – Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt

Advokatene Hambro og Feinberg har også brukt deler av dagen på å forklare rammene for rettssaken og hva slags situasjon vi kan vente oss hvis vi når et gitt antall graders oppvarming.

–          Norge kan (selvfølgelig) ikke løse de globale utfordringene alene, men ta sin del av ansvaret. For å forstå hva Norges plikt er, er det likevel helt nødvendig å forstå den globale situasjonen. Norge må ta sin del av ansvaret for et globalt problem, og ansvaret må stå i forhold til den globale situasjonenes alvorlighet, og Norges evner. Det er grunnleggende galt å lete etter nye ressurser, når vi vet det er mer enn nok fra før. For å unngå togradersøkning er det ikke plass til ressursene fra 23. konsesjonsrunde. For å unngå 2,5 graders økning er det ikke plass til noen flere petroleumsressurser, sier advokat Hambro.

Advokat Emanuel Feinberg tok deretter retten gjennom rammefaktaene når det gjelder klimaet i seg selv i norsk forstand.

–          Vi må forholde oss til Norge oppi dette. Norge bidrar til de globale klimagassutslippene på to måter. Det ene er det tradisjonelle, nemlig utslippene som forbrennes i Norge. I tillegg bidrar Norge til betydelig mer forbrenning gjennom sin produksjon, altså ved å være verdens syvende største eksportør av petroleum, sa Feinberg.

–          Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt. Verden må kutte omtrent 50 prosent innen 2030, i henhold til Parisavtalen. Det er klart at Norge må ta sin del av ansvaret, sier Feinberg.

Han viste også til at Parisavtalen understreker det spesielle ansvaret industriland har.

–          Parisavtalen gir klare føringer for utslippskutt i ulike land. Det skal ikke være jevn fordeling, det er relativt til det aktuelle landet. Vi har derfor betydelige utslippsbehov i Norge, og et ansvar for å kutte langt over 60 prosent innen 2030.

Men så kunne man jo kanskje tenke seg… 

Likevel kunne Feinberg vise til at Norge gjør altfor lite.

–          Utslipp fra klimagasser har økt siden 1990, og CO2-utslippene har vi ikke klart å kutte, de har økt betydelig, og nesten doblet seg fra petroleumssektoren. Det er et skrikende kuttbehov, og Norge kutter ikke i det hele tatt. 

–          Men så kunne man jo kanskje tenke seg at vi hadde en plan å stole på, at vi kan lene oss tilbake og tenke at disse utvinningstillatelsene skal inn i et regime. Men når det er helt åpenbart at vi ikke har det, så må kontrollen bli en annen. Tallene for 2020 viser at vi ikke kommer til å klare å kutte noe som helst, påpekte Feinberg.

– Det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt

Er det rett og slett for vanskelig?

–          Vi ser at land vi normalt sett liker å sammenligne oss med, de klarer det. Klimagassutslipp på Sveriges territorium er kuttet med 25 %. Utviklingen for EU viser at rene CO2-utslipp er redusert med 20% mens Norge har økt med 23,9 %. Innad i EU er fordelingen av innsatsen gjort ut fra BNP per innbygger. Landet med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene av klimagasser. Slik sett blir utslippskuttene i Norge betydelig mer enn 60 prosent, forklarte Feinberg.

Det er en pågående debatt om hva slags effekt det har å kutte norske utslipp. For olje har det ifølge Rosendahl, som vitnet i rettssaken tidligere denne uka, en åpenbar effekt å kutte norske utslipp. Det er ikke et såkalt 1:1-forhold Enig med staten i at det er ikke et 1:1-forhold der, men konklusjonen til Rosendahl og forskningsgguppe ved SSB er ca 1/3. Den påvirkningskraften har Norge, men vi velger å ikke bruke den.

–          Det vil føre til utslippskutt hvis Norge kutter i produksjonen. Den konklusjonen er robust.

Feinberg gikk videre med å forklare den faktiske effekten utvinningstillatelsene i 23. konsesjonsrunde kan ha.

–          Jeg vil påstå at det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt enn akkurat disse tillatelsene. Formålet er å opprettholde petroleumsproduksjonen på dagens nivå til tross for at utslipp må reduseres i et dramatisk tempo, sa han.

Advokatene brukte siste del av dagen på å forklare den lokale sårbarheten i områdene hvor lisensene i 23. konsesjonsrunde ligger. Det er altså snakk om de nordlige delene av Barentshavet sørøst, like ved iskanten mot Arktis. Det er et område fagorganer har frarådet å bore i. Polarfronten og iskanten er områder definert som «særlig verdifulle områder» (SVO), med et unikt miljø og økologi, og dermed også ekstra sårbart. Det har lenge vært og er fortsatt kunnskapsmangel om konsekvenser og risiko ved aktiv utnytting av dette området.

–          Dette er første gang det deles ut blokker i eller nær ved iskanten. Det er ingen tvil om at det er krav til høyere grad av aktsomhet i disse områdene enn andre steder, innledet Hambro.

–          Miljødirektoratet og Polarinstituttet har frarådet utlysning av blokker i eller nær SVO-ene. 14 av disse blokkene er likevel tildelt, sa advokat Hambro.

Som en avslutningsvis oppsummering forklarte Hambro at forvaltningsplanene konsistent har lagt til grunn at det ikke skal skje utvinning i de særlig verdifulle områdene iskanten og polarfronten.

–          Kunnskapsmangelen har vært vedvarende fra konsekvensutredningen i 1988, og fram til i dag. Det er ingen ny kunnskap om oljesøl på is. Dette må vurderes mht 112 og krav til forsvarlig saksbehandling og føre var-prinsippet, sa Hambro.

 – Staten har ikke gjort det de skal 

Advokat Emanuel Feinberg gikk mot slutten av dagen inn på den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved å bore i Barentshavet. Samfunnsøkonomene Rosendahl og Greaker vitnet i Klimasøksmålet tidligere denne uka, og viste også hvordan lønnsomheten på ingen måte er gitt.

–          For vurderingene av å produsere mer olje er dette utelukkende et spørsmål om framtidig produksjon. Det virkelige problemet er at man risikerer ekstreme tap, som også vil føre til betydelig økning av petroleumsutvinning og -forbrenning, forklarte Feinberg.

Han viser til de økonomiske vurderingene som samlet sett viser BSØ som et tapsprosjekt.

–          Oljeprisen lagt til grunn er ikke i nærheten av å være realistisk. Det sier sitt om nytteverdien målt opp mot skadevirkningene som kommer, påpekte Feinberg.

Hambro gikk til slutt inn på en oppsummering av dagen.

–          Alle forbrenningsutslipp må inkluderes i bestemmelsen. Barentshavet er det neste store skrittet i norsk oljeindustri, og dermed er det ytterligere nye tildelinger i dette området som vil være aktuelle. I henhold til den relative grensa må retten derfor ta stilling til om skadevirkninger oppveies av fordelene som oppnås, sa Hambro.

Hun forklarte deretter hvordan miljøorganisasjonene ser Grunnlovens § 112 tredje ledd, som altså lyder slik:

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

–          Dette går ut på en plikt til å avsta, og skjønnsfriheten i dette leddet er strammet inn på grunn av klimakrisen vi lever i. 23. konsesjonsrunde legger til rette for nye og senere blokker i senere konsesjonsrunder. Staten har ikke gjort det de skal, tvert imot har tiltakene vært utilstrekkelige, jf. utslippstallene. Vi har i dag ingen faktisk virksom politikk som bringer krisen under kontroll. Det er ikke tvingende nødvendig å gjennomføre disse lisensene. Konklusjonen er at vedtaket om 23. konsesjonsrunde innebærer brudd på Grunnlovens § 112, første og tredje ledd. Det er ikke lov å fatte vedtaket, det er materielt ugyldig, avsluttet Hambro.

Oppsummering fra rettens tredje dag

f.v.: Frode Pley, (Greenpeace), Silje Lundberg (Naturvernforbundet), Aud Nordø (Greenpeace), Runa Røed (Greenpeace), Åsa Braut Bache (Natur og Ungdom), Lea Justine Nesheim (Natur og Ungdom), Gaute Eiterjord (Natur og Ungdom), Halvard Raavand (Greenpeace), Haldis Helle (Natur og Ungdom), Mari Seilskjær (Koalisjonen klimasøksmål Arktis) FOTO: Thor Due/Natur og Ungdom

– Konsekvensutredningen er ikke tilstrekkelig!

På ankesakens tredje dag slaktet to professorer i samfunnsøkonomi de økonomiske vurderingene som skulle bli bakgrunnen for tildelingene i 23. konsesjonsrunde.

Deretter begynte miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, hvor advokatene viste retten hvordan Grunnlovens miljøparagraf kun kan tolkes som en reell rettighetsbestemmelse som verner retten til et levelig klima.

– Mange alvorlige feil: Samfunnsøkonomer slakter finansielt grunnlag for oljeboring

Knut Einar Rosendahl, professor ved NMBU, og Mads Greaker, professor ved OsloMet, er sakkyndige vitner i søksmålets ankerunde. De har tidligere sett på de økonomiske vurderingene gjort før tildelingen av utvinningstillatelser i Barentshavet sørøst, og fant mange alvorlige feil:

  • Inntekter og utgifter ved petroleumsaktiviteten er ikke diskontert. Det er helt elementært å beregne lønnsomheten til et prosjekt ved å diskontere alle fremtidige inn- og utbetalinger til en nåverdi. Med andre ord ble blant annet prisendringer og renter ikke tatt hensyn til.
  • Anslaget for brutto inntekter i det ene scenariet er feilaktig doblet.
  • Det påstås feilaktig at SSBs verdianslag kommer i tillegg til Oljedirektoratets.
  • Kostnadene fra CO2-utslipp er ikke tatt med i beregninger.
  • Sysselsettingsanslagene er unøyaktig gjengitt og for optimistiske.
  • Skatteregimet favoriserer offshore investeringer framfor onshore.

Hvis man retter opp feilene faller forventet kontantstrøm enormt.

Ved å diskontere, bruke realistiske prisforventninger for olje og gass, og ta med CO2-kostnader i Norge, faller forventet kontantstrøm fra 80 milliarder kroner (i høyt scenario) og 50 milliarder kroner (lavt scenario) til henholdsvis 41 milliarder og -2 milliarder kroner.

Hvis man tar med kostnadene fra CO2-utslipp i utlandet faller forventet kontantstrøm til 21 milliarder kroner (høyt) og -9 milliarder kroner (lavt). I tillegg kommer såkalte ikke-verdsatte kostnader. Dette er kostnader man ikke kan ta hensyn til på forhånd, for eksempel ukontrollerte utslipp, som kan redusere netto nåverdi ytterligere.

Samfunnsøkonomenes konklusjon er klar: Konsekvensutredningen er ikke et godt nok grunnlag for å tildele utvinningstillatelser.

Les presentasjonen deres her.

Les mer i Energi og Klima.

Hvordan hindrer vi at Jotunheimen sprenges?

Deretter begynte advokatene for miljøorganisasjonene hovedinnlegget, der de legger frem sine juridiske argumenter

Advokat Emanuel Feinberg startet med å minne retten om at tildelingene av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde innebærer å åpne et helt nytt område for oljeboring. Det finnes ikke noen skriftlig vurdering av dette i lys av Parisavtalen eller siste hovedrapport fra FNs klimapanel.

Advokat Cathrine Hambro gikk så gjennom Grunnlovens miljøparagraf 112. Klima faller inn under «miljø» i Grunnlovens miljøparagraf 112, sa Cathrine Hambro, og minnet om at dette er noe partene er enige om.

Et viktig argument fra Hambro er at tingretten «fragmenterte» ved å si «utslipp [fra dette området] innebærer bare helt marginal økning av… norske utslipp» og «nasjonale utslipp… vil medføre marginale bidrag til totalbelastningen». Som Hambro sier, er alle enkelte utslipp marginale – det er summen som teller.

Hambro slo fast at det er handlinger som skjer i Norge som forverrer klimakrisen. Hambro sa at hvis det blir erstatningsrettslige krav vil klimaskader aldri komme over terskelen for paragraf 112. Terskelen for klimaskader må være lav fordi situasjonen ikke er under kontroll. Statens handlingsrom er brukt opp og terskelen overskredet.

Hambro la igjen vekt på at tingretten ikke drøftet avståelse som et tiltak. Det vil isåfall bety at vi ikke har en hvis positive tiltak ikke finnes.

– Hvis staten ville sprenge Jotunheimen, tilsier dette at vi ikke kan stoppe det siden det ikke er noen positive tiltak, sa Hambro.

Hambro konkluderte på dette punktet at staten henviser til generelle, ikke konkrete, tiltak for å kompensere oljeboring. Tiltaksplikten er streng, fordi klimaskader skjer hele tida og er store. Tiltaksplikten omfatter derfor å avstå fra utvinning i nord, ett av få tilgjengelige effektive tiltak.

– Les paragraf 112: den er klar!

Hambro gikk til angrep mot regjeringsadvokatens argument for en «autonom» tolkning (uavhengig av tilsvarende ord eller uttrykk i andre deler av nasjonal rett eller folkeretten). Sammenlignende rett er relevant, nettopp på grunn av klimaets grenseoverskridende natur, sa Hambro.

Retten ble bedt om å gjøre noe enkelt, men viktig – å lese paragraf 112.

– Lest samlet skjønner man at ordlyden i Grunnlovens miljøparagraf 112 er ordlyden til en rettighetsbestemmelse Ordlyden er klar: alt annet er innskrenkende tolkning, slo Hambro fast.

Hambro gikk gjennom historien til miljørettigheter. Utviklingen av miljørettigheter over hele verden etter Stockholm-konferansen 1972 og Grunnlovens miljøparagraf 112 over mange, tiår viser at forskjellige Storting skjønte at en miljøbestemmelse ville sette grenser for statens handlefrihet, forklarte hun.

– «Enhver har rett til» er en rettighetsformulering. «Miljø som sikrer helsen» er en rettighetsformulering. «Natur der produksjonsevne og mangfold bevares» er krav til bærekraftig bruk av naturressurser, forklarer advokat Hambro om Grunnlovens miljøparagraf 112.

Uttrykket «ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett… for etterslekten» er en pliktformulering som speiler rettighetsformulering i første setning, fortsatte Hambro. Dette gir naturressurser egenverdi.

Hambros oversikt viste at Grunnlovens miljøparagraf 112 har et langt perspektiv – det omfatter forsiktighets- og bærekraftprinsipper, mens forvalteransvar innebærer at risiko og «tipping points» må vurderes, ikke bare materialisert skade.

Ordet «grunnsetninger» i tredje ledd begrenser ikke rettighetsformuleringer i de andre leddene. Det betyr bare det mest grunnleggende, slo Hambro fast. Det er ikke «Grunnlovens måte» å uttrykke begrensninger i rettigheter på, viste en gjennomgang av rettslig praksis.

Hambro spurte regjeringsadvokaten om staten mener at heller ikke andre ledd er en rettighetsbestemmelse.

– Vi har prinsipielt samme syn på annet ledd som på første ledd, svarte regjeringsadvokaten Sejersted.

Regjeringsadvokaten anser altså heller ikke andre ledd i Grunnlovens § 112 som en rettighetsbestemmelse. Slik ser Grunnloven §112 andre ledd ut:

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

– Stortinget visste hva de gjorde

Resten av dagen ble brukt til å gå gjennom forarbeidet til Grunnlovens miljøparagraf. Dette viste hva komiteene og aktørene som utformet paragraf 112 (og den tidligere 110b) forsto formålet for sitt arbeid, og hvordan Stortinget forholdte seg til dette i å grunnlovfeste paragrafen.
Hambros oversikt og konklusjon var klar:

– Forarbeidet viser at Stortinget visste at de fastsatte en rettsregel om miljø med en skranke domstolene kan anvende, ikke bare en programerklæring.

Det relevante er rettsregelen er å sikre et bærekraftig klima for etterslekten, og statens handling er å åpne et nytt oljekapittel, selv om staten i 2014 visste om behovet for raske utslippskutt, at påviste ressurser overskrider karbonbudsjettet og at Barentshavet er sårbart.

Oppsummering fra rettens andre dag

f.v.: Dagny Ås Hovind (advokatfullmektig, Glittertind), Emanuel Feinberg (advokat, Glittertind), Cathrine Hambro (advokat, Wahl-Larsen) FOTO: Thor Due/Natur og Ungdom

“Ta klimabudskapet vårt på alvor!”: Klimaforskerne vitner

Dag to i ankerunden av Klimasøksmålet har inkludert partshjelpsforklaring fra Besteforeldrenes klimaaksjon og vitneutsagn fra sakkyndige vitner, klimaforskerne Eystein Jansen og Bjørn H. Samset.

Barnebarns interesse i mente: Besteforeldrenes klimaaksjons partsforklaring av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund

Siste runde av partshjelpsforklaringene ble gjort av representant for partshjelp Besteforeldrenes klimaaksjon, Ketil Lund. Lund er tidligere høyesterettsdommer, og var også representant for Besteforeldrenes klimaaksjon i tingretten.

Lunds forklaring tok for seg bakgrunnen for at Besteforeldrenes klimaaksjon har gått inn i Klimasøksmålet.

– Vi ser nødvendigheten av å engasjere domstolene i situasjonen vi står i, på grunn av livsgrunnlaget vårt. Besteforeldrenes klimaaksjon har klimaengasjement som eneste formål, og det er først og fremst våre barnebarns interesser vi tenker på.

Han mener hans egen generasjon har ansvar for utviklingen som har ført oss inn i en klimakrise.

– Flere av oss er mindre forblindet av den umåtelige rikdommen i landet vårt, enn det de styrende er. Vi føler et ansvar for det vi har medvirket til, ikke bare for våre egne etterkommere, men for alle verdens innbyggere. Urfolk i Arktis, på øysamfunn, det er helt andre folkegrupper enn nordmenn som vil rammes hardest av verdens fundamentale urettferdighet, som vi har trukket alle fordeler av, og som vi tåler så inderlig vel.

Lund forklarte at Grunnloven er det som nå kan hjelpe mot handlingslammede politikere.

– Grunnlovens paragraf 112 er siste skanse i det som kan beskytte oss mot politikernes uegnethet, og deres frykt for å gjøre det helt nødvendige for å unngå den globale katastrofen vi ser utfolde seg. Dette er en kjerne i en fungerende rettsstat, og regjeringens standpunkt demonstrerer godt grunnlaget for menneskerettslige grunnlovsbeslutninger. Det er stor avstand mellom prinsipielle standpunkt, og hvordan vi makter å etterleve dem i dagens virkelighet, sa Lund.

Lund var videre klar på at klimagassutslippene Norge skaper med oljeproduksjon, på ingen måte kan veies opp for gjennom andre utslippsreduserende tiltak.

– Retten lar være å ta stilling til utslippene, fordi den minimale skaden av dem etter rettens oppfatning er eliminert gjennom tiltakene som staten har iverksatt. Men tiltakene har ikke ført til noen reduksjoner av de stadig økende utslippene siden 1990 og fram til dag. Likevel skal disse tiltakene veie opp for nye utslipp. Tingretten forstår ikke forskjellen på skadeavvergende tiltak og tiltak som prøver å pynte på ulike utslippskilder, påpekte Lund.

Et tydelig vitenskapelig budskap: Sakkyndige vitner

Eystein Jansen, professor ved Bjerknessenteret

Professor ved Bjerknessenteret og forfatter av flere rapporter fra FNs klimapanel Eystein Jansen var første sakkyndige vitne for miljøorganisasjonene. Han gikk innledningsvis inn på situasjonen for verden i dag, hvor 2019 ligger an til å bli det nest varmeste året mellom 1990 og fram til nå. Varmen påvirker flere deler av verden, og oppvarmingen er større på land enn til havs, fordi havet varmes opp tregere.

Han tok også for seg klimaendringene i Arktis mer spesifikt. For eksempel er nivået av sjøis i Arktis nedadgående. Dette henger tett sammen med global oppvarming, fordi havet gir fra seg mye mer varme, og absorberer mer varme, når det ikke er beskyttet av islag.

– Havet har dessuten en økning på 25 centimeter de siste hundre årene. Det skjer en økende havstigning, og den forventes å øke raskere framover enn vi har sett de siste tiårene. Grunnen til dette er smelting av isbreer på land, forklarte Jansen.

Ifølge ham kan halvparten av det som observeres av forskning på klimaendringer i Arktis, tilskrives menneskeskapte faktorer.

– En viktig drivkraft til at dette skjer er klimagassene, og her er karbondioksid viktigst. Den klart mest betydelige faktoren er menneskeskapte utslipp av klimagasser. Hvordan temperaturen vil være i framtida, er dermed avhengig av utslippene framover, påpekte Jansen.

Når det gjelder hvordan klimaendringene påvirker Norge, understreket Jansen at vi også vil være vitne til endringer her.

– Forskere peker på at dersom det blir varmere i Norge, noe det vil bli, så ser vi mer ekstremnedbør. Hvis vi reduserer utslippene, reduserer vi også ekstremnedbøren. Effekten av dette kan vi se på flom og gjerne storflom i indre strøk.

Avslutningsvis gikk Jansen inn på at dersom vi skal nå målene i Parisavtalen, har Norge et særskilt ansvar.

– Det som må til, er utslippsendringer som stabiliserer klimaendringene. For å nå målet om 1,5 grader oppvarming, må vi ned på nullutslipp globalt innen 2050. Og utslippene per nå går ikke nedover, de går bare litt saktere opp enn tidligere. Norske utslipp er omtrent 25 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU. Vi har gått litt ned, men vi ligger fremdeles over 1990-nivå. Vi er en rik nasjon med stort historisk ansvar. Alle beregninger sier derfor at våre klimamål bør være mye høyere enn 40% kutt før 2030. forklarte Jansen.

Bjørn Samset, seniorforsker ved Cicero – senter for klimaforskning

Seniorforsker ved Cicero, Bjørn Samset, tok for seg de mer generelle klimaendringene og hva Norge kan gjøre for å stabilisere dem.

– Jo lavere vi vil ha den globale temperaturøkningen, jo før må utslippene ned. Alle scenarier som klarer målene i Parisavtalen, innebærer raskere reduksjoner i utslipp enn vi har nå. Vi har også langt større reserver av olje, kull og gass enn vi kan bruke hvis vi skal være i tråd med klimabudsjettene, innledet Samset.
Han gikk også inn på noen av grunnene til at vi nå er vitne til klimaendringer. Verden har lenge, i tusenvis av år, brukt kull som energikilde, men vi har aldri erstattet kullenergi med annen energi, kun brukt mer energi fra andre kilder.

– Det er samfunnets energibruk som har gjort fossilt brensel mulig. De nye reservene etter at vi begynte å bruke andre kilder enn kull, har lagt seg oppå det allerede eksisterende energiforbruket. Ingen kilder går merkbart ned, og i all hovedsak har samfunnets utvikling hatt større og større bruk av energi. Men nå har vi havnet i en situasjon hvor vi har låst oss til en energibruk som slipper ut klimagasser. Vi er stadig på rekordhøye CO2-utslipp og de utslippene har gått ut i det naturlige kretsløpet. Sprøyter du inn mer karbon i det naturlige kretsløpet, får du en økning av karbondioksid i atmosfæren, som igjen har ført til global oppvarming, forklarte Samset.

Han forklarte videre at Paris-avtalen har forklart hva vi skal gjøre, nemlig å øke evnen vår til å tilpasse oss effekten av klimaendringene. Dette gjelder alle deler av samfunnet. Og det vi allerede har lovet, er ikke godt nok.

– Hvis alle land holder det de har lovet, legger vi oss på en linje mot 3-3,5 graders global oppvarming. Det er ekstremt mye, og vil blant annet gi oss store problemer med matproduksjonen i store deler av verden.

Når det gjelder klimasøksmålet mer spesifikt, forklarte Samset at 23. konsesjonsrunde, som er gjenstand for søksmålet, handler om å øke mengden ressurser av olje.

– Dette handler om de reservene vi vet om at finnes. Hvis vi brenner alle disse, får vi utslipp langt over målene. Vi har altså mye, mye mer reserver enn vi kan bruke i henhold til målene.

Han avsluttet med å be retten om å ta klimabudskapet til forskerne på alvor, samtidig som det er viktig å ta hensyn til tap av biologisk mangfold når man lager klimapolitikk.

Oppsummering fra rettens første dag

Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom i intervju med NRK. FOTO: Thor Due/Natur og Ungdom

Makten over framtida vår ligger i deres hender!

Klimasøksmålet handler om oss unge sin fremtid og makten ligger i deres hender, sa Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, henvendt til dommerne på første dag av klimarettssaken i Borgarting lagmannsrett.

Tirsdag 5. november startet ankesaken i klimasøksmålet hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for utlysning av oljeblokker gjennom 23. konsesjonsrunde. Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon er partshjelpere i ankesaken som går for retten frem til 14. november.

Del 1: Innledningsforedrag fra advokatene

Rettens første dag begynte med miljøorganisasjonenes innledningsforedrag av advokatene Cathrine Hambro fra advokatfirmaet Wahl-Larsen og Emanuel Feinberg fra Glittertind. Deretter fortsatte statens innledning, ved regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. Både regjeringsadvokaten og miljøorganisasjonenes advokater presenterte hovedargumentene som vil bli ført for retten og som de vil komme nærmere inn på i dagene som kommer.

Norge gjør ikke nok for å nå klimamålene

Da saken gikk for tingretten i 2017 argumenterte miljøorganisasjonene for at vedtaket om å lyse ut oljeblokker i 23. konsesjonsrunde var i strid med Grunnlovens miljøparagraf 112 og dermed ugyldig. De anførte argumenter langs to hovedlinjer: Hensynet til klimaet, og lokal sårbarhet. Også i ankesaken er det disse to hovedlinjene som er førende for argumentasjonen. I tillegg vil miljøorganisasjonene, som sist, vise at det er gjort en rekke saksbehandlingsfeil som også medfører at vedtaket er ugyldig.

I innledningsforedraget brukte Hambro og Feinberg mye tid på å forklare hvorfor vedtaket må kjennes ugyldig på bakgrunn av klimaargumentet. Hambro forklarte at temperaturen på kloden stiger og at denne temperaturstigningen på ingen måte er under kontroll. Til tross for Parisavtalens mål om å holde temperaturstigningen ned mot 1,5 grader, ligger man langt unna denne ambisjonen. Med klimapolitikken som føres i verden i dag vil vi få 3-4 grader oppvarming allerede om 70-80 år. Det er høyst tvilsomt om menneskeheten vil kunne tilpasse seg en slik utvikling. Denne saken handler derfor om å bevare samfunnet mest mulig slik det er, for barna våre og etterslekten. Ny produksjon av petroleum vil derimot undergrave rettsstaten og våre menneskerettigheter.

Miljøorganisasjonenes advokater trakk frem en rekke eksempler på hvordan norske myndigheter ikke har klart å oppfylle klimamålene de har satt seg. Advokatene viste til klimavitenskapen som er godt dokumentert og som slår fast at de påviste petroleumsreservene i verden allerede overstiger det vi kan bruke om vi skal klare å nå temperaturmålene i Parisavtalen. I en slik kontekst har det stor betydning at Norge åpner et nytt område med storstilt utvinning i Barentshavet. En utvinning av disse ressursene vil komme i tillegg til det som allerede er funnet i dag. Feltene vil heller ikke komme i drift før etter 2030, i strid med våre klimamål.

– Er det naturens og samfunnets tålegrenser som bør utfordres? Eller er det nye utvinningstillatelser for petroleum langt inn i fremtiden som skal utfordres? spurte Hambro.

Alle utslipp teller

I tingretten fikk miljøorganisasjonene medhold i at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse. Det vil si at det finnes en grense eller en «materiell skranke» som overskrides dersom miljøkonsekvensene er alvorlige nok. Dommen fra tingretten ga imidlertid ikke miljøorganisasjonene medhold i at denne materielle skranken var overtrådt ved utlysningen av 23. konsesjonsrunde. I dommen står det blant annet at de aktuelle områdene ville stå for en «marginal» økning av norske klimagassutslipp. Dette gikk Hambro hardt imot:

– Alle utslipp, over hele kloden, er marginale. Marginale utslipp skaper klimakrisen. Er det lov å ødelegge kloden bare det skjer litt etter litt?

Det er i Norge det skjer

Tingretten mente heller ikke at norske myndigheter kan ta ansvar for utslippene som kommer fra forbrenningen av eksportert olje og gass, altså olje og gass som forbrennes i andre land. Miljøorganisasjonenes advokater forklarte hvorfor de ikke er enige i denne konklusjonen.

– Selv om utslippene forbrennes i andre land, så foregår selve handlingen (utvinningstillatelsene) som utløser disse utslippene i Norge. Å skulle overse at norsk oljeproduksjon fører til utslipp globalt er å late som at klimakrisen ikke eksisterer.

Oljevirksomhet: Norges viktigste industri?

Det var en langt mer ydmyk regjeringsadvokat vi fikk se i åpningsforedraget i lagmannsretten enn i tingretten. I tingretten i 2017 hevdet Sejersted at saksøkerne bedrev en «frirettslig kampanje» og et «sirkus» som ikke hørte hjemme i rettssalen. I dag var tonen en annen. Sejersted åpnet med å fortelle viktigheten av søksmålet som det første klimasøksmålet i norske domstoler. Søksmålet vil også ha stor betydning for den videre petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, som han omtalte som «Norges viktigste industri».

Regjeringsadvokaten bestred ikke faktagrunnlaget som saksøkerne legger frem om alvoret i klimakrisen, men er uenig i om man kan bruke Grunnloven § 112 til å sette en grense for norsk petroleumsvirksomhet. Regjeringsadvokaten mener at det ikke er grunnlag for å tolke inn en grense, eller materiell skranke, mot norsk oljeeksport i bestemmelsen. Han argumenterte blant annet med at det ikke er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp i dag, og at ansvaret må ligge i det landet hvor utslippene skjer. Ettersom det allerede er iverksatt en rekke tiltak for de nasjonale utslippene av norsk oljeproduksjon mente Sejersted at statens tiltaksplikt etter § 112 tredje ledd i dette tilfellet er oppfylt. Advokat Hambro argumenterte på sin side at de tiltakene staten viser til ikke oppfyller målet, nemlig at utslippene ikke går ned.

Hvordan skal Grunnloven § 112 tolkes?

I første runde i tingretten var det stor uenighet mellom partene om hvordan man skal forstå tolkningen av Grunnlovens miljøparagraf. En oppsummering av uenigheten kan leses her. Også i denne runden opprettholder staten og den saksøkende part sine opprinnelige standpunkter. Miljøorganisasjonene mener at Grunnloven § 112 gir rettigheter, og dermed begrensninger for hva staten kan gjøre.

Regjeringsadvokaten på sin side mener at § 112 første ledd må ses på som en grunnsetning som ikke utløser noen slik plikt. Det er også uenighet mellom partene om hva denne plikten i tilfelle innebærer. Miljøorganisasjonene mener at den også innebærer å avstå fra visse handlinger, dersom disse kan være skadelige for et levelig miljø. Regjeringsadvokaten på sin side mener at det kun må være snakk om en såkalt “positiv” plikt, det vil si aktive handlinger som kan kompensere for negative miljøkonsekvenser og at staten dermed ikke plikter å avstå fra oljeboring i nord. Begge partene vil utdype disse argumentene mer i dagene som kommer.

Del 2: Partsinnlegg fra organisasjonene

I siste del av rettssakens første dag var det duket for partsinnlegg fra de saksøkende miljøorganisasjonene. Lederne fra organisasjonene forklarte hvorfor de mener at utlysningen av 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnloven § 112 både i et klima- og et sårbarhetsperspektiv. Frode Pleym, leder i Greenpeace Norge, sa at hvis det er noe land i hele verden skal ta klimatrusselen, og de vitenskapelige fakta som slår fast at atmosfæren har en tålegrense, på alvor, så er det Norge:

– Siden Ekofisk kom i produksjon i 1971, har Norge i snart 50 år hentet opp over 15 milliarder tonn CO2, i form av olje og gass. Dette har tjent Norge godt, det har muliggjort en livsstil hvor vi har et mer enn dobbelt så høyt direkte karbonavtrykk per innbygger enn gjennomsnittsmennesket på jordkloden.

Silje Lundberg, leder i Naturvernforbundet, forklarte hvorfor organisasjonen har involvert seg som partshjelper i klimasøksmålet:

– Tildelingene i 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnlovens bestemmelse om at både naturmangfoldet og produksjonsevnen bevares, også for framtidige generasjoner. Derfor har Naturvernforbundet gått inn som partshjelp i klimasøksmålet. Fordi vi ønsker å la naturen gå i arv. Fordi framtidige generasjoner skal kunne bo i et land med en rik og robust natur, også til havs. Fordi framtidige generasjoner skal kunne høste av havets rike fiskeressurser. Fordi vi skal være en nasjon som styrer i tråd med vitenskap og kunnskap, og ikke på oljeindustriens premisser.

Ungdom er skikkelig bekymra!

Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, forklarte i sitt partsinnlegg hvorfor ungdom er opptatt av denne saken og hvordan det store gapet mellom de nødvendige tiltakene som trengs for å unngå katastrofale klimaendringer og den politikken som føres i dag påvirker dagens ungdom:

– For medlemmer i vår organisasjon så er ikke klima og naturkrisen noe fjernt. Barn og unge er skikkelig bekymra! Det er bare å snakke med helsesøstre og helsebrødre rundt omkring på skoler. Så får dere høre noe av det unge kommer mest og snakker om nå, det er statusen på verdens miljø. Det er det som opptar oss, det er det som bekymrer oss, det er det som gjør at vi ikke får sove om nettene. Det er stadig vanligere for unge å slite med psykiske plager på grunn av klimakrisa. Og dette ser vi også i egen organisasjon, at medlemmer opplever klimakrisa på nært hold. Vi har medlemmer i vår organisasjon som har opplevd at husdyrene på gården måtte slaktes på grunn av forkrisa i fjor sommer. Det var ikke nok for. Vi har medlemmer i vår organisasjoner som har opplevd at venner og kjente blir tatt av skred på Svalbard på grunn av tinende permafrost. Og den følelsen av at det allerede har gått så langt at tiltakene for å løse klimakrisa finnes, men ikke blir benyttet av politikerne, det mobiliserer ungdom som aldri før. Og det har vi sett gjennom dette året. Det er et vanvittig stort miljøengasjement blant barn og unge som for alvor tok av etter Greta Thunberg starta med klimastreikene sine. Det siste året har vi mobilisert flere unge til miljødemonstrasjoner enn noensinne før. Og jeg kan også nevne at Greta Thunberg har valgt å støtte dette klimasøksmålet. Og vi gjør det fordi vi ungdom opplever urett. Fordi vår grunnlovsfesta rett til et sunt og helsesant miljø blir ikke respektert. Vi som unge får ikke like stor mulighet som de voksne har hatt til å leve gode liv på denne kloden (..). Vi vil ha konkrete tiltak, ikke tomme løfter. Dette søksmålet handler om min framtid og framtida til alle barn og unge. Og den makta over vår framtid ligger i deres hender.

Tags: , , , , , , , ,

Relevante nyheter