Molotov-cocktails, kaldt vann og vifteanlegg mot aksjonistene i Kragerø

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

Kampen om Kragerøbanen var noe av det som skaffet Natur og Ungdom størst oppmerksomhet på slutten av 1980-tallet. Jernbanen til Kragerø ble lagt ned ved årsskiftet 1988-89, og det ble planlagt en ny innfartsvei i jernbanetraseen. Natur og Ungdom så på dette som norsk samferdselspolitikk i et nøtteskall: Togtilbudet ble redusert, mens det gjennom storstilt veiutbygging ble lagt til rette for økt bilbruk. Bruken av personbil hadde økt med omlag 35 prosent i perioden 1980-88, mens folk reiste mindre med jernbane. Ved stortingsvalget i 1989 var miljøvern en av hovedsakene, og politikerne snakket varmt om jernbanen som miljøvennlig transportmiddel. I praksis var politikken en helt annen. Nedleggingen av Kragerøbanen og andre sidebaner sto i skarp kontrast til det som ble sagt i valgkampen.

Allerde på 1970-tallet hadde Natur og Ungdoms lokallag i Kragerø arbeidet mot nedleggelse av jernbanen. Etter at lokallaget startet opp igjen i 1988, ble kampen for Kragerøbanen en hovedsak. Laget hadde stor støtte i lokalsamfunnet, og fant alliansepartnere blant jernbaneansatte og andre enkeltpersoner i området. Gjennom brev til kommunepolitikerne, lobbybesøk på Stortinget, aksjoner, folkemøte på kinoen, stands og diskusjon med folk omkring i Kragerø, gjorde lokallaget sitt for å beholde togtilbudet. NSB var imidlertid lite interesser i å opprettholde togtilbudet. De mente sidebanen var både ulønnsom og avlegs. Statens Vegvesen ville bygge ny innfartsvei til Kragerø i den gamle jernbanetraseen, og fikk til slutt Stortinget med på å legge ned Kragerøbanen.

Per Erik Schulze, som da var leder av Kragerø Natur og Ungdom, sier at holdninga i lokallaget var klar: De kunne ikke finne seg i at toget ble erstattet med vei. De skulle stoppe opprivinga av skinnegangen, spørsmålet var bare når. I Oslo hadde Natur og Ungdom fått stor oppmerksomhet da de blokkerte E18 inn til byen. Dette ga Kragerø NU ideen om å gjennomføre en sivil ulydighets-aksjon. «Vi tenkte at dersom hundre ungdommer setter seg ned og sier ‘Nei, dette godtar vi ikke’, da ville det revolusjonere Norge. Vi trodde virkelig at aksjonen skulle stoppe opprivinga. Det var ikke snakk om noen symbolsk aksjon,» sier Schulze.

Aksjonsviljen i Natur og Ungdom var stor, og folk fra hele landet skrev seg på mobiliseringslistene. Lokallaget samarbeidet mye med hovedkontoret i Oslo i det videre arbeidet.

Grytidlig om morgenen, mandag 30. oktober 1989, var 70-80 ungdommer på plass i tunnelåpninga der veien skulle bygges, og anleggsarbeidet ble blokkert. «Dette er norsk samferdselspolitikk på det verste. Jernbanen raseres og kollektivtilbudet blir byttet ut med en vei,» sa daglig leder i Natur og Ungdom, Gunnar Album, til Dagbladet. Aldri før hadde det vært en tilsvarende sivil ulydighets-aksjon mot veibygging i Norge, og aksjonen ble en av de store miljøsakene i Norge i 1989. «Kragerø virvlet inn i stor miljøaksjon mot vei på jernbanetraseen,» skrev lokalavisa Vestmar.

NUerne fikk stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Noen støttet kampen mot veiutbygginga, og kom med boller til miljøvernerne. Andre var langt mindre positive, og ga tydelig beskjed om det. Blant disse var ordføreren i Kragerø. Da aksjonene fortsatte neste dag, ble aksjonistene anmeldt til Statens Vegvesen. Utpå dagen kom politimesteren med sitt mannskap, og ga beskjed om at demonstrantene oppholdt seg ulovlig på området og måtte flytte seg. Aksjonistene var imidlertid bestemt på å bli sittende.

Politikammer i Kragerø hadde ikke ressurser til å takle den store demonstrasjonen. Politiet var lenge på aksjonsområdet, og utpå kvelden den andre dagen ble fem personer arrestert. Politimesteren i Kragerø, Gisle Johnson, hadde plukket ut sine «ofre» med omhu. De fem arresterte var ifølge Johnson blant «de mest aktive». De var alle gutter, fire av dem hadde langt hår, og ingen var fra Kragerø. De arresterte passet godt inn i det bilde motstanderne hadde av miljøaksjonistene. Bøtene de arresterte fikk var heller ikke i småguttklassen: 10 000 kroner hver.

I pressen karakteriserte politimester Johnson miljøaktivistene som pøbler, ramp, asosial ungdom og yrkesdemonstranter. Hovedinntrykket som ble skapt i lokalsamfunnet var at det var tilreisende demonstranter. Både politimesteren og pressen var med på å bygge opp under dette. De 30-50 lokale ungdommene som var direkte med på aksjonene eller var med i støtteapparatet fikk lite oppmerksomhet, og det kom heller ikke fram at det faktisk var mange i Kragerø som støttet Natur og Ungdoms kamp for jernbane.

Om kvelden den andre dagen samlet det seg mange lokale ungdommer ved aksjonsstedet, og de la ikke skjul på at de mislikte oppmerksomheten NU hadde fått. Allerede den første dagen kunne man merke motvilje hos enkelte, men hets-stemninga ble langt sterkere og mer tydelig dagen etter. Det hele gikk så langt at det ble kastet Molotov-cocktails – flasker fylt med bensin – mot aksjonsstedet. Aksjonistene beskriver det hele som en veldig utrivelig «ta-dem-stemning», og særlig de lokale NUerne merket presset fra familie og klassekamerater. Ingen ble imidlertid skadet under konfrontasjonene.

På allmøtet blant aksjonistene den andre kvelden ble det uenighet om hvordan aksjonen skulle fortsette. De lokale NU-medlemmene mente presset fra «mobben» var for stort, og ville avbryte aksjonen. Noen av de tilreisende og mer erfarne aksjonistene som ikke følte dette presset på samme måte, mente det bare var å stå på. Aksjonen hadde fått stor oppmerksomhet i massemediene og var teknisk vellykka. De mente det var dumt å avbryte en suksess.

Det endte med et kompromiss: Aksjonen skulle fortsette, men den ble flyttet opp på jernbanetraseen til Sannidal, der opprivinga av skinnegangen nå foregikk. Oppmerksomheten ble dreid fra veimotstand til jernbaneforsvar.

Utad var dette et lurt trekk. Aksjonen fikk mer positiv omtale i pressen, og det ble lettere for Natur og Ungdom å få politisk støtte for sine krav, ikke minst i lokalsamfunnet. Hovedskytset ble rettet mot norsk jernbanepolitikk, ikke mot veibygging. Natur og Ungdom kom med et forslag om å knytte Vestfold- og Sørlandsbanen sammen, og mente derfor det var viktig at opprivinga av skinnegangene ble stanset. Representanter fra Natur og Ungdom hadde også et møte med samferdselsminister Lars Gunnar Lie (KrF), uten at dette ga konkrete resultater.

Aksjonistene forble i Sannidal resten av uka, og skinnegangen fikk ligge i fred. Samtidig arbeidet NU for sine krav både lokalt og overfor rikspolitikerne. Forslaget om å stoppe opprivinga av skinnegangen og knytte de to jernbanestrekningene sammen fikk stor lokal støtte. Natur og Ungdom arrangerte fakkeltog i Kragerø sentrum til støtte for jernbanen, og fredag 3. november meldte NSB at de ville stoppe arbeidet med å fjerne skinnegangen for å unngå konfrontasjon med miljøvernerne.

Også uka etter var Natur og Ungdom for sikkerhets skyld på plass i Sannidal, men etter to dager ble aksjonen avsluttet. Arbeidet for å få ny drift av Kragerøbanen fortsatte, men verken møter med Stortingets samferdselskomite, Samferdselsdepartementet eller miljøvernminister Kristin Hille Valla (Sp) førte fram. Skinnegangen fikk ligge urørt, men Natur og Ungdom fikk ingen løfter om at toget på ny skulle rulle over den.

Bare to uker etter at aksjonene startet, ble de fem som hadde blitt arrestert stilt for retten. Ingen av dem hadde vedtatt bøtene. Aktor, politimester Gisle Johnson, ville opprettholde bøtenivået på 10 000 kroner, og fremmet i tillegg et krav om erstatning på 134 000 kroner til Statens Vegvesen for tapt arbeidstid. Aktor var klinkende klar i sin holdning til ulovlige aksjoner: «Her er det ikke noen diskusjon om ozonlag eller selfangst. Her er det lydighetsprinsippet, demokratiske spilleregler og politiets mulighet til å opprettholde ro og orden det handler om,» sa Johnson i rettssalen.

«Vi gjorde det for å hindre en større forbrytelse,» sa Bjørn Kristoffer Bore, en av de tiltalte, i sin forklaring til retten. Forsvarsadvokat Harald Stabell gjorde sitt beste for å få redusert bøtenivået. Dommen ble ganske streng, selv om nivået lå langt under aktors påstand: Ingen ble idømt erstatningskrav, fire av de tiltalte fikk 6 000 kroner hver i bot, og den siste ble frikjent fordi han hadde vært på do da politiet hadde bedt aksjonistene om å flytte seg.

Samtidig med rettssaken var Natur og Ungdom på plass i togtunnelen i Kragerø sentrum. 40-50 personer blokkerte på nytt bygginga av den nye innfartsveien, blant annet for å rette søkelyset på nye nedskjæringer for NSB i statsbudsjettet som nylig var lagt fram.

Denne gangen var arbeiderne mindre tålmodige overfor aksjonistene enn de hadde vært de første aksjonsdagene. Etter noen timer ble det avfyrt en dynamittladning inne i tunnelen. Eksplosjonen satte en kraftig støkk i ungdommene som satt i åpninga. Seinere på dagen fant arbeiderne fram vannslanger og spylte demonstrantene med kaldt vann, samtidig som de satte på et vifteanlegg med kald luft. Dette var midt i november, og blant de som iakttok det hele var politiet i Kragerø. «Arbeiderne gjorde ‘alternativt arbeid’, siden de ble hindret i å fortsette anleggsarbeidet,» forklarte en polititjenestemann til Nationen. Seinere på dagen ble sju av demonstrantene arrestert. Både Natur og Ungdom og lokal presse kritiserte politiet for at de først hadde vært tilskuere til det hele, for å så arrestere miljøvernere da de endelig grep inn.

«Det hele var en feiltagelse. Kragerøbanen burde ikke vært lagt ned,» innrømmet NSB-sjef Kristian Rambjør tre år senere, da en ny jernbanemelding ble lagt fram i september 1992. Dette fikk Kragerø Blad til å oppsummere kampen om Kragerøbanen på lederplass. «Ekspertisen tok feil, og ungdommene var forut for sin tid. Det er sannheten om Kragerøbanens sorti,» skrev avisa.

Kragerø-aksjonen var den første store samferdselssaken der Natur og Ungdom brukte sivil ulydighet. Med den to og en halv uke lange aksjonen satte de både Kragerøbanen og manglende norsk jernbanesatsning på dagsorden, selv om det aldri har blitt ny drift av persontrafikk til Kragerø. Skinnegangen har blitt liggende, og Vegvesenet måtte legge om deler av traseen til innfartsveien. Kampen for Kragerøbanen ga også støtet til en sterkere satsing på samferdselssaker og transportpolitikk i Natur og Ungdom.

Allerede et halvt år seinere ble en ny stor samferdselssak satt på dagsorden ved bruk av sivil ulydighet. Bygging av ny E6 i Skjeberg, sør for Sarpsborg, ville ødelegge mye dyrka jord og legge til rette for enda mer biltrafikk. Prosjektet var en del av Scan Link, som gjennom store veiutbygginger skulle knytte Norden tettere sammen med resten av Europa. Natur og Ungdom mente at pengene heller burde brukes til å bygge ut jernbanenettet.

Aksjonen ble planlagt i løpet av veldig kort tid, etter at Fredriksstad NU hadde kontaktet hovedkontoret like før anleggsstart. NUere fra hele landet ble mobilisert til en sivil ulydighets-aksjon, og tirsdag 27. mars møtte anleggsarbeidere i overkant av 40 fastlenkede aksjonister da de kom på jobb. Aksjonistene ble anmeldt til politiet, og etter kort tid ble de klippet løs og arrestert. Men NUerne var bestemt på å fortsette aksjonen. «Båret bort i går – på plass igjen i dag» var overskriften i Halden Arbeiderblad 28.mars. Både den andre og den tredje dagen ble omlag 30 aksjonister arrestert.

Den siste aksjonsdagen gikk samferdselsministerens personlige sekretær, Svein Konstali (KrF), ut med kraftig kritikk av NU. «Natur og Ungdom er en bremsekloss i miljøkampen,» forkynte han over hele forsiden i Klassekampen. Bakgrunnen var at NU ville redusere veiutbygginga for slik å redusere veitrafikken. Konstali ønsket i stedet sterkere bruk av avgifter på bilbruk. «Jeg er skuffet over at Natur og Ungdom ikke er villig til å bruke markedskreftene. De er for lite opptatt av å bruke miljøavgifter. Dermed er de en bremsekloss i miljøkampen,» sa Konstali.

Første gang Natur og Ungdom brukte ulovlige aksjoner var i Titania-saken, men på de tidligste sivil ulydighets-aksjonene var det bare noen få personer som deltok. Med aksjonene i Kragerø og Østfold ble langt flere mennesker trukket med på NU-aksjoner. Til sammen hadde omlag 200 Natur og Ungdom-aktivister deltatt i Kragerø. Mobilisering til sivil ulydighet mot naturødeleggelser var imidlertid ikke noe nytt i norsk miljøkamp, og aksjonene i Mardøla, Alta og Innerdalen på 1970-tallet hadde betydd mye for å utvikle både et teoretisk og praktisk fundament for slike aksjoner.

Forut for  aksjonen i Kragerø hadde flere NUere satt seg litt inn i filosofien omkring bruk av sivil ulydighet, og Natur og Ungdom plasserte seg i samme tradisjon som tidligere miljøaktivister. NU la vekt på at aksjonene skulle være ikkevoldelige, og de som deltok skulle unngå å skade arbeidere, politi og andre. Et annet prinsipp var at aksjonen ikke skulle være hemmelig, alle som deltok skulle stå åpent fram. De var dessuten personlig ansvarlig for sine handlinger, og NU har aldri betalt bøtene til dem som har blitt arrestert på en NU-aksjon. Det var også viktig at andre metoder skulle være prøvd ut før man tok i bruk sivil ulydighet.

Begrunnelsen for å gå til sivil ulydighet har ofte vært av moralsk karakter. Miljøvernerne har argumentert med at man ikke kan akseptere at menneskelig virksomhet skal ødelegge miljøet og livsgrunnlaget. De økende miljøproblemene har stilt samfunnet og demokratiet overfor store utfordringer, blant annet fordi naturen selv, og folk som kjemper for den, ikke har like sterke maktmidler som de kreftene som ødelegger miljøet. Sivil ulydighet har utviklet seg til å bli et av miljøvernernes viktigste maktmiddel.

NU hadde nær kontakt med folk fra aktivistgruppene Direkte-Ikkevoldelig Motstand og Ikkevoldsgruppa Kardemomme. Dette var grupper med utspring i fredsbevegelsen, og besto av folk med lang erfaring fra ulike former for ikkevoldsaksjoner. De gjennomførte en rekke ikkevoldstreninger med NU-aktivister, og deltok på flere av NUs aksjoner. NU fikk også ny kontakt med gamle miljøaktivister som økofilosofen Sigmund Kvaløy Sætereng og Alta-veteranen Per Flatberg.

Selv om en del NUere hadde vært med på ulike aksjoner og snust på sivil ulydighets-teori, var det en uerfaren gjeng som aksjonerte for Kragerøbanen høsten 1989. For alle som deltok var dagene i Kragerø lærerike. Aksjonsformen ga mersmak, og i løpet av de neste årene gjennomførte Natur og Ungdom en rekke større sivil ulydighets-aksjoner, både på lokalt og nasjonalt plan.

 

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. «Tenke globalt, handle lokalt?» i Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!