Saken kort forklart

Vi vet svært lite om konsekvensene av gruvedrift på havbunnen, og vi risikerer å ødelegge den unike naturen i havet med store konsekvenser for, klima, natur, fiskeri og andre næringer. Den risikoen kan vi ikke ta. Norge har forpliktet seg til å forvalte naturverdiene våre basert på tilgjengelig kunnskap og etter føre-var-prinsippet. Det må også gjelde for dyphavet.  

Gruvedrift på havbunnen er planlagt å foregå med store maskiner som ser litt ut som bulldosere med pigger. For å hente ut mineralene må hele havbunnen “gruses opp” for så å pumpes opp til havoverflaten med store maskiner. Deretter skal restene fra mineralproduksjonen sendes tilbake til havbunnen hvor det kommer til å legges seg som et tykt lag slam over det som er igjen.

Dyphavet er så dypt at det ikke finnes noe lys og trykket fra alt vannet er ekstremt høyt. Dette gjør at både lyd og lys reiser utrulig langt, mye lenger en vi er vant til ved havoverflaten.

Støy- og lysforurensning kan forstyrre hvaler og marine dyr, som bruker lyd eller lys for å kommunisere, finne byttedyr og/eller unnslippe rovdyr. Forskning viser at støy fra et utvinningspunkt gjennomsnittlig kan spre seg 500 kilometer fra gruven. Det er like langt som fra Oslo til Trondheim.  

Det er derfor godt mulig at gruvedriften kan ha katastrofale konsekvenser for alt liv i mange kilometers radius fra de stedene selve gruvedriften foregår. Det er uforsvarlig å drive med gruvedrift på havbunnen før vi har nok informasjon til å si konkret hvordan konsekvenser det vil ha på livet i havet, også i områdene utenfor der selve gruvedriften foregår.

Norge er det første landet i verden som har åpnet for kommersiell gruvedrift på havbunnen. Vi vet fortsatt alt for lite om hva som finnes på dyphavet og hvilke rolle dyphavet har i globale marine økosystemer. Det betyr i praksis at vi ikke kan si noe om hvordan gruvedrift på havbunnen og skade på artene der vil kunne påvirke resten av livet i havet.

Som vi vet finnes 90% av verdens arter i havet, og det er her 70% av verden fotosyntese foregår. Vi mennesker er derfor helt avhengige av levende hav for å leve selv. Mangelen på kunnskap om dyphavet gjør at det er svert risikabelt og usikkert å si noe om akkurat hvordan konsekvenser gruvedrift vil ha, både kortsiktig og langsiktig.  

Dyphavet er verdens største karbonlager, og lagrer karbon både i vannmassene og på havbunnen. Ved å påvirke økosystemene og de kjemiske prosessene i dyphavet kan man risikere å ødelegge dyphavets evne til å lagre karbon.  

Konsekvensutredningen har mottatt massiv kritikk og baserer seg på et syltynt kunnskapsgrunnlag. Havforskningsinstituttet sier vi ikke har kunnskap om 99% av åpningsområdet. Miljødirektoratet skriver i sitt høringssvar at konsekvensutredningen «ikke gir beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs.» Alle miljøfaglige miljøer peker på at prosessen ikke har vært god, at det er utydelig hva som faktisk åpnes for og at økonomisk lønnsomhet er kraftig overvurdert. Norges Geologiske Undersøkelse skriver også at tallene for mineralressurser inneholder mange feil og at samfunnsøkonomiske lønnsomhet er sterkt overvurdert. 

Norge mister all troverdighet som ansvarlig havforvalter. 23 land har tatt et aktivt standpunkt mot gruvedrift på havbunnen. EU-parlamentet har nylig vedtatt en resolusjon mot Norges åpning for gruvedrift på havbunnen, der de utrykker sterk bekymring over miljøkonsekvensene, og ber om et internasjonalt moratorium, altså at prosessen settes på pause til vi vet mer.

I tillegg har store selskaper som Google, BMW og Volvo vært tydelig på at de ikke vil ta i bruk havbunnsmineraler.

Forskere mener dyphavets økosystemer kan være like mangfoldige som verdens rikeste tropiske regnskoger. Oppdagelser om livet her gir ny kunnskap innen medisin og vaksiner og ledetråder om begynnelsen til livet på jorda. For eksempel kommer noen av de medisinske komponentene fra covid-19 vaksinen fra dyphavet.