Begynnelsen på Russlandsprosjektet

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

Den dystre miljøsituasjonen på Kolahalvøya i Russland fikk stor oppmerksomhet i Norge på 1990-tallet. Rett ved norskegrensen ble det avdekket uforsvarlig lagring av atomavfall og enorme utslipp av blant annet svoveldioksid som gir sur nedbør. På Kolahalvøya fantes det ingen miljøorganisasjoner i norsk forstand, og det lille som fantes av miljøverninteresse var samlet i lokale speider-liknende organisasjoner, der voksne styrte det meste av aktiviteten. Natur og Ungdom forsto raskt at det var lite organisasjonen kunne gjøre alene. NUs innsats ble rettet mot med miljøverninteresserte russere, med håp om å bygge opp en selvstendig og uavhengig miljøbevegelse.

I 1989 deltok 70 NUere på en freds- og miljøfestival i Murmansk, som de første vestlige miljøvernere på Kolahalvøya. Det hele startet året før, da NUeren Thomas Nilsen og EYFA-aktivist Dag Arne Høystad traff noen svenske fredsaktivister som ville lage en fredsfestival i Murmansk. Nilsen og Høystad fikk gjennomslag for å få miljøvern med på festivalen. Natur og Ungdom brukte Kola-turen til å markere seg kraftig mot de miljøødeleggelsene sovjetstaten var ansvarlig for. I Nikel aksjonerte NUerne mot svovelutslippene fra Nikkel-verket, og i Murmansk protesterte de mot de elendige sikkerhertsforholdene i atomisbryterflåten som hadde base ved Murmansk havn.

Året etter var Natur og Ungdom med på å arrangere et seminar i Murmansk, men arbeidet gikk trått, og miljøvernarbeid på Kolahalvøya var ikke så enkelt som NUerne først hadde trodd. «Vi håpet at vi gjennom miljø- og fredsfestival kunne få kontakt med russiske miljøorganisasjoner. Vi visste jo ikke da at de ikke fantes. Dessuten forsto vi raskt at våre arbeidsmetoder ikke kunne overføres direkte til Sovjetunionen. Der var det ikke noen tradisjon for at ungdom dannet uavhengige grupper,» forteller Thomas Nilsen i ettertid.

Etter et par år med liten aktivitet, bestemte NU i 1993 at man på nytt skulle satse på Kolahalvøya. En ny busstur ble arrangert, og de 40 deltakerne fikk se de alvorlige miljøproblemene og møte miljøverninteresserte russiske ungdommer. NU hadde fått en fast samarbeidspartner i Murmansk, Gaia-senteret, som var blitt opprettet etter møtet med nordmennene under festivalen i 1989. Høsten 1993 ble det gjennomført to foredragsturneer på Kolahalvøya for å spre informasjon om miljøvern og om hvordan Natur og Ungdom arbeidet. Målet var å starte opp flere miljøorganisasjoner. Det ble også lagt stor vekt på å dra med NU-lagene i Norge, særlig i Finnmark.

Store ressurser ble brukt til å reise rundt på Kola, og NU fikk stadig større kontaktnett. Samarbeidet med Gaia-senteret var avgjørende for å holde dette ved like og for å koordinere innsatsen. Etter hvert fikk NU mer erfaring og økonomisk støtte, og aktiviteten økte. NU bestemte seg for å konsentrere arbeidet om noen få russiske miljøgrupper, og en rekke medlemmer dro på seminarer og turer i Russland. Lokallagene i Tromsø, Bodø, Oslo og Askim fikk nær kontakt med russiske miljøgrupper, og var blant annet med på et gjenplantingsprosjekt i svovelørkenen utenfor byen Montsjegorsk. Det ble også laget en lokallagshåndbok og gjennomført selvtillitskurs for russiske miljøvernere, og organisasjonsbygging preget det meste av arbeidet. Fra 1993 begynte Natur og Ungdom å samarbeide med Bellona, selv om arbeidsstilen har vært forskjellig. Mens Bellona har brukt mye ressurser på å kartlegge miljøproblemene, har NU forsøkt å støtte de lokale kreftene som ønsker å gjøre noe med dem.

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. «Tenke globalt, handle lokalt?» i Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!