Rømming: kort forklart

24.11.2016 av Olav Aga

Rømming er, sammen med lakselus, en av de to største truslene mot de ville laksestammene ifølge vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Hvordan rømmer egentlig laksen?

Det finnes en rekke måter oppdrettsfisk kan rømme fra et oppdrettsanlegg. Fiskeutstyr, båter og rovfisk kan skade nøtene og lage hull slik at fisken kan svømme ut. Noen ganger havarer oppdrettsanlegg i storm og uvær. I 2005 rømte 490 000 laks fra ett enkelt anlegg på grunn av havari.[1] Det skjer uhell når fisken fraktes mellom anleggene. Når lakseunger (smolt) settes ut i havet hender det også at nøtene har for store hull, slik at den minste fisken svømmer rett ut av anlegget.

Rømmingstall

Når laks rømmer fra et oppdrettsanlegg er selskapet lovpålagt å rapportere dette til myndighetene. De siste fem årene (2011-15) har det blitt rapportert over en million rømlinger fra norske oppdrettsanlegg.[2] Men ikke all fisk som rømmer rapporteres. Havforskningsinstituttet varsler om at de faktiske rømningstallene i verste fall er fem ganger høyere enn antatt. Det vil bety at det rømmer en million fisk i året.[3] Til sammenligning kommer det hvert år omtrent 500 000 vill laks opp i elvene for å gyte.

Konsekvenser

En del av den rømte fisken vil finne tilbake til en elv for å prøve å gyte. Der konkurrerer den med den ville fisken om mat, ødelegger gytegroper og gyter sammen med vill fisk. Oppdrettsfisk er avlet fram for å vokse fortest mulig i fangenskap. Det gjør at når avlsgenene blandes sammen med genene til den ville fisken, får man en fisk som er dårligere tilpasset livet i elv. Hele to av tre ville laksebestander har innslag av oppdrettsgener.[4] I flere elver er den ville laksestammen utryddet. Dette er irreversibel skade som svekker mangfoldet og levedyktigheten til laksen.

Sporing

Dersom man hadde hatt en enkel måte å finne ut hvem som har ansvaret for den rømte fisken, vil man kunne straffe de som i dag slipper unna med miljøkriminalitet. En god måte å sikre sporing av fisk er å kombinere snutemerking og fettfinneklipping. Snutemerking gjør man ved å sette inn en liten tynn metalltråd gjennom neseboret til fisken. Tråden har en kode slik at fisken kan spores til den enkelte oppdretter. Fettfinnen er en finne fisken har på ryggen bak ryggfinnen. Ved å klippe av denne finnen får man en enkel måte å se at fisken har et snutemerke som kan sendes inn til sporing. Snutemerking kombinert med fettfinneklipping er en utprøvd og klar teknologi og er allerede utbredt i USA[5] og Canada. Man kan også spore fisk ved hjelp av DNA-analyser. Dette brukes allerede i dag.

 

Kildeliste:

[1] Bellona: «Overbelastning årsak til havari», Artikkel, 18. November 2005
[2] Fiskeridirektoratet: «Rømmingsstatistikk», Statistikk, 21. November 2016 
[3] Havforskningsinstituttet: «Hvor mange laks rømmer egentlig?», Notat, 09/2014
[4] Vitenskapelig råd for lakseforvaltning: «Klassifisering av 104 laksebestander etter kvalitetsnormen for villaks», Temarapport nr. 4, 02/2016
[5] Michigan Department of Natural resources: «Coded-Wire Tag program», Artikkel, sist sjekket 24.11.2016