Lille julaften er det slutt på de utslippene fra pipene i Nikel. Foto: Thomas Nilsen, The Barents Observer.
Lille julaften er det slutt på de utslippene fra pipene i Nikel. Foto: Thomas Nilsen, The Barents Observer.

Julegaven fra Nikel

23.12.2020 av Bror Eskil Heiret

Tidligere i år ble det kjent at smelteverket i industribyen Nikel legges
ned. Denne gladsaken har flere sider.

Innerst i Pasvikdalen i gamle Finnmark kan man skimte et fremmed land. Over
kanten av en kopp kokekaffe på tur i det vakre naturlandskapet slipper
morgentåka taket i det sola står opp i øst. Man må nok klype seg i armen for å
tro det man ser. Tåka hviler over en sliten russisk industriby omringet av en
sortsvidd krans av noe som kan minne om restene etter en aggressiv lyngbrann.
Nikel er ikke et vakkert skue.

En industrialisert grenseby
I 1935, da territoriet fortsatt tilhørte Finland, ble etableringen av gruvebyen
startet. Antatte enorme ansamlinger av mineralet nikkel ble bekreftet da
gruvedriften startet knappe 10 km unna norskegrensa.

Anleggene knyttet til utvinningen ble jevnet med jorda under 2. Verdenskrig,
men da Sovjetunionen overtok området i 1944 så de stort potensiale. I 1946 var
produksjonen igangsatt igjen.

Og deretter ble produksjonen trappet opp til dagens fire gruveanlegg i
grensekommunen Petsjenga. I småbyen Zapolyarny blir råmaterialet omgjort til
briketter av nikkel og kobber før det blir fraktet til nabobyen Nikel.

I Nikel befinner det beryktede smelteverket seg. Her blir materialene fra
Zapolyarny smeltet om til katoder med høyere konsentrasjon av nikkel og
kobber. Denne prosessen skjer under ekstremt høye temperaturer og slipper ut
gasser av svoveldioksid og tungmetaller.

Dette er stoffer som er svært giftige for nært sagt alt av planter og dyr.
Utslippene fra smelteverket har svidd bort alt av natur i nærheten og de gjør at
lokalbefolkningen lider av diverse helseplager.

«Stopp dødsskyene fra Sovjet»
Under den kalde krigen sto produksjonen av nikkel på som verst. På slutten av
80-tallet hadde en jevn strøm av arbeidsfolk og deres familier utvidet byen til
22 000 innbyggere. Gammel teknologi og ingen bevissthet rundt helse- og
miljøkonsekvenser var gjenstand for enorm lokal forurensning.

Store, svarte skyer ble ført med vinden fra Nikel i øst og regnet ned over
Finnmark i vest som sur og giftig nedbør. I Nord-Norge fikk de tilnavnet
«dødsskyene». De hadde sett hvordan naturen rundt Nikel var blitt svidd vekk og
fryktet konsekvensene av at dette regnet ned på norsk side.

I kjølvannet av dette meldte over 4000 Sør-Varanginger seg inn i miljøaksjonen
«Stopp dødsskyene fra Sovjet». Engasjementet vokste til å bli en av Norges
største miljøvernorganisasjoner.

Legger ned på lille julaften
I år ble det kjent at kapittelet om smelteverket i Nikel har fått en sluttdato.
Norilsk Nikel, det verdensledende selskapet som driver produksjonen i området,
har fått ny miljøprofil.

Nikkel utgjør nemlig en viktig komponent i produksjonen av EL-bilbatterier.
Selskapet har blant annet derfor fått press på seg til å senke utslippene sine
dramatisk.

Satsningen på å oppgradere til nyere og bedre teknologi har vært enorm. Norilsk
Nikel har brukt mange hundre milliarder rubler på å oppgradere produksjonen i
Nikel, Zapolyarny og Monchegorsk. I denne prosessen har selskapet kommet
fram til at investeringen i Nikel er for høy i forhold til avkastningen.

Produksjonen i Nikel skal derfor stenges og flyttes til Monchegorsk. Overgangen
er antatt å kutte utslippene av Svoveldioksid med opptil 60%. Sluttdato: Lille
julaften.

Seier for miljøbevegelsen
I 1989 reiste en gjeng NU-ere til Kolahalvøya for å aksjonere mot blant annet
dødsskyene fra Sovjet. Thomas Nilsen var en av to aksjonister som brøt seg inn i
smelteverket i Nikel og lenket seg til en av smelteovnene.

Her fra bannerkampanjen i Nikel i 1989. Foto: Anette Prøis Fearnley

Russlands rikeste mann og eier av selskapet Norilsk Nikel, Vladimir Potanin,
innrømmer at miljøbevegelsen har påvirket i retning nedleggelse av
smelteverket.

Stengingen av smelteverket i Nikel omtales som Europas største reduksjon av
svoveldioksid på mange, mange tiår. Utslippskuttene vil for første gang siden 40-
tallet igjen gjøre de lokale naturområdene levelige for planter og dyr.

Ikke minst slipper befolkningen i gamle Finnmark å bekymre seg over
dødsskyene.

Baksiden av nikkelmedaljen
Nedleggelsen av smelteverket betyr også nedleggelsen av hjørnesteinsbedriften i
Nikel. Hva skal befolkningen i Nikel leve av nå? Kolahalvøyas mange fraflyttede
byer står igjen som tomme skjeletter og minner forbipasserende på
industrieventyr som har tatt slutt.

Lokale myndigheter skal visstnok satse på turisme for å unngå at byen trer inn i
rekka av russiske spøkelsesbyer. Mange lokale er skeptiske. Arbeidere har
allerede blitt flyttet fra Nikel for å jobbe for selskapet i andre deler av Russland.

Mange av dem flytter sørover på halvøya til det enorme anlegget i Monchegorsk.
Selv om produksjonen i Nikel legges ned, skal ikke den den totale utvinningen av
Nikkel reduseres. Etterspørselen etter råmaterialet er enorm, blant annet fra
Teslas Elon Musk. Utslippene av svoveldioksid kuttes dramatisk, mens
virksomheten i Monchegorsk vil trappes opp.

Skrevet av Bror Eskil Heiret