Illustrasjonsfoto av oljeplattform

Olje

04.03.2008 av Torgeir Vestre

Den viktigste årsaken til klimaproblemet er bruken av fossilt brensel, som olje, kull og gass.

Olje kull og gass består egentlig av døde planter og dyr fra urtiden. For flere millioner år siden ble disse utsatt for et enormt trykk uten lufttilførsel og ble dermed omdannet til olje, kull og gass. Siden omdannelsen tar flere millioner år, regnes dette ikke som en fornybar energikilde[1].

Olje og gassvirksomheten har drevet veksten i de samlede klimagassutslippene de siste årene, og sto i 2006 for ca 25 % av de totale norske klimagassutslippene. Fra 1990 og frem til i dag, har Co2-utslippene fra olje- og gassutvinning økt med over 78%[2] og det er ventet at utslippene fra olje og gassproduksjonen vil fortsette å øke i tiden fremover.

Stortinget har aldri turt å si nei til at oljeindustrien skal få pumpe opp stadig mer olje og gass. Det har med andre ord alltid vært fritt frem for oljeselskapene. Fra man finner olje eller gass på havbunnen og til man begynner å pumpe den opp, går det rundt sju år[3]. Derfor er det viktig å tenke på at den politikken som føres i dag, gjør at man tillater utslipp som først kommer flere år frem i tid.

Bedre teknologi har riktignok ført til at Co2-utslippene per produsert oljeenhet er blitt noe redusert[4]. Man kan sammenligne denne reduksjonen med forbedringene som er gjort på bilene i samferdselssektoren. På grunn av teknologiutvikling har utslippene fra hver enkelt bil gått ned. Men fordi veksten i biltrafikken er større enn teknologiforbedringene på bilene, øker likevel klimagassutslippene totalt. Slik er det også i oljeindustrien. I tilegg har man de siste årene sett en trend til at utslippene også har økt per oljeenhet, og at disse utslippene bare vil fortsette. Det skyldes at når det blir stadig mindre olje eller gass på et felt, så kreves det ekstra mye energi for å utvinne det som er igjen, og utslippene blir dermed større[5].

 

Norsk oljehistorie i korte trekk:

 

1950: Få trodde på olje og gassrikdommer på norsk sokkel.

1962: Det Amerikanske selskapet Philips Petroleum ba om å få lete i Nordsjøen

1969: Ekofisk-funnet.

1970: En rekke nye, store funn

1972: Statoil opprettet.

2006: 52 felt i produksjon. Fra disse feltene ble det produsert 2,8 millioner fat olje per dag og 88 milliarderstandardkubikkmeter (Sm3) gass.


Norsk olje i et globalt perspektiv


Oljeindustrien står for vel en fjerdedel av Norges klimagassutslipp[6], og økte utslipp fra oljeindustrien er den viktigste grunnen til at Norge ikke når Kyoto-målene for utslippskutt. Men når man snakker om klimagassutslipp fra norsk oljevirksomhet, tar man bare med utslippene fra det å pumpe opp og videreforedle oljen i Norge. All norsk olje som hentes opp av sokkelen blir imidlertid også forbrent rundt omkring i verden. Tar man med disse utslippene som norsk oljeeksport forårsaker, blir det norske klimaregnskapet seende ganske annerledes ut.

Når man vet hvor mye CO2 ett kilo norsk olje slipper ut når den blir brent, hvor mye olje Norge eksporterer og hvor store de globale klimagassutslippene er, får man et mer fullstendig bilde av Norges klimaansvar, som setter nasjonen Norge i et nokså dårlig lys. Hvis man tar med både utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel og utslippene fra olje og gass Norge har eksportert, er Norge ansvarlig for om lag 2,7 prosent av verdens totale klimagassutslipp.

Norge er et lite land, men i verdenssammenheng er vi ansvarlige for store klimagassutslipp. Fordeler man dette klimaansvaret utover den norske befolkningen, så slipper nordmenn ut 133,8 tonn CO2 hver i året. Til sammenlikning står en gjennomsnittlig amerikaner for nesten 20 tonn CO2, og en gjennomsnittelig kineser slipper ut omtrent 4 tonn CO2.[7]

FNs klimapanel sier at klimagassutslippene i verden må begynne å gå ned innen 2015, og at vi må kutte utslippene med opp mot 85 prosent innen 2050. Utbygging av nye oljefelt i dag skaper store utslippsøkninger mange år fram i tid. Samtidig vil oljeindustrien inn i stadig nye havområder for å pumpe opp mer olje og mer klimaforurensing. Næringen er også ute etter stadig mer kystnære og sårbare havområder, hvor viktige fiskeriressurser og naturverdier står på spill.

Så langt har norske politikere i all hovedsak gitt oljeindustrien det den vil ha. Nå kan ikke den næringen med mest penger og mest forurensing få slippe unna mer. Klimaproblemet krever nå at politikerne begynner å sette grenser for norsk oljeindustri. En god start vil være å si nei til utbygging av Goliat-funnet på kysten av Finnmark. Man må slutte å dele ut nye havområder til oljeindustrien, og det må opprettes petroleumsfrie områder i Lofoten og Vesterålen, Barentshavet, på Mørekysten og i Skagerrak.

 

Kilder:

[1] http://www.enova.no/?itemid=103

[2] SSB 2007

[3] St.meld nr.37 (1998-199).

[4] OED (2004) Miljø 2004. Petroleumssektoren i Norge. Olje og Energidepartementet.

[5] OED (2006): Fakta, Norsk petroleumsverksemd 2006.

[6] Statistisk sentralbyrå, 2008

[7] Bellona, VG, 2007