Naturkrisen – truslene mot livsgrunnlaget vårt

Naturen er grunnlaget for alt liv på jorden. De ulike artene og økosystemene i naturen gir oss blant annet medisiner, viktige materialer, energi, arbeidsplasser og bedre psykisk helse, men også grunnleggende ting som mat, ren luft og rent vann.

Trær og andre planter renser luften hele tiden, og gjør at vi kan puste inn sunn luft og få i oss nok oksygen. Samtidig lagrer de intakte økosystemene store mengder CO2 som ellers ville sluppet ut i atmosfæren. Økosystemene driver altså sin helt egne naturlige karbonfangst- og lagring, uten at vi trenger å gjøre noen ting. Derfor er det også et klimatiltak å ta vare på økosystemene i naturen. Når vi får færre intakte økosystemer, blir naturens kapasitet til å ta opp CO2 fra luften mindre, og mer av gassene slippes ut. Sagt på en annen måte – den naturlige karbonlagringen i økosystemene fører til at inngrep i naturen gir direkte utslipp, og er med på å forverre drivhuseffekten. Naturen sørger altså for at vi kan puste ren luft, og tar noe av støyten for de menneskeskapte klimagassutslippene.

Økosystemene i naturen er også vårt viktigste forsvarsverk mot ekstremvær, og jo mer robuste økosystemene er, jo bedre klarer de å tilpasse seg. Naturens evne til å tilpasse seg endringer og hente seg igjen etter forstyrrelser er viktig for at vi mennesker også kan hente oss inn etter ekstremvær. Noen arter har helt spesielle egenskaper som beskytter oss mot store endringer i temperatur eller nedbørsmengde. Myren er et godt eksempel på dette. Den suger til seg vann som en svamp når det kommer store mengder nedbør, slik at den skaper et naturlig flomvern.

Artene gjør også uendelig av oppgaver, som å pollinere blomster, spre frø, bryte ned organisk materiale, produsere biomasse, fungere som mat for andre arter og spise andre arter, slik at de regulerer hverandres bestander. Disse egenskapene er avgjørende for at vi mennesker skal kunne fortsette å leve som vi gjør, og livnære oss av naturen.

Naturens egenverdi bør være et sterkt nok argument til å verne om den. Når man sier at naturen har en egenverdi, tillegger man alle arter en rett til å leve og utfylle sitt potensiale, kun i kraft av artens eksistens. Da skal arten ha en rett til å eksistere, også når den ikke er til nytte for oss mennesker.

Selv om naturens egenverdi veier tungt nok i seg selv, er det også mange grunner til at det har en verdi for oss mennesker å verne om naturen. Den økonomiske kostanden av naturtap er veldig sjeldent medregnet i den økonomiske vurderingen av et prosjekt. Derfor kan det virke som at det ikke påvirker oss mennesker når vi bygger ned naturen. Men selv om det kan være vanskelig å finne den økonomiske verdien av å ta vare på naturen, er det sikkert at naturmangfoldet sparer oss for mange kostnader. Økosystemtjenetsene som artene utøver ville kostet samfunnet store summer dersom vi skulle erstattet dem med menneskeskapte alternativer.

I tillegg vil fremtidens medisiner, teknologi og mat være avhengig av et bredt mangfold av arter.

Naturmangfoldet trues i hovedsak av fem faktorer. Den største trusselen er menneskeskapte arealendringer. Arealendringene skjer når vi bygger nye hyttefelt og motorveier, eller når vi driver flatehogst av skogene. Dette truer naturmangfoldet på flere måter. Den mest åpenbare konsekvensen er kanskje at artene som lever i områdene der dette skjer mister sine habitater og har ikke lenger noe sted å oppholde seg. Dermed mister vi ofte mange av artene som har oppholdt seg der hvor inngrepet skjer.

Inngrep i naturen har også en større helhetlig påvirkning på naturbangfoldet når vi setter dem i sammenheng med hverandre. Økosystemene stykkes opp og blir til flere mindre habitater med arter. Færre arter og mindre bestander øker sjansen for at en art utryddes, videre vil tar av arter svekke økosystemet og øke sjansen for at andre arter utryddes. PÅ denne måten vil disse oppstykkede økosystemene også være mindre rustet til å møte ekstremvær og andre utfordringer. De gjenværende økosystemene blir derfor også mindre robuste etter et naturinngrep.

Andre trusler mot naturmangfoldet er forurensning, klimaendringer, innføring av fremmede arter og overhøsting, som overfiske eller jakt.

Naturen forvaltes både av staten og av kommunene rundt omkring i Norge. Det er staten som setter rammene for forvaltningen, men det er lokalpolitikerne som avgjør politikk for arealplanlegging og naturforvaltning. Lokalpolitikerne bestemmer altså hvilke arealer som skal brukes til hva. De kan avgjøre hvor stor del av arealene i kommunen som skal brukes til å bygge nye hyttefelt, og hvor det skal være verneområder. Fordi kommunene har så mye makt over arealene sine, er noe av det viktigste vi gjør for naturen å engasjere oss lokalt.

Staten har også et ansvar for at naturen forvaltes på en bærekraftig måte. Det er de nasjonale politikerne som kan se de lokale sakene i sammenheng med hverandre og vurdere hvor mye natur vi mister totalt. Når vi nå ser at tapet av naturmangfold går i en hastighet som omtales som krisetilstand, er de nasjonale politikerne nødt til å gripe inn. For at vi skal få kontroll over naturens tilstand, må Norge innføre et nasjonalt naturbudsjett med årlig grense for naturtap og mål om restaurering, og det må stilles krav om at alle kommuner blir arealnøytrale.