Aktive vs passive fiskeredskaper

Aktive fiskeredskaper, som trål, not og snurrevad, involverer aktiv jakt og samling av fisk. Disse metodene krever mer energi og har et bredere miljøavtrykk. Et kjent eksempel er bunntråling, der store nett slepes langs havbunnen for å fange fisk som torsk. Dette medfører ofte store skader på marine økosystemer, som korallrev og andre arter som lever på havbunnen.

De store fiskefartøyene som bruker disse redskapene bruker også store mengder drivstoff, så deres effektivitet kommer med høyere CO2-utslipp. De er også mindre selektive, noe som resulterer i høyere bifangst av uønskede arter og ung fisk, som kan føre til overfiske og ubalanse i marine økosystemer. En annen ulempe er at fisken ofte lagres klemt sammen i store mengder om bord, noe som kan redusere kvaliteten og føre til mer matsvinn.

Her er en kort video vi laget om trålfiske:

Passive fiskeredskaper, som garn, line og juksa, krever at fisken selv oppsøker redskapet for å bli fanget. Denne metoden er mindre forstyrrende for økosystemene, ettersom redskapene er mer selektive, og fanger gjerne større fisk som allerede har hatt tid til å formere seg.

Siden passive metoder vanligvis involverer mindre fartøy og kortere fisketurer, er drivstofforbruket mye lavere sammenlignet med aktive redskaper. Dette bidrar til betydelig lavere CO2-utslipp per tonn fanget fisk. Disse metodene støtter også levende kystsamfunn, da de åpner opp for at flere folk med mindre båter kan fiske, og bidra til lokal verdiskapning. En forutsetting for dette er selvsagt at det er kvoter tilgjengelig for de mindre båtene.

Som forbrukere kan vi bidra ved å velge fisk fanget med passive redskaper. Natur og Ungdoms Fiskeguide tilbyr en enkel måte å finne og velge bærekraftige fiskeprodukter.

Sjekk den ut: her!