Brundtland vs. NU

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

Våren 1987 ble «Vår Felles Framtid», den såkalte Brundtland-rapporten, lagt fram. Det var FNs kommisjon for jordas miljø og utvikling, med Norges statsminister Gro Harlem Brundtland som leder, som hadde laget rapporten. Kommisjonens leder slo fast det miljøbevegelsen lenge hadde hevdet, nemlig at det var nødvendig med store, gjennomgripende politiske endringer for å løse de stadig mer alvorlige miljøproblemer.

Rapporten fikk stor betydning i den norske miljødebatten, og gjorde at Gro Harlem Brundtland fikk stor respekt, både i Norge og internasjonalt. Men det var langt mellom virkeligheten beskrevet av Gro Harlem Brundtland i «Vår Felles Framtid», og medisinen foreskrevet av den samme Brundtland for Norge. Da rapporten ble lansert i London holdt NUs leder Marianne Gjørv en tale der hun kritiserte Brundtland sterkt for gapet mellom ord og handling.

I forbindelse med Brandtland-rapporten skulle hvert enkelt land lage en plan for hvordan den skulle følges opp nasjonalt, og det var knyttet store forventninger til den norske oppfølgingsmeldinga. Våren 1989 hadde miljøbevegelsen fått tak i et utkast til meldinga, og det var skuffende lesning. I utkastet het det blant annet at «regjeringens foreløpige arbeidsmål er en utflatting av energiforbruket omkring århundreskiftet,» og videre om klimagasser. «Det foreløpige arbeidsmålet er å stabilisere utslippet av karbondioksid på det samme nivå i år 2000 som i dag og eventuelt ytterligere reduksjon av utslippene siden.» Dette var langt unna Kommisjonens mål om halvert energiforbruk og reduserte CO2-utslipp i i-landene.

I starten av mars reiste Natur og Ungdoms nestleder Kristin Asdal og sentralstyremedlem Ellen Hofvang til Haag, hvor det skulle være en internasjonal konferanse om ozonlaget. Målet for NUere var å skape internasjonal blest om den manglende norske oppfølginga av Brundtland-rapporten. NUere hadde med seg utkastet til oppfølgingsmelding, og gikk ut med innholdet til den danske avisa Information og den nederlandske avisa Volkskrant. Begge avisene lagde store oppslag om saken. Information skrev 10. mars 1989: «Norge vil ikke leve op til Brundtland-rapporten.(…) Miljøorganisation offentliggør ‘pinligt utkast’ fra regeringen.» Dagsrevyen i Norge fulgte opp saken og presenterte utkastet. Kort tid etter innkalte Naturvernforbundet, FIVH, Venstre og SV til pressekonferanse på Stortinget. Natur og Ungdom var ikke invitert, men møtte likevel opp og ble sittende i panelet sammen med de andre. «Miljøskandale», «Tommelen ned for Miljø-Gro» og «Aspirin til kreftsjuke» var noen av overskriftene i avisene dagen etter.

Natur og Ungdom hadde bestemt seg for å mobilisere internasjonalt mot Brundtland og den dårlige norske miljøpolitikken. Ti dager etter at utkastet ble lekket, mottok statsministeren et brev som krevde at norsk miljøpolitikk forbedres. Brevet var underskrevet av 11 utenlandske miljøorganisasjoner og -nettverk. I løpet av mars tikket det inn fakser fra organisasjoner over hele verden til statsministerens kontor. Alle organisasjonene skrev at de var skuffet over norsk miljøpolitikk, og understreket hvor viktig det var at Norge med Brundtland som statsminister fulgte opp verdenskommisjonens anbefalinger. «Alle ser til Norge.» skrev de.

Også norske organisasjoner var med på å legge press på statsministeren. NU tok initiativ til et ungdomspolitisk opprop med krav om at miljø ble gitt første prioritet, og krav om konkrete tiltak for blant annet å stabilisere energiforbruket og hindre videre trafikkvekst. Bak oppropet sto blant annet Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner (LNU) og de politiske ungdomspartiene, med unntak av FpU.

Etter mange forsinkelser, lanserte Gro Harlem Brundtland 28. april 1989 den lenge omdiskuterte stortingsmeldinga om oppfølging av Vår Felles Framtid, St.meld. nr. 46 (1988-89). Meldinga var enda svakere enn utkastet som Natur og Ungdom hadde lekket og kritisert. CO2-målsettinga var redusert til at utslippene skulle stabiliseres innen år 2000. Det betydde at det ikke ble lagt begrensninger på CO2-utslippene de første ti årene.

På pressekonferansen stilte NUs nestleder Kristin Asdal et spørsmål som fikk Gro Harlem Brundtland til å eksplodere. «Jeg vil advare Natur og Ungdom mot å fortsette å spre usannheter om norsk miljøpolitikk i utlandet. Jeg bruker svært mye tid på pressekonferanser verden over til å avsanne påstandene,» sa Brundtland. Utfallet fikk Dagbladet til å kommentere på lederplass: «Gro beskyldte Natur og Ungdom for å spre usannheter om norsk miljøpolitikk i utlandet. I så fall burde hun kanskje være glad til over at de ikke sprer sannheter.»

Natur og Ungdom forlangte å få bevis for at organisasjonen hadde fart med løgn, og kritiserte Brundtland for å ikke følge opp sin egen rapport. Dagen etter pressekonferansen lanserte Natur og Ungdom et opprop fra representanter fra 31 europeiske miljøorganisasjoner som hadde overskriften «Brundtland skuffer oss!»

Natur og Ungdom tok det som en ære å bli skjelt ut av landets statsminister. Gro Harlem Brundtland hadde ikke skjelt ut noen offentlig siden debattene med Kåre Willoch på starten av 1980-tallet. Det var tydelig at NU hadde truffet et ømt punkt.

Brundtlands beskyldninger førte til en lengre brevveksling mellom NU og statsministerens kontor om den påståtte løgnen. Det første ankepunktet fra statsministerens kontor var at Natur og Ungdom hadde fått med seg utenlandske miljøorganisasjoner på å kritisere utkastet til stortingsmeldinga. De mente at NU ved å offentliggjøre et utkast bidro til en feil framstilling av norsk miljøpolitikk. NU svarte ironisk med å skrive at «statsministeren (burde) være fornøyd med at vi presenterte utkastet, ettersom den endelig stortingsmeldinga viste seg å være svakere på viktige punkter.»

Det andre stridspunktet var knyttet til hva Brundtland hadde sagt på en klimakonferanse i Toronto i 1988, og hvordan NU hadde referert til uttalelsen. På konferansen leste Brundtland opp slutterklæringa, som anbefalte at i-landene reduserte utslippene av CO2 med 20 prosent innen år 2005. NU hadde ved en rekke anledninger referert til denne uttalelsen og sagt at «statsministeren har understreket behovet for reduksjon av utslippene av CO2» Statsministerens kontor hevdet derimot at NU hadde sagt at Brundtland hadde forpliktet Norge til å redusere utslippene, og at NU på den måten hadde skapt et feilaktig inntrykk av norsk miljøpolitikk.

I realiteten var det andre forhold som gjorde at Gro skjelte ut Natur og Ungdom. Det handlet om troverdighet til norsk miljøpolitikk og til Gro Harlem Brundtland i utlandet og i Norge, og det handlet om hvordan Brundtland-rapporten skulle tolkes og følges opp.

Natur og Ungdom viste til at Brundtland-rapporten sier at i-landene må halvere energibruken innen år 2020. Norge ville imidlertid ikke legge begrensninger på energibruken. NU kritiserte også at de norske CO2-utslippene pr. person var nesten tre ganger høyere enn verdensgjennomsnittet. Dette til tross for at over halvparten av Norges energiforbruk ble dekket av vannkraft, en energikilde som ikke gir utslipp av CO2.

Statsministeren og regjeringa argumenterte på sin side med at Norge sto for en svært liten del av de samlede globale utslippene, og at ensidig norske tiltak ikke ville ha noen verdi. Regjeringa mente at siden Norge hadde så mye vannkraft, var det vanskeligere for Norge å redusere CO2-utslippene enn for eksempel for Tyskland, som kunne legge ned noen kullkraftverk.

Det var Kristin Asdal og Ellen Hofsvang som var drivkreftene i NU i kampanjen mot statsministeren. Men et stykke ut i striden måtte de prioritere å lese til nært forestående eksamener på Universitetet. Flere semestres studielån var allerede brukt opp på NU-arbeid, og Lånekassa var ikke fornøyd med studieprogresjonen.

Dette gjorde at NU ikke fikk fulgt opp statsministerens uttalelser så godt som man kunne ha gjort. I Arbeiderbladet 12. mai sto de at «Natur og Ungdom beklager feil. Slik måtte NU torsdag krype til korset.» Bakgrunnen var en uheldig uttalelse fra daglig leder Kjetil Bragli Alstadheim som ikke kjente til spissfindighetene i saken. NU forsøkte gjentatte ganger å komme med en oppklaring i avisa, uten hell.

Da meldinga kom opp til behandling i Stortinget juni samme år. ble det gjort flere endringer til fordel for miljøet. Det viktigste var at det ble flertall for en litt bedre klimamålsetting. Stortinget gikk til slutt inn for at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Dette var vesentlig strengere enn regjeringas forslag, som ikke satte noen begrensninger på utslippsveksten fram til år 2000.

Det var en stor kamp blant partiene om å være mest miljøvennlig. Senterpartiet, Venstre, KrF og SV krevde tildels sterke reduksjoner i CO2-utslippene, men ingen av partiene hadde konkrete planer for hvordan de ville gjennomføre reduksjonene. Den CO2-målsettinga som ble vedtatt var likevel fullt mulig å gjennomføre.

Siden CO2-målsettinga kom har den imidlertid blitt stadig mer utvannet, og den lovede handlingsplanen for hvordan målet skulle nås ble både svært forsinket og nesten uten tiltak. Stortinget har i tillegg gjort mange vedtak som øker CO2-utslippene, og som dermed gjør det vanskeligere å nå målet

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. «Tenke globalt, handle lokalt?» i Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!