Pipeklatring og tønnegraving

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

I løpet av valgkampen foran stortingsvalget i 1985 gjennomførte Natur og Ungdom to aksjoner på Hydro Rafnes og Unger fabrikker. Spesielt Unger-aksjonen fikk voldsom oppmerksomhet, og politikere og opinion fikk servert giftavfallet «på direkten». Aksjonene var lagt opp profesjonelt, og Natur og Ungdom fikk sitt definitive gjennombrudd i massemediene. Pipeklatrerne og tønnegraverne ble de nye miljøheltene.

Natt til mandag 19. august 1985 gikk Natur og Ungdom til aksjon mot Hydro Rafnes i Bamble i Telemark. Tre aktivister fra NU klatret opp i et destillasjonstårn på Hydro Rafnes og hang ut et kjempestort banner. I over fem år hadde Statens Forurensningstilsyn vært klar over at Hydro slapp ut over dobbelt  så mye av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC (etylendiklorid) som de hadde lov til. Stoffet sivet ned til grunnvannet og ut i den allerede sterkt forurensede Frierfjorden.

Aksjonens fremste mål var å sette søkelyset på at SFT ikke hadde gjort mer overfor Norsk Hydro for å  stanse utslippet til tross for at etaten visste om lovbruddet. «Dette dreier seg ikke om hvor giftig EDC er, men hva man skal gjøre med problemet SFT. Etter vår oppfatning ser SFT ut til å ha større interessefelleskap med Norsk Hydro enn med natur og miljø. SFT fungerer i dag som et arkiv, ikke som en effektiv og pågående kontrollinstitusjon,» uttalte aksjonistene til pressen. Både Norsk Hydro og SFT forsøkte å bagatellisere utslippene, og SFT skrev i en pressemelding at «det i dette tilfellet er skapt en betydelig dramatikk omkring en sak som ikke fortjener allmenn oppmerksomhet.»

Selv om aksjonen på Hydro var profesjonelt gjennomført hadde den blitt planlagt på rekordtid. Natur og Ungdom fikk tips om saken gjennom en artikkel i Klassekampen fredag 16. august, og i løpet av helga ble aksjonen planlagt. Natt til mandag klippet tre aktivister hull i gjerdet og tok seg inn på området. Arne Åsbjørn Drangeid fra Jæren klatret 45 meter opp i et destillasjonstårn. De hadde med hengekøyer, gassmasker og mat. I 29 timer hang aksjonistene i anlegget, til stor frustrasjon for Hydros sikkerhetsvakter. Etter over ett døgn i anlegget måtte aksjonistene avslutte. De var kalde og måtte på do, men svært fornøyd med oppmerksomheten saken hadde fått.

Både organisasjonen Natur og Ungdom og de tre aktivistene som hadde vært inne på området under aksjonen, ble politianmeldt av Norsk Hydro. Samtidig ble Norsk Hydro anmeldt av NU for brudd på utslippstillatelsen. Saken mot Norsk Hydro ble henlagt, mens de tre NU-aktivistene ble idømt bøter på til sammen 4 500 kroner.

Aksjonen satte søkelyset på SFTs manglende handlingsevne over industrien og ulovlige utslipp, og ble opptakten til en voldsom opprydning på Hydro Rafnes. Det var Natur og Ungdom som satte dagsorden. «Pipeklatrerne seiret med sitt mediashow», var overskriften Porsgrunn Dagblad 20. august. Videre skrev avisa «i gårsdagens mediashow var både Norsk Hydro og Statens Forurensningstilsyn sjanseløse.»

Etter aksjonen mot Norsk Hydro sto Unger fabrikker for tur. Sammen med Østfold Naturvern (Naturvernforbundet i Østfold), gikk Natur og Ungdom til aksjon på Unger fabrikker i Fredrikstad den 2. september 1985. Foran et samlet pressekorps gravde Frederic Hauge og Arne Asbjørn Drangeid opp gifttønner som bedriften ulovlig hadde gravd ned på tomta.

Det var etter tips fra en som hadde arbeidet i mange år på Unger fabrikker at Natur og Ungdom og Østfold Naturvern fikk kjennskap til saken. Ifølge kilden skulle mellom 500 og 1000 tønner være gravd ned siden 1981. Tønnene inneholdt det giftige og etsende stoffet filtersyre. Unger Fabrikker ble anmeldt til politiet for brudd på forurensningsloven av de to organisasjonene.

Aksjonen fikk enorm oppmerksomhet. I mange år hadde Natur og Ungdom forsøkt å reise en opinion mot forurensning gjennom Titania-saken. Men i Jøssingfjorden lå slammet under vann. På Unger kunne miljøvernerne grave opp og vise fram giften. Avsløringa ble første oppslag både i NRK, hovedstadsavisene og lokalavisene. Politikerne fikk uforberedt servert miljøproblemene på fat. Tønnene ble gravd opp bare noen dager før stortingsvalget, og kom til å sette mye av dagsorden i innspurten. Valgkampen 1985 hadde så langt vært omtrent blottet for miljøspørsmål, og svært få partier var opptatt av saken. Alle partilederne var invitert til Unger for å se oppgravinga, men bare to representanter møtte opp. Det var SVs leder Theo Koritzinsky og Venstres leder Odd Einar Dørum, for anledningen ikledt i hvit dress. Ved neste stortingsvalg i 1989 var de tikke et eneste parti som ikke var «for» miljøvern.

Avsløringa på Unger viste nok en gang SFTs manglende evne til å rydde opp i ulovlig industriforurensning. Ledelsen for bedriften forsøkte hele tiden å bagatellisere saken, og SFT trakk etter hvert anmeldelsene mot bedriften tilbake. I etterkant av avsløringa utviklet det seg en debatt mellom SFT og bedriften på den ene siden, og Natur og Ungdom og det nystiftede Bellona på den andre siden, om hvor farlig og skadelig innholdet i tønnene var. Miljøorganisasjonene hadde støtte fra blant andre Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA). Uansett kunne verken bedriften eller SFT komme unna det faktum at tønnene var gravd ned ulovlig.

Etter aksjonene kom direktøren i SFT Christian Hambro med følgende beskyldning i Aftenposten den 9. september: «Natur og Ungdom kjenner til at SFT har liten bemanning i forhold til oppgavene. Organisasjonen påtar seg derfor et ansvar hver gang den ber SFT om detaljerte opplysninger eller rykker ut i media på en måte som innbyr til svar.»

Det var ikke bare Titania A/S, Unger fabrikker og Hydro Rafnes som kom i Natur og Ungdoms søkelys. Rundt om i Norge fantes det en rekke bedrifter som enten forurenset ulovlig eler som hadde utslippstillatelser som ikke var strenge nok. Spesielt mye arbeid ble rettet inn mot bedrifter som forurenset sjøen, som Kronos Titan i Østfold, Elkem Mangan i Sauda og ilmenittsmelteverket i Tyssedal.

Den store oppmerksomheten omkring industriforurensning førte til at regjeringa lagde en egen stortingsmelding om saken. Natur og Ungdom mente meldinga var mangelfull og utilstrekkelig, blant annet fordi den ikke tok opp vannforurensning, og lagde derfor en motmelding. Giftavsløringene bidro også til at SFT fikk flere stillinger. Dette skjedde kort tid etter Unger-avsløringa. Aksjonen alene var ikke eneste årsak til det, men NUs innsats var definitivt med på å sette søkelyset på SFTs mangel på ressurser.

I forbindelse med arbeidet rettet mot ilmenittsmelteverket i Tyssedal fikk NU sine første skikkelige kontakter med fagbevegelsen. I 1986 var Frederic Hauge invitert for å være hovedtaler i Tyssedal og appellant i Odda på 1. mai.

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. «Tenke globalt, handle lokalt?» i Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!