Fiskeri

Den enkleste måten å skille mellom et fiskeri som er bærekraftig, og et som ikke er det, er ved å se på hvilket utstyr som brukes. Her skiller vi mellom aktive og passive redskaper.

Aktive redskaper krever mye energi og har et bredere miljøavtrykk. Det vanligste eksempelet på dette er bunntråling, hvor et stort nett slepes langs havbunnen for å fange fisk som torsk. Dette fører til store skader på økosystemene langs havbunnen, i tillegg til økt bifangst som også skaper ubalanse i fiskebestanden.

Passive redskaper, som line og garn, krever at fisken selv oppsøker redskapet. Disse redskapene er mindre forstyrrende for økosystemene, og brukes gjerne av mindre båter. Derfor har de mindre miljøavtrykk, og har et mye lavere CO2-utslipp per tonn fanget fisk. Disse metodene bidrar også til å skape levende kystsamfunn, siden flere folk kan fiske på mindre båter.

Siden kvotesystemet ble innført på 80-tallet har man måttet eie en kvote for å drive kommersielt fiske. En kvote er en tillatelse på hvor mye du kan fiske, og hver kvote trekkes fra en pott kalt totalkvoten. Totalkvoten tilsier hvor mye det skal fiskes i hele Norge i løpet av ett år. Denne potten skal fordeles mellom kystflåten som består av mindre båter som fisker langs kysten, og havflåten som består av større båter som fisker langt ut på havet. De to flåtene deles inn i ulike grupper, der de tre viktigste er “ordinære redskaper”, “tråleredskaper” og “åpen gruppe”. I “åpen gruppe” trenger man ikke kvote for å fiske, men det er et “førstemann til mølla” prinsipp, hvor alle som har båt under 11 meter og er registrert i fiskermanntallet kan fiske til potten er tom. Båtene innad i grupperingen “ordinære redskap” er også delt inn i undergrupperinger basert på hvor lang båten er.