Dette er kvotemeldingen

Siden kvotesystemet ble innført på 80-tallet har man måttet eie en kvote for å drive kommersielt fiske. En kvote er en tillatelse på hvor mye du kan fiske, og hver kvote trekkes fra en pott kalt totalkvoten. Totalkvoten tilsier hvor mye det skal fiskes i hele Norge i løpet av ett år. Denne potten skal fordeles mellom kystflåten som består av mindre båter som fisker langs kysten, og havflåten som består av større båter som fisker langt ut på havet. De to flåtene deles inn i ulike grupper, der de tre viktigste er “ordinære redskaper”, “tråleredskaper” og “åpen gruppe”. I “åpen gruppe” trenger man ikke kvote for å fiske, men det er et “første mann til mølla” prinsipp, hvor alle som har båt under 11 meter og er registrert i fiskermanntallet kan fiske til potten er tom. Båtene innad i grupperingen “ordinære redskap” er også delt inn i undergrupperinger basert på hvor lang båten er. Det er denne fordelingen mellom ordinære redskaper, trålere og åpen gruppe som blir kalt kvotemeldingen.

Til tross for at tittelen “Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling”, ikke nødvendigvis er helt korrekt, er det flere lyspunkter i den nye kvotemeldingen. Blant annet vil åpen gruppe (der man kan fiske uten kvote) nå trekkes direkte fra totalkvoten, og ikke fra kystflåtens andel slik som før. Gjeninnføringen av trålstigen, som betyr at trålerne må gi litt av sin kvote til sjarkene i år med lav totalkvote, er også et steg i riktig retning. Likevel er det mye som skal til før meldingen kan leve opp til navnet.

Videreføringen av Co2-kompensansjonsordningen er et av de største problemene med årets kvotemelding. De største båtene med høyest CO2-utslipp skal betale utslippsavgift, men blir samtidig gitt kompensasjon for å betale avgiften. Så lenge denne ordningen er på plass, vil det være svært lønnsomt å drive store båter med høyt Co2-utslipp.

Et annet av hovedproblemene ligger i den såkalte struktureringspolitikken, som betyr at kvoter kan flyttes mellom båter av samme lengde. Dette har ført til færre og større båter, noe som hverken er klimavennlig eller positivt for kystsamfunnene. En «større» båt betyr ikke at den blir lengre, men at den blir høyere og bredere, for å ha plass til mer fisk, men holde seg innenfor sin lengde-gruppering. De store båtene slipper ut mer Co2 og leverer ofte fisken fryst til store havnebyer, fremfor lokale fiskemottak. Struktureringen har også ført til skyhøye kvotepriser, som gjør det svært vanskelig for unge fiskere å komme inn i markedet.

Regjeringen har ikke tatt et ordentlig oppgjør med struktureringspolitikken, men heller skapt et nytt problem med den såkalte sammenslåingsordningen. Siden strukturering av kvoter ikke er tillatt for båter under 11m, har det til nå vært lov med “samfiske”. Dette betyr at to fiskere midlertidig kan samle kvotene sine på èn båt. Dette er i utgangspunktet både tryggere og mer klimavennlig enn å bruke to separate båter, men har i praksis kunnet fungere som en struktureringsordning for også de minste båtene. Denne ordningen vil regjeringen avvikle og erstatte med en “sammenslåingsordning”, som innebærer at to kvoter samles på en båt. Selv om kvotene senere kan tilbakeføres til sine opprinnelige fartøy, fryktes det at også denne ordningen i praksis vil fungere som en struktureringsordning for de minste båtene.

De store bunntrålerne er også en betydelig del av problemet med denne kvotemeldingen. Selv om de er mer effektive enn sjarkene, og kan fiske lengre ute til havs, har bunntråling mange negative konsekvenser.. Med sine svære, håv-lignende redskap skraper de opp både fisk og havbunn, og etterlater seg “ørkener” der de har revet opp havbunnen. De har også høyt Co2-utslipp og er eid av store selskaper, ikke lokale fiskere.

Kvotemeldingen er dessverre ikke den omstillingen til en kystnær og klimavennlig fiskerinæring mange hadde håpet på. For å være det måtte den kuttet Co2-kompensasjonen og gjort det mer gunstig å drive kystfiske. Da måtte Regjeringen ha tatt et ordentlig oppgjør med struktureringen, og gitt mer til den minste kystflåten og til åpen gruppe. Dette må til for å styrke lokalsamfunnene, gjøre det mulig for unge å etablere seg som kystfiskere, og for å skape en bærekraftig fiskerinæring for fremtiden.